Dannelse i kontekst

Studentene ved Universitetet i Bergen leser fortsatt Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner. (Illustrasjon: iStock)

I mitt forrige innlegg tok jeg for meg Arne Næss sin saklighetslære. En annen viktig del av dannelsestradisjonen etter Næss er hans lære om tolkning og presisering.

I forbindelse med utgivelsen av antologien Dannelse i kontekst? har Salongen invitert redaktør Trygve Lavik til å skrive om tradisjonen etter Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner.

Arne Næss sin bok En del elementære logiske emner kan deles inn i fire hovedbolker etter følgende emner: Tolkning og presisering, definisjoner, argumentasjon og saklighet. Vi skal her se nærmere på det første av disse temaene.

Tolkning og presisering

Tolkning og presisering dreier seg om språkets flertydighet og vaghet. Skal studentene virkelig tilegne seg dette stoffet, må de jobbe med øvelsesoppgaver. Studentene lærer seg i praksis å tolke ord og setninger, få blikk for språklig flertydighet og å skrive og tale presist. Treningen vil nettopp være en viktig del av både allmenndannelsen og den akademiske dannelse.

I det tradisjonelle undervisningsopplegget knyttet til Næss sin bok, ble oppgavene som studentene skulle bryne seg på ofte tatt ut av sin sammenheng. De framstod som nakne, kontekstløse og åpne for så mange tolkninger som studentenes fantasi måtte tillate. En oppgave fra et slikt tradisjonelt oppgaveopplegg kan være følgende: «Gi tre mulige tolkninger av formuleringen T0, ‘Vi dropper bomben’. En mulig løsning kunne se slik ut:

  • T1 «La oss slutte å snakke om atombomben.»
  • T2 «Vi slipper bomben fra flyet nå.»
  • T3 «Vi har besluttet ikke å slippe bomben fra flyet.»

Studentene ble så bedt om å dikte opp kontekster som sannsynliggjorde deres tolkninger. For eksempel kunne de beskrive to studenter som diskuterer på en hybel eller to jagerflygere i en cockpit.

Språk og argumentasjon

Da den nye seminarmodellen ble startet opp ved Universitetet i Bergen for 10 år siden, var en viktig intensjon at ex.phil. måtte gjøres fakultetsorientert. Denne beslutningen fikk konsekvenser for Næss-tradisjonen. Man ønsket å beholde den, men samtidig å gi stoffet en mer fagspesifikk kontekstualisering. Pionéren i dette arbeidet er Eivind Kolflaath med hans bok Språk og argumentasjon – med eksempler fra jussen.

Kolflaath argumenterer ikke bare for at tolkningslæren må tilpasses den juridiske konteksten, men også for at tolkninger av språklig flertydighet bare er interessant i kontekst, fordi det kun er innenfor en kontekst at flertydighet eventuelt kan føre til uenighet.

Oppgaver vi ofte brukte til trening og eksamen var uttalelser i offentligheten, utsagn som kunne framstå som flertydige tatt ut av sammenheng. Når Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen i 1992 fortalte det norske folk at «Det er typisk norsk å være god» var det åpenbart ut fra konteksten hva hun mente, det vil si at ordet «god» skulle tolkes i betydningen «flink». Denne formuleringen har senere versert som både eksamensoppgave og øvelsesoppgave (i den rekkefølgen). Men da har man bedt studenten komme opp med tolkninger av formuleringen, uten at de trenger å ta hensyn til den konkrete konteksten. Studentene skulle derimot dikte opp ulike kontekster som kunne gi setningen forskjellige betydninger. Som for eksempel «det er typisk norsk å være snill».

Ved revitaliseringen av Næss-tradisjonen ved Universitetet i Bergen har vi derfor bestrebet oss på å finne fram til tolknings- og presiseringsoppgaver som også er flertydige i en gitt, konkret kontekst. Og det er ikke lett! Her er tre eksempler på flertydighet i kontekst.

1) Gaarders utvalgte folk

I den nå herostratisk kjente kronikken «Guds utvalgte folk» (Aftenposten 05.08.06) skriver Jostein Gaarder: «Vi anerkjenner ikke lengre staten Israel». En tolkningsliste ut fra konteksten kunne her for eksempel være:

  • T1 «Norge bør ikke lenger anerkjenne staten Israel.»
  • T2 «Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967.»
  • T3 «Jeg underkjenner det israelske folkets moralske habitus.»

Vi ser her også sammenhengen mellom tolknings- og saklighetslæren. Gaarder gjør her et markert brudd med normen om å unngå tendensiøs flertydighet. At filosofen og den tidligere ex.phil.-læreren Gaarder ikke har vært klar over at formuleringen kunne tolkes på ulike vis, virker lite sannsynlig. At han derfor bevisst har brutt Næss sine normer for saklighet, synes åpenbart, og at han har gjort det i retorisk øyemed. Hvorvidt det å bruke retorikk i offentligheten er et gode eller onde, skal vi ikke ta opp her, utover det å bemerke at det ikke er så mange andre enn kanskje Sokrates, Platon og Arne Næss som ikke ser at det også kan være positivt å bruke retorikk som politisk verktøy.

