Ondskapens ansikter

En plakat med Osama bin Laden. (Kilde: Wikimedia commons)

BOKOMTALE: I Ondskapens ansikter presenterer Simon Sebag Montefiore oss for en oversikt over historiens grusomste menn og kvinner. Tidsspennet, som strekker seg fra 800 før Kristus til i dag, er rikt illustrert og mangler ikke på paver, sjeiker, jarler, munker og statsledere som har én ting til felles: De er, eller har vært, monstre.

Det er ikke overraskende at Montefiore – som selv har jødisk bakgrunn – har dedikert boken til de seks millioner jøder som ble masseslaktet i holocaust. Med dette utgangspunktet er det heller ikke særlig overraskende at antisemitten og holocaustfornekteren Mahmoud Ahmadinejad (også kjent som Irans president) og terroristen Osama bin Laden har gjort seg fortjent til et stykke glanset papir.

«Hva er ondskap?» spørres det på baksiden av boka. Forsøk på å besvare spørsmålet finner vi derimot ikke. For hva får vi egentlig vite, bortsett fra at Nord-Korea er et «sinnsykt, bissart og djevelsk» land, og at Robespierre var en «hyklersk despot» av en tyrann som banet vei for Hitler og Stalin? At Robespierre også la grunnlaget for det demokratiske systemet vi kjenner i dag, ofres mindre oppmerksomhet.

Som en historisk oversikt, er boka grei nok. På sitt beste er den opplysende som oppslagsverk. Svakheten ligger i en bruk av språket som på ingen måter inviterer til refleksjon over ondskapens mange ansikter. For bare ved å holde ondskapen på en armlengdes avstand, kan den opprettholdes som en utenforliggende konstruksjon.

Bok: Ondskapens ansikter; historiens grusomste menn og kvinner – Simon Sebag Montefiore

I FNs menneskerettigheter heter det at «ingen må utsettes for tortur eller grusomhet, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». La oss stanse ved ett ord. Umenneskelig? Verken dyr eller planter har for vane å torturere hverandre. Er ikke onde handlinger da en høyst menneskelig egenskap? Montefiore gir ondskapen menneskelige ansikter, men de presenteres ikke som menneskelige. De er dyriske unntak.

I vårt demokratiske, kristen-humanistiske samfunn finnes ikke ondskapen på overflaten. Vi finner den på bunnen, i grumset. Bordbønner og materiell askese får snart en egen stue på Folkemuseet, men ikke alle kristne forestillinger tilhører fortiden. Fremdeles er mennesket skapt i Guds bilde, og Gud er god. Djevelen, som slekter på dyret med sin hale, er en outsider som hele tiden truer med sitt nærvær. Slik forblir voldsutøvere også avvikere, og ikke en del av, mønsteret.

I Montefiores jakt etter den rene ondskapen har dessverre også god, kristen lærdom gått tapt: Du skal hate synden, men elske synderen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *