Hvordan lese hellige skrifter?
Utsnitt av Lot og hans to døtre av Hendrick Goltzius (1616). (Kilde: Wikimedia commons)
Einar Gelius’ bok Sex i Bibelen møter motbør fra flere hold. Teologiprofessor Jone Salomonsen kritiserer hans måte å lese Bibelen på.
Flere mener at Gelius får assosiasjoner til sex på de merkeligste steder, og at hans innblanding av personlige erfaringer er ubehagelige. (Nå vil kirken også reise avskjedssak mot ham.) En leseverdig kritikk kommer fra teologiprofessor Salomonsen i Morgenbladet. Hun er skeptisk til hvordan Gelius som teolog håndterer tekstmaterialet.
Hovedproblemet med Gelius er at han skriver boken sin som ordinert prest og står frem i fulle presteregalier, samtidig som han som tekstprodusent insisterer på scenografien i terapirommets trygge og konfidensielle snakkekultur. På terapibenken kan alt i teorien sies, alt eksotiseres, alle skjulte hemmeligheter slippes fri. Men vel å merke bare hvis det sitter en kvalifisert «ramme» i rommet og tar imot, en som lytter uten å dømme, og som heller ikke lar seg rive med av stønningen. En hvis mål er transformasjon av person gjennom ord, aktiv lytting og tilstedeværelse, overføring og motoverføring.
Men offentlighetens retoriske tekstunivers har intet umiddelbart overføringspotensial. Dette befinner seg fortsatt og uavkortet i ritualet. Derfor kan ikke Gelius snakke til oss slik han kan til sin terapeut, eller slik han lar andre gjøre i sjelesorg med seg, i én lang, ukvalifisert tankerekke, i én lang, flat tekst, prinsipielt stum og blind for den han snakker til. Det er overhodet ingen der til å ta imot ham i det offentlige rom dersom han ikke snakker til oss. Tiltalen må skje via en tredje, en representasjon, en sak og et kritisk tolkningsprinsipp. Og skal noe komme ut av samtalen som ikke allerede på forhånd er kjent må den tillate at en form for subjektivitet og forhandling trer frem som er større, eller dypere, enn artig sjonglering mellom tekst og kontekst ut fra en suveren posisjon. Hvis ikke vil enten bare han manipulere oss eller vi ham. Å kunne dette større arbeidet kalles å ha rituell kompetanse. Det burde være prestens fremste disiplin.
For å sette det litt på spissen kunne vi si at gamlemåten å manipulere med hellige tekster på var basert på kultisk autoritet sammen med husets overautoritet: Hva betyr denne tingen og denne teksten? Jo sannelig, du har hørt, men nå skal du høre noe nytt. Gå ut og gjør det denne tingen og denne teksten sier. En annen måte utviklet seg i reformasjonstiden, og vokste seg sterk i vårt land med pietismen. Den var basert på hjertets røst som korrektiv til kirke og hus, og brukte kirkebakken som kampplass for enten å tvinge frem eller bryte seg løs fra den rette lesemåten. Det interessante ifølge sosiologen Bruno Latour er at reformasjonen frembrakte et helt nytt rituelt prinsipp, nemlig forsamlingen. Den er ikke kultisk, men representativ. Den har kvittet seg med Gud i tingen, og konstituerer tvert imot tingen (ved Guds hjelp) hver gang den møtes og konstituerer seg selv.
Det ikke-manipulerende ritualet er ifølge Latour dypt demokratisk og består av to like-ordnede prinsipper: felles kriterier for hvem som skal representere kollektivet i sirkelen, felles kriterier for hvordan vi skal beskrive selve saken, det som er sirkelens fokus og grunnen til at den kommer sammen. Først når grunnlaget for god beskrivelse er etablert har vi håp om å drøfte en felles sak og finne ut av ting. Latour peker også på at det ikke er nødvendig med hellige tekster for å enes om normative kriterier for god beskrivelse. Det faktum at sirkelen samles fordi noe står på spill, krever at saken beskrives ordentlig. Det er avgjørende for drøftingens utfall og vårt felles samliv etter ritualet.