2) Brundtland og klimakrisen

Da den allerede nevnte Gro Harlem Brundtland tale om klimakrisen til FNs generalforsamling i mai 2007 sa hun: «Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om [klimaproblemet] nå». Selv ut fra den konteksten talen ble gitt i, var det egentlig vanskelig å tolke hva hun egentlig mente. Her kan vi i det minste tenke oss to tolkninger som går i ulike retninger (den ene mer omstridt enn den andre):

  • T1 «Det er umoralsk av vitenskapsmenn å være uenige med forskere som mener at økt global oppvarming er menneskeskapt.»
  • T2 «Det er umoralsk av lekfolk å så tvil om at klimaproblemet er reelt.»

3) «Forståelse for» et drap

I 2004 ble den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh drept av en radikal muslim. Bakgrunnen var at han hadde laget en film som i mange troende muslimers øyne krenket Koranen. Mordet skapte heftig debatt. Zahid Mukhtar, samfunnsdebattant i Norge, uttalte i debattprogrammet Holmgang (TV2 18.11.04) at han hadde «forståelse for» drapet på van Gogh. I denne konteksten kunne uttalelsen tolkes på to ulike vis:

  • T1 «Jeg støtter handlingen å drepe van Gogh.»
  • T2 «Jeg kan forklare de psykologiske mekanismene som forårsaker en slik handling.»

Mukhtars uttalelse ble raskt tolket i retning av T1 og ble derfor møtt med bestyrtelse, ikke minst blant norske politikere. Mukhtar mente selv at han ble misforstått (Dagsavisen 21.11.04). Det han egentlig hadde ment, gikk i retning av T2, og at det ikke innebar at han støttet handlingen. Likevel mente mange politikere at han ikke hadde tatt klar og tydelig avstand fra handlingen. Jens Stoltenberg uttalte blant annet at det «skader i høyeste grad muslimer i Norge når deres talsmann viser forståelse for det grufulle drapet i Nederland» (Aftenposten 19.11.04)

Som i tilfellet med Gaarder, kan det tenkes at Mukhtar bevisst var språklig flertydig. Med denne flertydige (og egentlig diplomatiske) uttalelsen, slapp han å legge seg helt flat for de såkalt norske verdiene, samtidig som han sa noe alle med såkalt norske verdier i behold, egentlig ikke kunne utsette noe på.

Dannelse i kontekst?

Dette innlegget om tolkning og presisering – og mitt foregående innlegg om saklighetslæren – er smakebiter på hva Næss-tradisjonen har betydd, og hva den betyr nå, ved Universitetet i Bergen.

Revitaliseringen dreier seg blant annet om at T0 ikke lenger kan betraktes som en formulering som kommer dalene ned himmelen helt uavhengig av enhver kontekst, slik som eksemplet med T0 «Vi dropper bomben». Med fakultetsorienterte eksempler blir det lettere for studentene å se relevansen av tolkning og presiseringslæren.

De som er nysgjerrige på mer kan lese den nylig utgitte antologien Dannelse i kontekst? som har undertittelen «ELE-tradisjonen i endring». ELE er en forkortelse for En del elementære logiske emner.

Endring har vokst fram gjennom den nye seminarmodellen på ex.phil. ved Universitetet i Bergen. Det var ikke lett å finne en god tittel på antologien, og alle vil neppe la seg begeistre over den som ble valgt. For fellesnevneren ved all dannelse er at mennesket blir formet i møte med en kultur, og slik sett er det umulig å tenke seg dannelse utenfor en kontekst.

Den konteksten det imidlertid er snakk om her, er de ulike fakultetene ved Universitetet i Bergen. Det betyr at Det juridiske fakultet, Det humanistiske fakultet, Det samfunnsvitenskapelige fakultet og så videre har fått bøker og undervisningsopplegg skreddersydd egen fagtradisjon. Tittelen på antologien ble derfor Dannelse i kontekst?. Spørsmålstegnet i tittelen er viktig, for det gir en pekepinn om hva antologien dreier seg om. Det hersker nemlig ikke full enighet om at Næss-tradisjonen blir et bedre fag om det begrenses til fakultetenes faglige kontekst. De som støtter fakultetstilpassingen, er heller ikke nødvendigvis enige om hvordan det best kan gjøres. Artiklene i antologien drøfter derfor både pro aut contra fakultetsorientering – og de konkrete utfordringene en slik avpasning til de ulike fakultetene innebærer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *