Kvinnedagens historie

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Bildet viser demonstrasjonstoget i Oslo 1974. (Kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Gjennom sin historie har kvinnedagen stadig endret seg. Oppslutningen har variert, og ulike saker har preget dagen – fra krigsmotstand til kamp for seksuell frigjøring.

En artikkel på forskning.no ser på kvinnedagens historie.

Under første verdenskrig ble dagen hovedsaklig brukt til antikrigsmarkeringer. I 1917 spilte den dramatiske kvinnedagsmarkeringen i St. Petersburg (den gang Petrograd) 8. mars en viktig rolle i opptakten til den russiske revolusjonen. Datoen for denne demonstrasjonen blir etter hvert også datoen for den internasjonale kvinnedagen. […]

Først i 1920, da Det norske Arbeiderparti med sitt kvinneforbund slutter seg til Den kommunistiske internasjonale, blir kvinnedagen en markeringsdag her i landet.

De første årene er markeringene nokså beskjedne: Kommunistiske husmorlag og sosialdemokratiske kvinnelag arrangerer kvinnemøter og fremmer sine politiske saker, som for eksempel selvbestemt abort eller betydningen av å organisere seg.

Kvinnedagen ble også markert gjennom hele mellomkrigstiden.

På plakatene sto det blant annet: «Likelønn. Vår menneskerett – fra papir til virkelighet», «Krig er forakt for liv. Fred er å skape» og «Forby atomvåpen». Alfhild gikk ved siden av toget med løpesedler.

På 1970-tallet ble feiringen revitalisert, med markeringer over hele landet. Men nå oppstår det splittelser i bevegelsen.

På Youngstorget dukker det opp noen såkalte nyfeminster med plakater som provoserer kvinnefronterne i 8. marskomiteen. På den som blir husket best sto det «Vi vil ligge øverst». Det var stor uenighet om hvilken betydning seksualiteten skulle ha i kvinnekampen. Ifølge Hilde Danielsen var det imidlertid ikke bare nyfeministenes protest mot sex på menns premisser som var kontroversiell.

– En annen plakat, som også skapte bråk, men som ettertida har «glemt» var «Jeg vil bli statsminister». Kvinnefronterne oppfattet den som veldig individuell og karriereorientert, men framfor alt som urealistisk og utopisk. […]

I løpet av 1980-tallet ble 8. marstoget stadig mer glissent, for så stabilisere seg på et par tusen. Da den såkalte tredje bølgen feminisme, knyttet til bokutgivelser som Fittstim og Råtekst dukket opp på slutten av 1990-tallet, var det mange som forventet en revitalisering av kvinnedagen. Den kom etter hvert, men ikke i form av horder av nye toggjengere.

– De «nye» feministene forbandt 8. marstoget med mytene om feminister, at de var bh-brennende lesber som trampet rundt i tog i fotformsko.

– Å gjenerobre feminismen, gjøre opp med mytene, og å gjøre feminismen mer spiselig for sin generasjon kvinner, var viktig for «råtekstfeministene». Toget passet ikke inn i dette rehabiliteringsprosjektet, sier sosiolog Beret Bråten, som intervjuet et utvalg av disse unge feministene til sin hovedoppgave.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *