Men hvem har egentlig sagt at livet skal ha ‘mening’? Eller at livet har ‘mening’ – som vi bare har å finne?

Ville ikke ‘mening’ gjøre livet lite? Og ubetydelig?

Ellers synes jeg det var ein framifrå framstilling, Kristian Starheim!

‘Mening’ blir vel her knyttet til vår praksis og våre forestillinger, og ikke til livet i seg selv? Det sentrale her er vel hvordan vitenskapen gjennom språket skaper nye måter å tenke på, ikke at språket avdekker en egentlig virkelighet (selv om Darwins ambisjon var å skildre hvordan ting faktisk er).

Eg var sant å seie litt usikker på om denne bemerkinga om meining skulle takast med. Den kom spontant under skriveprosessen, og eg har vore usikker på kva som ligg i det. Men etter litt grubling tok eg den med allikavel, fordi: Meining er jo også avhengig av at nokon tillegg noko meining. For ein bakterie vil meininga med livet være lite interessant. Men i resepsjonen av Origin har det vore eit spørsmål. Det gjorde for eksempel inntrykk på meg eit klipp frå ei karismatisk kristen menigheit i USA, der pastoren utbasunerte hånlig mot evolusjonsteorien “I’m a MAN! I didnt come from no monkey!” Då er det nærliggjande å spørje seg: kva er det som står på spel? Og her kjem altså meininga inn.

Christian,
Kristian skriver om hvordan retoriske hjelpemidler kan forme, bestemme forståelsen av ikke-språklige entiteter, så snart de tilates entre en gitt entitet’s hermeneutikk. I den grad en entitet gjøres til gjenstand for språk, kan forståelsen av entiteten fluktuere med retoriske og hermeneutiske grep. Vi er sikkert noenlunde enige om at dette er Kristian Starheim’s sikte. Muligvis har jeg misforstått.

Men avslutningsvis skriver forfatteren at The Origin åpner opp for forståelsesmåter som inkluderer spørsmålet om livets mening, nærmere bestemt spørsmålet om hva livet er. Han skriver også noe om at de etablerte vitenskapsdisipliner ikke så lett formår å fange inn dette spørsmålet, konsummert som de er av spørsmål om hvordan ting er.

Så blir jeg nysgjerrig på hva forfatteren videre har i tankene. Antydes det at der finnes kanskje mindre etablerte vitenskapsdisipliner som nettopp kan annamme slike eksistensielle meningsspørsmål? I så fall, hvilke disipliner? Antydes det at spørsmålet om livets mening er et meningsfullt spørsmål? Antydes det ikke også at slike fundamentale meningsspørsmål kan behandles vitenskapelig?

Jeg ville jo etterspørre grunnlaget for å hevde at språket vårt generelt, altså inkludert hverdagsspråkene og det vitenskapelige og filosofiske språkene, i det hele tatt har resurser til å besvare slike typer spørsmål. Efter min mening vet vi i dag en hel del ting om språk. Og den moderne språkerkjennelse synes ikke å rettmessig kunne sies å legitimere spørsmål om hva livet er, hva mening det har.

Litt hverdagsspråk;

Meningen med livet
er å skape mening,
noe annet ville være meningsløst,
og dermed er litt mening skapt.

Livet ville vært trist om vi ikke drev med noe som virket meningsfult.

Jeg er godt inneforstått med forfatterens spørsmål: hva er det som står på spill? Det er skremmende hva som foregår i den samtidige gigantomachien mellom religiøse og vitenskapelige verdensbilder. Frontene synes å tilspisse seg voldsomt. (Selv er jeg av den oppfatning at religion er et virus som bør bekjempes med alle midler; evolusjonslæren er bare ét remedie.)

Men når det kommer til spørsmål om livets mening er jeg usikker på hvorvidt det er et meningsfullt spørsmål. Spørsmål bør gjerne utformes slik at de er mulige å besvare, undersøke. Jeg mener videre at når vi per tid til og med er usikre på hva semantisk mening er, så gir det, de facto og de jure, liten mening å spørre etter livets mening. Når vi etterspør en kompleks setnings mening, er det ofte et stort tolkningsarbeid som kreves, det er alltid mange ofte irredusible usikkerhetsfaktorer, og ofte enes man ikke dens mening, og ofte enes man om at den muliggjør atskillige mulige ulike tolkninger tross forfatterens mulige bevisste intensjon om én og bare én mening. For enkle setninger er det enklere å komme til enighet.

Men hvorfor skulle semantisk mening uansett kunne ekstrapoleres til spørsmål vedrørende vår eksistens og tilværelse? Jeg ser ingen uunngåelig, eller koherent, sammenheng der; hvorfor gå ut fra at der eksisterer en indre sammenheng mellom kosmos og semantikk? Hvorfor skulle for eksempel ‘livets hva’ la seg avkode efter mønster av semantisk avkoding? Og hvis nå man godtok at semantikk ikke var slik generaliserbar, fra hvor skulle spørsmål omkring livets mening finne sin legitime tilblivelse? Og: hvorfor skulle i det hele tatt kosmos være laget slik at milliarder av år senere ble det utviklet menneskelige språk som tross dets babeliske kaos likevel var i perfekt stand til å håndtere spørsmål om livets mening som var det et spørsmål om en simpel setnings mening?

Hvorfor i det hele tatt gå ut fra at livet har mening? Hvorfor ikke gå ut fra at livet ikke har mening, og så forme våre spørsmål?

Hvorfor er bien slik at dens tilværelse omkretser innsamling av honning? Jo, hadde den ikke vært slik, hadde den ikke eksistert. Det er biens “mening.”

At dette kan oppleves som trist, er rent subjektivt betinget. Selv synes jeg ikke det er det minste trist; også dét subjektivt betinget. Altså ingen relevans for saken selv. (Det blir som med religiøse når de kommer til deres (heller pragmatiske, praktiske) kjerneargument for religion: mange mennesker ville få det så fælt uten. Med det argumentet har de derved frasagt seg å argumentere på sakssvarende måte.)

Jeg heller mot det samme som Robin.

Idéer om at livet må ha mening mangler da ethvert fundament? (Javisstnei; foruten kunstige konstruksjoner, mentale feilkoblinger og redsel for de faktum man vet noe om).

Objektivt sett (kan man si dét om slikt?) er tilværelsen meningsløs, da vitenskapen langt på vei har forklart kosmos både fremover over bakover i tid. Menneskeheten er dømt til å dø ut, og sannsynligvis på svært kort sikt målt mot tidens begynnelse og eventuelle slutt.

Subjektivt sett, kan vi imidlertid fylle livet med hva vi selv mener gir mening – særlig de heldige av oss. Livet er en opplevelse.

Mennesket har skapt ordet mening.
Mennesket opplever livet.
Mennesket spør seg; stemmer det innholdet jeg har skapt i uttrykket mening med det jeg opplever i livet.
Mennesket velger om det vil få det til å stemme som ikke stemmer.

Livet er autofagt, livet eter (av) seg selv.

Livet er noe som inkorporerer annet liv, som slik opphever med å leve, inn i seg for å kunne fortsette. Og livet er noe som reproduserer seg selv, for å kunne fortsette, på ubestemt tid, med å inkorporere annet liv. Livet er en perpetuum mobile. Livet besitter en besynderlig geometri: alt liv har huller i seg som annet liv, også det med tilsvarende huller i seg, forsvinner inn i. Intet unnslipper slike hull.

En selv-replikerende “maskin” som inkorporerer andre “maskiner” som “drivstoff.” En maskin som inkorporerer andre maskiner for å på bestemte tidspunkter kunne replikere nye slike maskiner som igjen inkorporerer og blir inkorporert.

For meg er det interessant at livet i menneskets form lever på en slik måte at det truer livsbetingelsene generelt. Altså at mennesket lever som om det er den ting som skal bringe en ende til det autofage livet. Mennesket er livets autoimmunitære prosess. Kampen i vår samtid er grunnleggende om hvorvidt mennesket skal fullføre sin påbegynte underminering av livets betingelser, eller om vi skal stoppe det. Dét spørsmålet har kanskje “mening.” Hvis man tenker seg at denne prosessen med å kolonialisere først rom dernest tid er en del av naturens egen prosess, altså at naturen har innebygget mekanismer som skal bringe en ende til den, skal man så følge naturens kommando? Eller skal man gjøre opprør mot kommandoen?

Er det moralsk riktig å adlyde “Gud” (eller ‘natur’ som det heter i dag), eller øve resistanse? Hvordan besvare et slikt spørsmål? Hvor kunne man hente rettledning fra? Et slikt spørsmål kan aldri avgjøres. Men det kan bestemmes. Og heri ligger menneskets kanskje største ansvar. Dét gir mening til livet?

Var det ikke det jeg visste, Robin skaper mening gjennom de valg han tar.

Evolusjonslæren handler ikke om “den sterkestes rett.” Uttrykket har likevel kommet inn i dagligtale. Det må i så fall være tale om en systematisk mis-forståelse. Det gis nemlig intet belegg for slik i Darwin’s tekster, heller ikke hos dagens biologer og evolusjonister. Der er tale om ‘tilpasninsdyktighet.’ Og dét er noe helt annet. Og der kan man spørre seg om nettopp ikke mennesket som art er i ferd med å ødelegge for seg selv (og andre arter, som allerede nå pågår i en forrykende hastighet aldri før sett). Vår levemåte er mer tilpasset en viss økonomisme enn noe annet, og der går vi vitende inn i motsetning til livets selve regler og betingelser. Verdens filosofi er i dag stadig økt økonomisk vekst; i seg selv en opplagt motsats til naturen. Naturen som sådan forsøkes tilpasset våre porøse økonomiske teorier. Adam Smith er vår guru. Og når så de største religionene har innebygget apokalyptiske endemål, blir dette svært farlig (ettersom så mange nettopp sokner og sverger til disse religioner).

Hvis man tenker over hva menneskearten har formådd i løpet av de siste par hundre år, er det utrolig for mye faenskap vi kan få gjort på så kort tid (man regner menneskearten for å være ca. 100.000 år, muligvis yngre). Det ser ut til at vi har kommet inn i en bakevje som er ekstremt maltilpasset naturens betingelser.

Vi er, Roar, kanskje dømt til “mening.” Vi kastes inn i et språklig og symbolsk univers, og kan egentlig ikke annet enn dyrke og forholde oss til de regler som der råder. Men dette betyr jo ikke at at vi er kapable til å endegyldig avgjøre livets hva. Hvis man forholder seg noenlunde nøkternt til hva vi kan vite noe om her (vår egen historiefilosofiske historie), ser vi at alle forsøk så langt har strandet. Og de enkelte vitenskapsdisipliner har for lengst forpliktet seg på et deskriptivt modus; en teknisk utnyttbar vitenskap synes fordelaktig for den økonomiske vekstfilosofien. Det er også mangt i språkteoriene som taler for at språket ikke kan tilegnes slike spørsmål. Ikke at man ikke skal forsøke. For dette ligger nok også innbakt i selve språkets tilskyndelser. Men man skal forholde seg kritisk og skeptisk.

Men jeg kunne tenke meg at forfatteren utdypet sine avsluttende bemerkninger, hvor han taler om tolkningsmuligheter hos Darwin som peker utover livets ‘hvordan’ henimot dets ‘hva’ og dets selve mening.

Slik jeg ser det, blir det viktig å gjenlese Darwin fremover, som det blir å forkaste hele det Smithske økonomiske univers og alle dets etterløpere. Og det blir viktig å utpensle en praktisk filosofi som kan legge frem forslag for en moral og en etikk som bedre overensstemmer med naturens betingelser.

Innenfor “tilpasningsdyktigheten” er nok skaperevnen den viktigste faktoren, den som har skapt utvikling.

Noen skapte maskiner som ga økonomisk framgang og våpen som skapte makt. Så lenge vi hadde nok å ta av og ga faen i hvordan andre mennesker hadde det, så ga det materiell framgang for de sterkeste og smarteste.

Nå har vi bedre oversikt enn før, vi ser lenger fram i tida enn før og vi ser at det som tidligere hjalp oss framover, skaperevnen, nå er i stand til å ødelegge oss om vi ikke er villige til å skape store endringer i måten vi lever på.

Jeg er enig med Robin i det at vekstfilosofien ikke lenger er brukbar om vi vil skape en meningsfylt framtid på denne lille kloden.

Ja, det er som om vi har satt naturen og dens betingelser i parentes, relativisert den, og mer forholder oss som om det var naturen som skulle vise større eller mindre grad av tilpasningsdyktighet til våre for tiden historisk gjeldende økonomiske anskuelser. Og det ligger en filosofi bak dette, en systematisk tenkning som har forgrenet seg gjennom alskens vitens- og kunnensområder. Som jeg ser det, er det tvingende nødvendig med en systematisk teoretisk avmontering av alt hva vår økonomiske filosofi innebærer og står for.

For å komme tilbake til spørsmålet om livets hva og dets mening: hvis tilværelsen har mening innebærer dette noe normativt; en deskriptiv tilnærming er bare drømmen om et språklig speil av naturen. Det kunne tenkes at livets mening er å ødelegge seg selv, eller i hvert fall ødelegge seg selv slik vi kjenner det. Hvis man ser på menneskets historie er det mangt som kunne tale for en slik idé; eksistensen av imponerende tekniske innretninger er intet, virkningshistorisk sett, målt opp mot de ødeleggelser ( og i økende grad irreversible) som disse innretninger forutsetter. Her ville livets mening være å bekrefte denne naturhistoriens gang. Heidegger har bedt om en gjennomtenkning av teknikkens vesen; for 40 år siden, efter tiårs refleksjoner og studier, kom han selv frem til at nu kunne bare en “Gud” redde oss. Vi står altså overfor en ekstrem ansvarsbestemmelse, som aldri er mulig å avgjøre (i dette ordets egentlige betydning). Jeg mener uansett at dersom livet har mening, så må det være å dyrke livets betingelser på en slik måte at enhver gitt og samtidig menneskepopulasjon innretter seg på en slik måte at den er forenlig med enhver mulig fremtidig artspopulasjon. Og grunnen er såre enkel: det er ingen menneskepopulasjon gitt retten til å hverken innsnevre eller forvanske eller endog underminere noen fremtidig populasjon av noen art. Det ser imidlertid ut til at vår samtidige tenkning gjør nettopp dette: den gir seg selv retten, på bakgrunn av “tvingende” økonomiske argumenter, til å risikere enhver fremtid, fremtiden selv, fremtiden generelt. Dette er den uhyrligste skandale i menneskehetens historie, og går hinsides utover de ellers hinsides-ord-grusomme folkemord som Holocaust eller verdenskrigene. Man taler om brudd og forbrytelser mot menneskeheten. Om noe er en forbrytelse mot menneskeheten er det hva vi nu er i gang med. FN burde faktisk reformeres på dette punkt. Alt for lenge har man vendt det blinde øye til, og latt som om slike forbrytelser bare er mer eller mindre lokale, begrensede i tid og rom.

Oj, her har samtala skutt fart!

Eg er einig i at ein ikkje kan snakke om meininga til bia eller steinen eller den ansamlinga av atom som dannar eit menneske.

Men ein kan snakke om at noko opplevast som meiningsfullt. Meining finnast fordi det opplevast subjektivt av menneske.

Eg er ingen ekspert på språkfilosofi. Men eg tvilar også på at ein kan representere meining semantisk. Etter mi oppfatning er meining noko som er lett å merke men vanskelig å halde fast eller beskrive. Eit menneske kan oppleve meining i møte med ein tekst i sjølve møtet, i det teksten og tankeverda møtest. Slike møter vil avhenge av både lesar og tekst. Bruksanvisninga til støvsugaren er annleis enn koranen eller bibelen. Og meining er ulikt og diverst, så klart.

Når eg henviser til at Darwin har røyrt ved noko slikt, så er det med henvisning til den utbreiinga han har fått i vårt moderne tankesett og syn på oss sjølve.

Men er ikke vitenskapens tendens en type post-humanisme? (Slik man også lenge har sett det innenfor filosofien.) Hvor det nettopp blir uholdbar metafysikk å sanksjonere menneskearten som noe spesielt eller unikt? Hvis man holder at ingen ikke-menneskelige ting (stener, bier, m.v.) kan tilskrives mening, hvorfor så egentlig forbeholde mennesket alene for mening? Men jeg er åpen for en type Darwinistisk-relativisert form for mening forbeholdt mennesker grunnet deres utvikling av høyt kompleks symbolbruk. Er det kanskje noe slikt du sikter til?

Tillat meg å stille noen flere spørsmål, Kristian: hvis mening ikke kan representeres semantisk, hva kan man så legge i begrepet? Hvordan da i det hele tatt diskutere eller forsøke definere det? Eller hva mener man egentlig med at livets mening (for mennesket alene) er a-semantisk? Er ikke språket alene hva vi kan anvende for å beskrive og forklare for hverandre? Kan man i søken efter livets hva og mening, gå veier utenom språket? Hvilken status har i så fall slike ekstra-lingvistiske meddelelsmåter? Er man med slike meddelelsesmåter dømt til solipsisme? Eller kan man, uten å gå veien om språket, på annet vis formidle erkjennelser til hverandre? Og sist: hva kan man overhodet oppleve og erfare uten at det alltid allerede er strukturert av språket? Hvordan så formidle dette, til seg selv, eller til andre? Jeg mener å vite at det er temmelig bred samforståelse i dag for at språkfilosofien har gitt oss enkelte uomgjengelige fakta. Så som at all erfaring er språklig mediert. Eller som at språket ikke er noe som individet vilkårlig kan sette i parentes, for slik å få en direkte eller mer sann tilgang til virkeligheten. Språket er et irredusibelt filter i vår bevissthet. Den Bibelske forestilling om Babel er muligvis en tidlig erkjennelse av de grenser og muligheter språket gir.

Evolusjonsteorien er jo ikke bare en teori; den er et faktum, på linje med stener og bier. Så det synes rimelig at den får utbredelse i våre tankesett og syn på oss selv. Hvis noe skal motbevise evolusjonslæren så må det jo være noe i retning av at man finner kaninfossiler i prekambrisk tid. :)

Mennesket er noe spesielt fordi det er i mennesket vi eksisterer og uttrykker oss.

Når vi prøver å se det hele utenfra og vurderer mennesket, dyra, steinene og alt det andre, så kan vi si at mennesket er ikke mer spesielt enn alt det andre, eller at alt har sin egenart.

Det jeg ikke kan si noe om, maler jeg. Noen malerier kaster jeg eller maler om. Noen få malerier gir meg en god følelse og jeg finner mening i det jeg gjør selv om jeg ikke kan forklare bildet verbalt.

En ting er å finne mening i den situasjonen en plasserer seg selv i og i de handlingene en gjør, det er forholdsvis enkelt å oppleve og å forklare.

Når vi snakker om meningen med “det som er” blir det vanskeligere. Noen flykter inn i religionen fordi livets meningsløshet blir uutholdelig uten ett eller annet å tro på.

Jeg finner mening i det at mine hundretusen milliarder celler som samarbeider om å skape akkurat meg av en eller annen grunn har gitt meg muligheten for å skape noe.

Derfor sier jeg , faen heller, kan jeg skape malerier så kan jeg skape mening og, i den korte tida jeg eksisterer.

Når jeg her ryger, kan jeg si deg at meningsløsheten er den største resurs. Den, eller “intet,” skaper alt(et). At jeg som filosof, innledningsvis og bare prolegomena, forsøker å si noe som opptar en filosof av i dag, si noe her, er, som du vet, ganske umulig. Det vet du; det vet jeg. Men når vi prater, la oss snakke om de hundrede tusener av planeter som skal til for å skape deg og meg og oss. Det er jo da vi prater Gud, eller: ville jeg si, det-som-er-som-det-er. Dét ordet aldri kan fatte. Språket spør: hva kan aldri språket fatte? Og, ikke mindre viktig, det spør: hva det faktisk kan fatte. (Her vil man alltid møte forsøk på å definere ‘hva’ og ‘kan’ og ‘aldr.i.’)

Da er vi med én gang inne på filosofi. Så før man uttaler seg, leser man.

Jeg må si at jeg alltid har funnet Gillian Beer vanskelig å lese. Darwin endrer jo på meningen til metaforer, f. eks gjennom å beskrive øyets utvikling. Han viser hvordan øye utviklet seg over tid, og fjerner den meningen som tidligere var knyttet til øyet. Øyet var før et bevis på den gudommelige designen. Darwin viste at øyet ikke trengte å være en del av formålrasjonalitet, i stedet presenterte Darwin en teori om øyets evolusjon. Det ligger noe mer bak teorien om øyet, og det er at hele den menneskelige bevissthet kan dekonstrueres på samme måte som øyet. Her var en del av uenigheten mellom Darwin og Wallace. Om hjernen var et resultat av evolusjon, så var den menneskelige bevisstheten heller ikke en del av formålsrasjonaliteten. Gud var ikke til stede i tankene våre heller. Dette er jo brytningspunktet hvor det Newtonianske universet bryter sammen. I dag har vi kommet så langt når det gjelder bruk av matematiske modeller i biologien, at evolusjonen kan simuleres i datamaskiner. Vi kan spore større linjer og finne mønstre. Disse mønstrene reflektere kanskje ikke noe gudommelig, men de er en slags mening med evolusjonen. Men vi kan også løfte blikket litt og se på fysikkens verden. Der ser vi i dag at kvantevitenskapen finner fenomener som går på tvers av fornuften, og som tvinger meninger på det meningsløse Darwinistiske universet. Herbert Spencer var jo helt oppslukt av teorien om at ting går fra det enkle til det mer komplekse. Det er jo en slik tanke som ligger bak romforskernes tro på at livet vil utvikle på andre planeter bare forutsetningene ligger til rette.
Et annet mye brukt eksperiment i biologien er jo det såkalte speil eksperimentet, hvor bevisstheten til dyr måles gjennom hvordan de reagerer når de ser sitt speilbilde. Noen dyr ser på skapningen i speilet som fremmed og angriper den. Men noen dyr, deriblant mennesket, kjenner igjen seg selv. De har en refleksiv bevissthet. Den Darwinistiske evolusjonsteorien er en slags filosofisk form for speileksperiment. Vi er bevisste at vi er bevisste. I nyere tid har vi sett at menneskene gjennom den biologiske revolusjonen (DNA etc) tar kontroll over sin egen materie. Vi sklir altså sakte tilbake mot et syn på menneskelig evolusjon hvor viljen har en plass. Det betyr at Lamarck og syttenhundretalls evolusjonen kan igjen bli aktuell. “Mening” kan fort gjøre en comeback i en slik verden.