Jensehaugens omtale er interessant og spisset, men kanskje nettopp litt for spisset til egentlig å yte boken rettferdighet. Derfor et par kommentarer og innvendinger:

1. Er den delen av boka som omfatter islamismen, virkelig så blottet for nyanser og kontekstualisering?

Jensehaugen hevder at Sørensen

søker å vise at islamisme er totalitær ved å definere den som totalitær, nemlig som “en religiøs ideologi med en holistisk forståelse av islam og med det endelige mål å erobre hele verden ved hjelp av alle midler”.

Men den siterte definisjonen er faktisk ikke noe ØS svelger rått. Han bruker den snarere som “et utmerket utgangspunkt” (s. 173). I avsnittet under heter det at

det siste elementet i definisjonen (“med alle midler”) bør problematiseres,

islamismen [som politisk ideologi er] et så sammensatt fenomen at det i noen sammenhenger kan virke mest fruktbart og hensiktsmessig å snakke om flere politiske ideologier. Det finnes mange ulike retninger, tradisjoner og politiske strategier.

På s. 176 nevner ØS at al-Banna, Qutb, Mawdudi og Khomeini “hverken hver for seg eller samlet er … representative for all islamistisk tenkning”. Jensehaugen hevder at fremstillingen gir inntrykk av at “regjeringspartiet i Tyrkia har den samme ideologien som al-Qaida”, men på s. 217 står det eksplisitt at

al-Qaidas terroristiske metoder og … avvisning av alternative forståelser av islam gjør naturligvis at den bare har appell til et lite, ekstremt sjikt av muslimer—selv av islamister.

En bør vel også merke seg at ØS’ mål ikke er å utrede islamismens mange forgreininger og avarter, men å studere denne ideologiens totalitære trekk og tendenser.

2. Det er riktig at islamismens historiske oppkomst i liten grad kontekstualiseres i lys av lokale og regionale maktforhold. Det er nok en mangel, men fører dette til at utlegningen om islamisme “virker mot sin hensikt”? Etter min oppfatning lykkes ØS allment i å identifisere og beskrive totalitære trekk ved en del eksempler på islamistisk tenkning. Er det ikke en åpenbart gjenkjennelig “totalitær lengsel” i ambisjonene til Qutb og andre om å oppnå et fullkomment islamsk samfunn der ikke bare privat, men også politisk og sosialt liv skal reguleres av religiøse dogmer og der lover ikke blir til gjennom kompromiss mellom forskjellige mennesker og samfunnsgrupper, men utledes fra Guds hellige skrifter?

3. Som innføring i temaet islamisme er nok ikke ØS’ bok egnet. Til dét mangler den, som Jensehaugen påpeker, kontekstualisering hva angår det miljøet islamistene opererer i, blant annet. Det kan være, og her er jeg mer enig med Jensehaugen, at en solid forhåndskunnskap om hvor islamistene kommer fra og hvilke politiske regimer de har oppstått (og forstatt står) i opposisjon til, vil muliggjøre en skarpere forståelse også av islamismens totalitære egenskaper.

Det er nobelt å forsøke å finne nyanser i Sørensen sin fremstilling av islamisme, men og de påståtte nyansene må kommenteres.

1) At ØS ikke svelger definisjonen rått, men ser den som ”et utmerket utgangspunkt” er vel strengt tatt ikke en nyanse. Definisjonen er ikke et godt utgangspunkt, rent vitenskapelig, da den skaper en forutinntatthet. Det kunne vært en god konklusjon hvis empirien støttet opp om det, men det er svak metodikk å bruke en så unyansert definisjon som et utgangspunkt.