Dersom vi med litt velvillighet sier at vi har en mulig sirkel og en mulig felles sak med Gelius, står vi nå i en kritisk fase av beskrivelsen. Det er heller ikke klart hvem som kan delta i samtalen, eller hvor den foregår. Det som er klart, er at saken ikke forsvinner ved å si som domprost Olav Dag Hauge, at det er leit at Gelius finner det nødvendig å lage en bok som synliggjør sider ved Bibelen som ikke er dens sentrale tema. Nei, saken må og skal frem, men hvorfor og på hvilken måte?
Filosofen Judith Butler ser litt annerledes på forutsetningene for et vellykket sirkelarbeid enn det Bruno Latour gjør. Hun henter frem begrepet kritikk og peker på Theodor Adornos distinksjon mellom det å felle en dom og å komme med kritikk. Når vi dømmer, underordner vi det partikulære en kjent kategori; når vi kritiserer, spør vi etter konstitueringen av kategoriene som sådan. Gelius leter etter sex i Bibelen og finner, så underordner han funnet en sexkategori fra samtiden som han ikke setter spørsmålstegn ved. Han undrer seg derfor heller ikke over hva kjønn betyr, eller hvorfor det er slik at ekteskap og slektskap, teltflytting og hagebruk, utgjør Bibelens primære teologiske språkbrønner, slik at det å gifte bort Jesus med Maria bare ville vært mer av det samme, og faktisk ikke frembrakt noe nytt evangelium – hvor kongelig og likeverdig dette ekteskapet enn måtte ha vært. Altså holder det ikke å evaluere et objekt eller en praksis som god eller dårlig uten kritisk å spørre etter rammene for selve evalueringen.
Med Michel Foucault tar Butler et skritt forbi Adorno og hans underordning/ramme-problematikk. Ifølge Foucault blir kritikk først til når vi bidrar til å artikulere det som ennå ikke har plass i språket, det som ennå ikke befinner seg i rammen eller innenfor den, men på siden, bak eller foran og som kommer frem når noe står på spill og noen vil rekonstituere seg selv i normen fremfor bare å følge den. Det dreier seg ikke lenger om å undersøke hvem som følger og hvem som bryter etablerte tekster og koder, og om de i så fall gjør det med eller mot konsensus, slik Bruno Latours løsning kan synes å innebære, men om å forstå hva slags subjektivitet disse tekstene og kodene både forutsetter og hjelper å frembringe. Hva slags menneske var det mulig å være i gammeltestamentlig tid, og hva slags menneske er det mulig å være i dag, og hvordan frembringer vi nye måter å være til på, for oss selv og for hverandre?
Jone Salomonsens tekst kan i sin helhet leses på Morgenbladets nettsider.
teologi, bibelen, sex, seksualitet, kjønn, feminisme, foucault, butler, adorno, latour, juritzen forlag, bok, nietzsche
Vist 5817 ganger. Følges av 21 personer.
Skribent|
for å bidraDu kan også bruke din konto hos Twitter, Facebook eller Google.
|
Skriv en tekst her.
Salongen
Følges av 526 medlemmer.
Klikk her for mer informasjon om Salongen.
Salongen er en del av nettsamfunnet Origo. Mer om sonen
I morgen, 19. mai
13.30
Lørdag 26. mai
13.30
Lørdag 2. juni
13.30
Lørdag 9. juni
13.30
Lørdag 16. juni
13.30
Kommentarer
Svein,
At en hvilken som helst tekst består av en endelig mengde med ord, er en kjennsgjerning. For eksempel. En kjennsgjerning er noe alle kan enes om uten meget bryderi. At alle ordene som blir brukt i Bibelen, for eksempel, også kan og faktisk blir brukt i, for Bibelen selv, totalt fremmede kontekster, er også et eksempel på en kjennsgjerning. At alle tilgjengelige ord derfor alltid allerede er splittet, er således enda en kjennsgjerning. Håper du nå har fått en idé om hva en kjennsgjerning er.
Robin:Nå forstår jeg hva DU mener om en kjennsgjening…
En kjennsgjerning for meg,betyr;At det er noe vi vet.
Wiggo:Kjøp boken om Sokrates,eller lån og les den…..
Igjen Robin et spørsmål:Noen Filosofener,sier;“Alt er tomhet” Hva sier så du,???
Kommer tilbake Wiggo,med noe som Sokrates har sagt,som er av sannhet…
Svein,
det er jo en teori i fysikken (kvantemekanikken) som sier eksistensen er resultat av en kosmisk katastrofe. At eksistensen er et bissart uhell nærmest. At total energimengde er: null, 0. At “alt er intethet”: vi kommer fra intet og skal til intet. Dette har de matematiske formler på, som stemmer godt overens med fysiske målinger og observasjoner. (Det er velkjente og tungt renommerte fysikere det er tale om her.)
Heidegger ba oss tenke over det spørsmålet at noe er i stedet for at noe ikke er, snarere enn å spørre etter hva dette som er er. Dette spørsmålet etter at noe er snarere enn ikke er, er jo noe moderne fysikk har tatt for seg.
Selv tenker jeg i retning av hva jeg kaller ‘nigrafi.’ Vi skriver (grafi, grafematisk), men på hva? Historisitet som sådan synes å vitne om at vi skriver “på” intethet (ni-). Vi treffer ikke med hverken religion, filosofi, eller vitenskap, fordi det ikke er “noe” å treffe, på en slik måte at denne eller hint teori eller anskuelse ville en gang finne sitt telos, sin ende, sitt endemål. I så måte er intetheten umåtelig rik. Slik jeg ser det er vår tids gudsbegreper ekstremt smålige, stramme, smale, fattige. Hva kan nemlig tenkes rikere enn nettopp intetheten? Fra intetheten kan alt tenkelig og utenkelig springe, og der er ingen grenser for hva.
For meg er det ikke slik at “Jesus døde for min skyld.” Det blir alt for smått. Og det stemmer dårlig med slik vi mener vi kjenner virkeligheten. For meg er det slik at millioner av stjerner døde for min og din og alles skyld. Vi er alle og alt stjernestøv. Hver av oss er kreert av millioner av stjerner som har eksplodert. Fantastisk! Dét er en historie verdt å reflektere over. Og ikke en mann som lagde banale “mirakler” som å “gå på” vannet (sic)!
Teoriene interesserer meg ikke spesielt, men Robins siste kommentar viser en poetisk side. Prosalyrikk i all sin kjølighet :-)
Det jeg etterspurte var om det er eksempler på at Sokrates sin filosofi var gal
Slik jeg oppfattet deg så mente du at filosofi ikke er av det gode, eller har jeg missforstått deg på det punktet?
Robin sier;At total energimengde er: null, 0. At “alt er intethet”: vi kommer fra intet og skal til intet. Dette har de matematiske formler på, som stemmer godt overens med fysiske målinger og observasjoner. (Det er velkjente og tungt renommerte fysikere det er tale om her.)
Her tar du HELT feil.Vi kommer fra INTET,sier du,??Hva kommer så ALTET fra,?
Vidre sier du:For meg er det ikke slik at “Jesus døde for min skyld.” Det blir alt for smått. Og stemmer dårlig med slik vi mener vi kjenner virkeligheten.
Helt riktig på en måte.Jesus ble tatt av dage,da folk ikke tålte sannheten.Vi må ALLE stå for våre egene synder.
Videre;Og ikke en mann som lagde banale “mirakler” som å “gå på” vannet.
Dette med å gå på vannet,er en lignelse,og må forståes.Vannskorpen tåler hverken du eller meg.Vi går rett ned av tyngdekraften…
Jeg har selv lest en masse fra Filosofisk lære,men det gir meg ingenting.Kun tomhet.
Wiggo sier;Det jeg etterspurte var om det er eksempler på at Sokrates sin filosofi var gal.
Det var ikke så mye Sokrates sa, som var av sannhet,men litt.
Kommer med en bedre utredning ganske straks.
Filosofer fører folk ut i mørket.
Man sier, at filosofien har utviklet seg gjennom tidene, men det er alså motsatt! Den er med tiden blitt dårligere og dårligere. I oldtiden var det virkelig litt sannhet i filosofien i Grekenland f.eks. Den skal dog finnes blandt meget tom spekulasjon. Ordet “filosofi” kommer av det greske “philosophia”, som betyr “kærlighet til visdom”. I dag er filosofi noe helt annet!Her er det litt av hvert,fra Klaus Berger,og meg,men jeg MÅ skrive det slik.
-—————————————Tro meg, når jeg sier, at man ikke kan spekulere seg til det vidunderlige. Hvis du allikevel prøver, så er du som dem, som ville trekke sværdet ut av stenen for egen vinnings skyld.Det har jeg sagt mange ganger til deg Wiggo.
Filosofer, intellektuelle og kloke, finner aldri sannheten den vegen, fordi de alle begår den feil, at de kun tenker og ikke elsker. Filosofene har oppgitt å finne den eneste sannhet, og mange sier, at “alt er kun tomhet”.(Ja, les selv hva du skriver Robin)
Det er både uhyggeligt og frygteligt, at de sier sånn; for det er jo netopp det, man vil finne, når man søker uten hjerte og kun spekulerer.!!!!!!!!!!!!!
Derfor finner de selvfølgelig ingenting annet enn tomhet, for hjernespinn er kun tomhet. For den, som er tom, synes allting tomt.
Disse filosofer villeder mange mennesker, som virkelig søker den ekte sannhet, for de blir slått ut av deres akademiske ophøydhet og “fine” ord.
Filosofene har med tiden tillagt ordet “sannhet” en helt feil betydning, som ikke har noe å gjøre med det, som Jesus lot ordet bety. Deres bruk av ordet villeder folk på det frygteligste.
Her skal du høre Wiggo, Sokrates tale sannhet; dette skulle de moderne filosofer lære av og holde fast ved:Sokrates sier; “Nei, sannheten, la oss uttrykke den således: Gud er på ingen måte, og under ingen omstendigheter uretferdig, men rettferdig i høyeste tenkelig grad, og ingen levende vesner kan ligne ham mere enn den av oss, som når den højeste grad av retferdighet. Og herutfra må man bedømme en manns virkelige dugelighet og værd eller hans udugelighet og umanndighet. Og erkennelsen av dette er den sanne visdom og godhed; miskennelse derav,er derimot toppmålt uvitenhet og sletthed.”(Platons Theaitetos)
Siden oldtiden er filosofien blitt preget av mange forskellige mennesker, som dog alle kun har villet TENKE sig til det, og uten å legge hjerte i det, hvorved filosofien i dag er blitt forvandlet til totalt løgnaktighet og tomt hjernespinn, som fører mennesker ut i mørket. Filosofi er nå blitt til verdens mest innviklet form for tomhet.
Den tyske filosof Friedrich Nietzsche har især bidratt til mørket, idet han i sin falske lære fornektet “kristendommens livsforsagene kjærlighet”!! Kjærlighet skal man ikke regne for noe, som har verdi etter hans lære. Livsforsagende!?? Uten kjærlighet finnes det ingen rettfærdighet, hvorved han inndirekte også fornektet retferdigheten, og han fornektet den eneste sannhet og kalte troen på Gud for svakhet! Derimot trodde han på det legemlige og tomheten, og han mente, vi skulle gå etter “verdier” som vilje – i betydningen “vilje til makt” – og SELVHEVDELSE!! Hans lære handlet i virkeligheten om ondskabens rot; og i dag vandrer hans lære og anskuelser stadig rundt blandt noen av filosofene, kamuflert med akademiske vendinger, som mange mennesker lar seg imponere av.
-————————————————“Den, som ikke vil kjenne ondskapens rot, er ikke adskilt fra den.”
-—————————————————Nietzsche fortalte noen av verdenshistoriens værste og mest drepene løyner og begikk helt inn til sin sjels innerste, de største dumheter, der noen sinne kan begås av et menneske. Han ble derved et levende og døende eksempel på, hvordan mennesker fortapes i håpløst mørke, når de fornekter kærlighet, sannhet og rettfærdighet; for logikk alene hjelper ikke det aller fjerneste. Sådanne mennesker vil aldri kunne innse, at hele deres person ikke består av noe som helst annet enn nettopp de ting, som de fornekter.
Enda er der noen, som er blinde nok i deres hjerter til å beundre denne Nietzsche; for han er hovedårsaken til, at noen filosofer i dag sier sådanne gigantløgner som “sannheten avgikk ved døden for 120 år siden.”
Nietzsche endte sitt liv som sinnssyk.
-——————————————“Der er en uro, som fører til døden.”
-——————————————-Nå Wiggo;Begynner det å demre for deg,?Robin:Kom igang du også…
Friedrich Nietzsche
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Friedrich Nietzsche omkring 1869
Friedrich Nietzsche i 1862
Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig, død 25. august 1900 i Weimar) var en tysk filosof. Han ble professor i klassisk filosofi ved universitetet i Basel i Sveits i en alder av 24, men hans første bok, Die Geburt der Tagödie (1872), som han dediserte til komponisten Richard Wagner, fikk en skuffende mottagelse. Han fortsatte imidlertid med å skrive en rekke uvanlige og revolusjonerende verker, ofte flertydige, ofte uttrykt i form av aforismer, som angrep vedtatte sannheter i vestlig intellektuell tradisjon. Blant det han angrep var Gud, moral, sannhet og demokrati. I Ecce Homo, hans egen vurdering av seg selv, beskrev han seg selv som den første umoralist. 1Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche videreutviklet bl.a. begrepet nihilisme, og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring århundreskiftet.
Hans mest kjente bøker er Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Programmatisk for Nietzsche er setningen Gott ist tot (Gud er død). Denne frasen stammer ordrett fra teksten “Der tolle Mensch” fra 1889 (“Det vanvittige menneske”) men fremsettes også i kappittel to av Also sprach Zarathustra (1883-85), som del av en dialog mellom hovedpersonen og en gammel mann. Etter et sammenbrudd i Torino, ble Nietzsche sinnssyk og ble tatt hånd om av sin søster, Elisabeth Förster-Nietzsche. Søsteren, enke etter den anti-semittiske agitatoren Bernhard Förster (begikk selvmord i 1889), opprettet Nietzsche-arkivet og bidro til at brorens navn ble kjent i Europa, men fordreide også deler av filosofien hans for å få den til å stemme bedre overens med sine egne politiske meninger. I 1930 ble hun medlem av NSDAP og fikk etter hvert god kontakt med Adolf Hitler, med den følge at Nietzsche snart ble en slags husfilosof i Det tredje riket.
Svein, jeg må bare rette opp en mulig misforståelse: det er ikke jeg som sier disse tingene. Det er fysikere, velrenommerte sådanne.
At alt kommer fra ingenting er uansett kanskje ikke mer mystisk enn at vi alle, som jo er “noe,” også blir til “ingenting.”
Med ingenting menes det tomme rom (rom minus radiering og partikler). Du skal vite at av all energi i universet er mindre enn 1% observerbare, positive materielle størrelser så som harelabber, supernovaer, og dikt. Resten er 70% mørk energi og 30% mørk materie. Den dominante form for energi finnes altså i og ved det tomme rom. Det tomme rom er så massivt at det antar enorme mengder med energi! Energien i det tomme rom er et boblende brygg av virtuelle partikler som kommer inn og ut av eksistens. Dette er ikke målbart direkte, men en finner indirekte spor av dette, og dette er ørsmå fenomener som altså påvirker materien. Det er dette intet vi kommer fra.
Ja da missforstod jeg deg, for jeg oppfattet det slik at du fornektet b.l.a. Sokrates sine tanker, men det ser jeg nå at det var ikke det du mente, så der er vi på linje,
Godt skrevet dette Svein
Robin sier;Det er dette intet vi kommer fra.
TENK om du hadde kunnet få vite det jeg vet,i bare et sekund,?Din Verden ville bli snudd opp-ned.
Vidre sier du;Svein, jeg må bare rette opp en mulig misforståelse: det er ikke jeg som sier disse tingene. Det er fysikere, velrenommerte sådanne.Svar;Men du tror på dem,??
Den energien du mener for intet eller ingenting,.kjenner du ikke.Det er GUD vi bor i,og det er ikke noe relgiøst,men klingene FAKTA.(“Jeg er i Verden,og Verden er i meg,men Verden vet ikke om det”.(J)Når denne mann sier “JEG”,mener han ikke “seg selv”,men Ånden,den Evige Gud".
Dette har mennesker over HELE Jorden,fått til å bli noe relgiøst.En KJEMPETABBE fra gamlere dager.
Wiggo;Nå er du kommet litt opp av grøfta igen.IKKE fall ned igjen….
Løynen er også “søt”…Sorter kjærlighet fra løgn.
Robin: Når du skriver dette, og ikke minst berører spørsmålet om dark energy etc så bør det også ligge en erkjennelse i at det er fysiske forhold vi ikke kjenner. Mørk energi, og mørk masse finnes altså ikke bare ute i universet; det finnes her, over alt. Det er noe man ikke vet hva er; det er ikke atomært som den fysiske verden vi idag kjenner. Det er ikke smart å forfekte ultimate sannheter basert på dagens kunnskap; mange har gått i den fellen. Som personen som på 1800 tallet mente at elektrisiteten ikke ville få nevneverdig betydning i fremtiden, eller IMB sjefen som i 1943 uttalte “I think there is a world market for about five computers”
Det er heller ikke smart å forfekte ultimative sannheter basert på flere tusen år gamle skrifter av dubiøs opprinnelse. Men man kan godt, og dette ligger i sakens natur, arbeide seg frem henimot ultimative sannheter, som en type skisse, som midlertidige sannheter, nettopp i påvente av mulige, fremtidige falsifikasjoner og endog substansielle revolusjonære innsikter. Dette er det intet galt i, men derimot påkrevet ethvert vitenskapelig arbeid.
Jeg synes det er en svært spennende tanke at gravitasjon og tomt rom (tomhetens masse og energi) kan skape et univers; i dag er det til og med mange fysikere som mener det er hold for å påstå at der finnes mange forskjellige universer. Dette er da langt mer givende enn å lese om buskebrenning, stentavler, vinvann og vanngåing? Og det fine med vitenskap er jo at den er etterrettelig, åpen og etterprøvbar: hvem som helst kan gå inn i med sikte på å både bevise og motbevise. Dette er jo noe alle kan forholde seg til. Det er og forblir suspekt med mennesker som sverger hele sine liv til sagnomsuste fordums personer som i dubiøse skrifter av dubbiøst opphav sies å ha hatt særdeles oppsiktsvekkende personlige åpenbaringer fra selve universets mester. Dét er ikke særlig smart. Men jeg er sikker på at vi er enige om det! ;)
Robin sier;Jeg synes det er en svært spennende tanke at gravitasjon og tomt rom (tomhetens masse og energi) kan skape et univers.
Svar;Dette må du finne ut av,da disse som sier slikt ikke vet noenting.Prøv Robin.I dag vet jeg dette,og det råbarka sannhet.
Du ANER ikke hva du går glipp av….Finn sannheten,og da kan du bli fri.Let.Men ikke i det relgiøse,men let med hjertet…
Jeg vet hvor du kan begynne,OM du vil…
Jeg har påbegynt min egne veier. Som Heidegger sier: tenkning er som å lage en sti i en skog. Og ingen kan med sikkerhet vite hva stien bringer deg til. Og har man først tenkt over det, finner man fort at autentisk tenkning aldri kan gå opptrådde stier, veier, eller motorveier. Ikke en gang følge de av naturen tilbudte vandringsforslag.
Jeg vet intet om hva du vet, eller hva du mener deg å kunne vite med et punktum efter. For meg er Sokrates en god, faktisk uunnværlig, start for enhver der vil begi seg på å lage skogsstier: man starter med en erkjennelse av at man vet at man intet vet. Man gjennomgår så erfaringen av at det er svært vanskelig å vite noe som helst om noe som helst; man erfarer altså at begreper om sannhet, viten, og kunnskap er, i beste fall, regulative grensebegreper som nok aldri kan reellt innfris. Man kanhende lærer noe om mulighets- så vel som umulighetsbetingelser for slike begreper. Man utdyper sin Sokratiske visdom, man forstår efterhånden visdommen i Sokrates’ utsagn bedre. Hva man ender med er ikke gitt, men Sokrates endte med å frivillig tømme giftbegeret, og gikk døden i møte på åpen måte. Mon tro hva han døde for?
I mine egne undersøkelser har jeg funnet et mangfold av empiriske omstendigheter som synes nettopp å bekrefte Sokrates’ erkjennelse av en essensiell ikke-viten. Aldri har vitenskap og teknologi hatt bedre vilkår enn nu. Og stadig mer satses på disse områder. Men hva ser vi? Vi ser en stadig økt forringelse og tilmed ødeleggelse, i økende grad irreversible, av livsbetingelser generelt. Sant, vi ser en fantastisk suksess i vitenskap og teknologi. Men like utvilsomt er nok desverre at i den grad vi anvender vår “viten,” i samme grad destruerer vi også våre egne (og andre arters) vilkår. Dette er jo unektelig en merkelig, nærmest uhyggelig dobbelhet: på den ene hånd, fremskritt og suksess; på den annen, naturødeleggelser.
Hvordan kan dette skje, hvorfor den uhyggelige splittelse, all den stund vitenskap og teknologi bare har fått bedre vilkår? Svaret ligger altså på et Sokratisk sted. Hos Derrida har jeg funnet noe som mulig kan bringe oss et mer presist svar. Språket er selv splittet, a priori. Men det skal jeg ikke komme inn på her! :)))
Du sier Robin;tenkning er som å lage en sti i en skog. Og ingen kan med sikkerhet vite hva stien bringer deg til.Svar; OK,men hvis du skulle finne noe da,Hva så,?
Videre;man starter med en erkjennelse av at man vet at man intet vet.Svar;Det samme gjorde jeg,men jeg VILLE vite,og da startet jeg.Men HVOR kan man starte,???
Videre;Man gjennomgår så erfaringen av at det er svært vanskelig å vite noe som helst om noe som helst.Svar;Helt sant,men EN plass må vi jo starte…..Vi STJELER av Visdommen.(Teknologien)
Videre;Sokrates endte med å frivillig tømme giftbegeret, og gikk døden i møte på åpen måte. Mon tro hva han døde for?Svar;Selvmord er ikke tingen her i Verden.Vi narrer oss selv med dette.Utsetter.
Videre;Aldri har vitenskap og teknologi hatt bedre vilkår enn nu.Svar;Helt sant,og som sagt stjeler vi av Visdommen,uten å vite det,men Visdommen,teknologien,er Gudommeligt,og er skjult.’
ALT vi lærer,er Gudommeligt…
Men;Har du lest om Edens hage,? Eplet på treet,som de fikk besked om;"Når du SPISER av dette tre,etc,? DA,??? Der ligger en lignelse….Men ikke les med relgiøse øyne…..
Hør ikke på de som kaller seg “kristne”.De er farlige…men de ligger like under sannheten,med deres søte lære….
Dette er ikke helt i tråd med realiteten; du tråkker defacto en del stier som allerede er opptrått, ikke minst baserer du tenkningen på allerede tenkte tanker fra oldtidens filosofer. I så måte er det ikke en 100% autentisk tenkning i kraft av deg selv; også du støtter deg på forfedrenes tanker, erfaringer og klokskap. Det er tvilsomt at det finnes nye tanker å tenke; jeg tror alle tanker som tenkes kan allerede er tenkt i en eller annen form. At alle problemstillinger rundt det eksistensielle allerede er fremsatt, og at alle spørsmål i en eller annen form er stilt.
Frank Willy, du har rett i at man uomgjengelig er hensatt til å forholde seg til og endog følge opptrådde stier. (Det er blant annet derfor kunnskap er almen eie; ingen kan egentlig kreve kunnskap som av privat eie. Kunnskap er en kollektiv anstrengelse som strekker seg over generasjoner, ja.) Men hadde det bare vært disse allerede opptrådde stier, hadde vi ikke hatt noen tenkningshistorie. Hvilket vi har. Så autentisk tenkning er når du lager “skogstier.” Autentisk tenkning er altså kontrær den kunnskap man står på skuldrene til.
Alle som har lest filosofihistorie eller vitenskapshistorie kan konstatere at historiens selve “motor” er nettopp de steder hvor tenkere har utstaket måter som før ikke var tenkelige.
Av samme grunn er det ikke holdbart å hevde, som du, at alle tanker som tenkes kan allerede er tenkt i en eller annen form. Intet fra vår egen historie tilsier slikt. Med hold i historien, men også i visse teorier, kan man derimot si at man, for all ubestemt fremtid, med all sannsynlighet vil se måter å tenke på som hittil var uhørte. Denne sannsynlighet er altså en kjennsgjerning, så langt. Personlig tror jeg det essensielt sett ikke er noen ende på hva tenkningen kan komme opp med. Akkurat som tilfellet er innenfor evolusjonen. Faktisk er det en del fellestrekk mellom DNA og språk; de er begge irredusibelt bundet av mutasjoner som ingen eller intet kan forutse.
Man skal aldri benekte tingenes historisitet.
Nye tanker kan tenkes i kraft av at kunnskapen øker; det er jeg enig i, jeg la imidlertid til på det eksistensielle nivå. Hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, hvorfor er jeg her, hvor går jeg hen.
Men der et en tanke verd å fundere over hvor autentisk ens filosofi egentlig er; bryter man ut av de oppleste og vedtatte rammer, eller setter man bare nye ord på det hele. Det krever sin mann å tenke nytt; på flere sett, det oppleste og vedtatte kan ikke sies å være nye tanker, og det koster alltid å utfordre den gemene hop.
Spørsmålet er også hvor vesentlige disse nye tanker er; representerer de noe fremskritt, gir de noen nye sannheter, finner de svar som vi ikke hadde fra før, har de noen verdi. Jeg tror ikke at mengden av nye filosofier er det vesentlige, men kvaliteten og forståbarheten.
Som filosof ville jeg lagt vekt på å nå inn i essensene, fjerne uvesentlighetene og rydde bort staffasjen; da er det enklere å se klart.
Jeg er helt enig med deg, Frank Willy.
Men jeg tror også at vi også på det eksistensielle plan kan forvente oss masser av nye tenkemåter.
Det er grenser for hvor mange teorier som kan forfølges på en og samme tid. Av og til må man dessuten ta noen beslutninger på hva man faktisk kan tro på, plassere noen stabbesteiner, eller slå ned noen påler for å si det slik. (De kan selvsagt flyttes på senere, men bør ikke flyttes for ofte, man må etterstrebe en viss grad av integritet.) For mye historikk og forutinntatthet, også iform av oldtidens filosofer, kan raskt skape en forstyrrende “støy”, en stygg bakgrunnslyd, en slags brumming eller tinitus som ødelegger for den “rene klare tanken”
Den rene, ubesudlede tanken, eller visjonen, hvor man har ryddet vekk det uvesentlige er en slags sinnstilstand hvor man har på følelsen av å stå på en fjelltopp i klar kald luft å skue utover, milevis.
Alle som har lest filosofihistorie eller vitenskapshistorie kan konstatere at historiens selve “motor” er nettopp de steder hvor tenkere har utstaket måter som før ikke var tenkelige.Svar;Ja,men hva fører det med seg,? Man blir ikke klok på noe som er av tomhet.Likevel tjener Filosofene penger på det,men for HVA,?
Man skal aldri benekte tingenes historisitet.Svar;Sant.Hva så med hva Profetene har SAGT,og ikke hva folk har lagt i ders munn,???
Frank sier;Nye tanker kan tenkes i kraft av at kunnskapen øker; det er jeg enig i, jeg la imidlertid til på det eksistensielle nivå. Hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, hvorfor er jeg her, hvor går jeg hen.
Svar;DER sa du det Frank,.Tenk om alle hadde tenkt slik,,.,,BRA..
Velkommen OMBORD…
Mennesket kan handle klokt på tre måter.
-ved ettertanke, det er den edleste
-ved imitasjon, det er den letteste
-ved erfaring, det er den bitreste
Konfucius
Her er det FÅ som vil HØRE,så jeg gir meg,men tider vil komme folkens,da dere må KJEMPE for det jeg sier dere’ Sett igang NÅ,mens dere har tid,,
vh,,svein
Svein, du Skjønne Blomme: prøv først å hør deg selv.
“Venlig” hilsen,
nå
Ja vi elsker kjøtt og pølse. Andre setter seg til bords med fantasier.
Gode ønsker nå når naturen begynner å gi oss mer lys igjen.
Jesus er død jeg og andre lever.
Her er det visst flere som er døde.
Setter inn denne her,så skal vi se om noen er intressert,og forstår.
Enhver,som ser med sitt hjerte,og som har lært av Sannheten,vil aldri være i tvil om,hvilke av de hengjemte skrifter,som er ekte;for de gjenkjenner til enhver tid,det som er sant.
Gutten kunne trekke sverdet,så lett som ingenting,for han la sitt hjerte i det,og han visste ikke,at sverdet var flammesverdet,som voktet veien til livets tre.
Få er de som finner den…………….