(Illustrasjon: Ekabhishek/Flickr)

Man kan få kick av å lese Nietzsche. Faren for å framstå som filosofisk idiot er stor: Jo yngre man er når man leser Nietzsche, desto større er sjansen for å gå på limpinnen.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Forføreren

Nietzsche skriver så fantastisk godt innimellom. «Han kan argumentere også», framholdt filosof Solveig Bøe i Studio Sokrates Magen og fornuften for en uke siden.

Sikkert, men det er når han utfordrer og fnyser av borgerskapet, søndagskristne og kremmerambisjoner det virkelig svinger forførerisk av Nietzsche: «Er mennesket en av Guds tabber, eller er Gud en av menneskets tabber?» En tabbe handler det om, uansett. Har man strøket til ex. phil. eller fått kurven av sin venninne, trøster Nietzsche: «Om en kvinne vil bli akademiker, er det som regel fordi det er noe galt med hennes kjønnsorganer.»

Et dyr som kan holde løfter

Hva kan det forføreriske ved Nietzsches tanker komme av? «Kanskje den sterke vekta Nietzsche legger på enkeltmenneskets ansvar for å forme sitt eget liv», foreslår Solveig Bøe i ukens Studio Sokrates:

I en verden der de store fortellingene (kristendommen, filosofiske systemer à la Hegel, Spinoza, Schopenhauer med flere, min tilføyelse) mista mye av sin overbevisnings- og forklaringskraft, ble Nietzsches fokus på individet et kjærkomment alternativ.

Nietzsche var opptatt av det heroiske mennesket, som holder ut i en verden som er tømt for mening (Gud er død). Han inspirerte en lang rekke tenkere på kontinentet, som for eksempel Heidegger, Bataille, Focault, Deluze og Derrida. (Solveig Bøe i Studio Sokrates, 28. jan 2012)

Moralens genealogi

1887, to år før sammenbruddet – med stadige anfall av migrene og synsforstyrrelser – skriver han en kranglevoren tekst som på norsk ble hetende Moralens genealogi, altså en historie om hvordan moral er blitt til i menneskets verden. Her står det:

Å oppdrette et dyr som kan love – er ikke dette den paradoksale oppgave naturen har stillet seg med nettopp mennesket? Er ikke dette det egentlige problem om mennesket? […] At dette problem er løst i høy grad, må synes desto mer forbausende for den som fullt ut vet å vurdere de krefter som spenner imot. Glemsomhet er ikke ren treghet, slik de overfladiske tror. Det er snarere en aktivt hemmende evne. […] Av dette ser vi straks at […] ingen lykke ville finnes, ingen munterhet, intet håp, ingen stolthet […] uten evnen til å glemme. (Moralens genealogi, s. 39. Gyldendal studiefakkel, 1969, oversatt av A. Haaland.)

I need a drink

Det sier de ofte i amerikanske B-filmer. Ikke fordi de har strevd med å tolke Nietzsche, mer fordi de synes de fortjener en oppstiver hvis de har anstrengt seg på en eller annen måte. Men det er litt Nietzsche i tenkemåten de betjener seg av i Hollywood-filmer: Ingen klarer å være 100 % moralsk våken og oppofrende hele tiden.

Hvis vi ikke kan glemme, kan vi heller ikke bli lykkelige. Og kan vi ikke huske, er det også meningsløst å love hverandre noe. Det ser ut som om Nietzsche forestiller seg at mennesket oppstår i det øyeblikk dyret lager seg en moral, lager seg forskjeller mellom dyder og laster. Men moralen kan også gjøre oss syke. Den kan påvirke oss og gjøre oss gledeløse, fryktsomme og hyklerske. Solveig Bøe sier det slik: «Vi trenger en fest innimellom.» Så sant, så sant.