ØS sier at ”det siste elementet i definisjonen (“med alle midler”) bør problematiseres”, men han utfører mindre enn et halvhjertet forsøk på å gjøre dette. ØS bruker mye plass på slik meta-nyansering – han forteller oss hva slags problematisering man kan (og/eller bør) gjøre, men han gjør aldri noe godt forsøk på å utføre det i praksis. Slik kan han si at han har problematisert islamisters forhold til jihad, men han diskuterer aldri hva _jihad _betyr annet enn å si at det er hellig krig som noen tolker som angrepskrig og andre som forsvarskrig. Det kan altså virke som _jihad _uansett betyr krig. Han nevner aldri at innen islam er hellig krig den mindre vanlige tolkningen av _jihad _– som oftest betyr det bare innsats for troen – enten det er å be oftere til Gud eller å gi flere almisser til de fattige.

Videre kan han for eksempel hevde at han ikke skjærer alle over en kam med påstanden om at ”al-Qaidas terroristiske metoder og … avvisning av alternative forståelser av islam gjør naturligvis at den bare har appell til et lite, ekstremt sjikt av muslimer—selv av islamister.” Det som er verdt å merke seg her er at han a priori behandler det som om det er naturlig at alle islamister støtter al-Qaidas metoder – ”selv av islamister”.

Due Enstad har selvsagt et poeng når han sier at ”ØS’ mål ikke er å utrede islamismens mange forgreininger og avarter, men å studere denne ideologiens totalitære trekk og tendenser.” Problemet jeg ønsker å belyse er nettopp at ØS bruker ”denne ideologien” som en helhetlig merkelapp på et enormt spekter av bevegelser. Det er ingen som betviler at noen former for islamisme har totalitære trekk, men å bruke ”islamisme” som overordnet kategori er poengløst i dette henseende.

2) Jo, det er klart det er totalitære trekk hos Qutb, men ØS skriver da vitterlig ikke om Qutb-ismen – han skriver om islamismen. Det er ikke analysen av Qutb som er det store problemet, det er kategoriene han bruker når han utfører denne analysen. Man kunne, eksempelvis, gjort det samme med nasjonalisme. Dette blir parodisk, men det kunne tenkes at en lignende bok ble utgitt hvor en forfatter mente at nasjonalisme var totalitært. Vedkommende kunne da tolke Mein Kampf og si at Hiter var en nasjonalistisk ideolog, og selv om det finnes nasjonalister som er uenig med Hitlers metoder, så viser dette hvordan nasjonalisme og totalitarisme er sammenvevde ideologier. Det er selvsagt ikke feil at Hitler var både nasjonalist og totalitær, men det blir feil å si at ergo er også demokratiske nasjonalister totalitære.

‘Dermed kan det virke som’ er jo i øvrigt verdens første bud på kunnskap. Og derfor det ene man skal, om ikke bør, forholde seg til. Det kan ikke sies akademisk nok.

Jensehaugens kritikk er interessant. Men det virker som han tror at det å putte Hamas og Khomeinei i politiske kontekster (stikkord: reaksjon mot Israels okkupasjon respektive mot en vestvennlig shah) på en eller annen måte unnskylder deres herjinger. Vi kan på samme måte si at nazismen var et forstålig opprør mot den urettferdige freden i Versaille. Blir nazismen bedre vedd en slik kontekstualisering? Ikke i mine øyne.

Stefan Snævarr: Kontekst er ingen unnskyldning – jeg fordømmer drap på sivile på det sterkeste – men det er dårlig historieskrivning å formidle kontekst som en forestilling og ikke som en realitet.

Takk, faktum er at boken har en hel del svakheter, den har en slags “one size fits all” tendens, forfatteren er overivrig etter å skjære en hel del forskjellige ideologier over én kam, han nevner f.eks. ikke det faktum at både nazister og fascister privatiserte en hel statseide bedrifter, motsatt det kommunistene gjorde, at nazister og kommunister hadde forskjellig syn på kvinnenes stilling etc.

Mitt hovedinntrykk når jeg leste boken var at den er vesentlig svakere på islamisme enn kommunisme, nazisme og fascisme. Dette ligger dog langt utenfor mitt forskningsområde, så jeg skal ikke hevde å være kompentent til å bedømme boken. Som ikke-spesialist synes jeg den var lesverdig. Det er mye viktig stoff i boken som ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener. Stilen er dog noe løselig og pratete, synes jeg.