Hva er opplysning?

Maleriet Patriarkens siste måltid av Jean Huber (1772) fremstiller et måltid hos opplysningstenkeren Voltaire (ved bordenden). Kilde: University of Oxford

BOKOMTALE: «Opplysning er menneskets uttreden fra dets selvforskyldte umyndighet», hevdet Immanuel Kant i 1784. Opplysningens imperativ er at du skal ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand. Slik førte Kant opplysning inn i selve kjernen av det moderne menneskets selvforståelse. Han la samtidig grunnlaget for de evigmoderne bestrebelsene på å forstå hva opplysningens – ikke den opplyste – tidsalder var. Og er.

Av Ellen Krefting

I 2010 er det kommet to bøker som ubeskjedent forsøker å definere opplysningstiden en gang for alle. Interessant nok har de radikalt forskjellige historiografiske perspektiver, selv om Kant spøker hos begge. Ulikhetene i måtene å skrive historien på resulterer i ulike svar på det gamle spørsmålet om hva opplysning er. Mens Jonathan Israel svar er «et radikalt ideologisk system», hevder Clifford Siskin og William Warner (en smule mer kryptisk) at opplysningen er «en hendelse i medieringens historie».

Tankenes forrang

Bok: A Revolution of the Mind – Jonathan Israel

I A Revolution of the Mind gir Jonathan Israel heldigvis en kortversjon av den gedigne fortellingen om opplysningstiden som vi ble presentert for i Radical Enlightement (2001) og Enlightenment contested (2006). Disse bøkene var overveldende i omfang og detaljrikdom. Og kortversjonen får tydeligere fram det karakteristiske ved Israels prosjekt. Allerede tittelen banker det inn: Det var opplysningstidens radikale ideer som forandret verden. Ikke omvendt. Det var de radikale tankene om demokrati, ytringsfrihet, religiøs toleranse, individuell frihet, politisk selvbestemmelse og seksuell og rasemessig likeverd som banet veien ikke bare for den franske revolusjon, men for alle de gode samfunnsendringene vi har vært vitne til siden.

Det kanskje mest interessante med Israels bok (og prosjekt) er hvordan han avliver myten om at disse ideene tilhørte mainstream opplysningstenkning. Det er lett å tenke at det var kjendiser som Locke, Montesquieu, Voltaire og Rousseau som sto i bresjen her. Men ifølge Israel forsvarte disse tenkerne hovedsakelig moderate posisjoner i forhold til spørsmål om privilegier, kjønn og klasser, om religion og kirke, monarkiet og så videre. Den radikale opplysningen, den «egentlige» opplysningen i Israels øyne, hadde røtter i en intellektuell undergrunnsbevegelse som var virksom i det skjulte fra slutten av 1600-tallet, men som ikke kom offentlig til uttrykk før fra 1770-tallet av, hos figurer som Thomas Paine, Denis Diderot og baron d’Holbach.

I motsetning til de moderate opplysningstenkerne som satt fast i en dualistisk tenkemåte, var denne radikale undergrunnsbevegelsen inspirert av Baruch Spinozas forfulgte monistiske filosofi. Radikalismen, og følgelig de verdiene vi holder høyest i dag, bygget ifølge Israel altså på «spinozisme», på en monistisk og ateistisk tankegang som svært få på 1700-tallet ville, eller kunne, vedkjenne seg offentlig.

Idealistisk historieskrivning

Det er en «idealistisk» form for historieskriving Israel bedriver. Det gjelder å identifisere de ideene som driver historien framover. Slik skriver han også idéhistorie av godt gammelt merke, med klare forbindelseslinjer tilbake til Ernst Cassirers storverk Die Philosophie der Aufklärung fra 1932. Det er lenge siden det var helt stuereint å bedrive en slik idéhistorie, og utviklingen innenfor intellektuell historie de siste 30-40 årene har gått i helt andre retninger.

Fagfeltet selv har vist at det er mange andre, mer fruktbare, mer komplekse og kanskje sannere måter å nærme seg den intellektuelle fortiden på enn den «idealister» som Arthur Lovejoy og Cassirer frontet. Det er ingen tvil om at Israel for eksempel mangler en overbevisende forklaring på hvilken historisk status det «system av ideer» har, som han mener å kunne identifisere under merkelappen «den radikale opplysningen». Er det snakk om en idealtype? En ideologi? «Den radikale opplysningen» får en agentstatus i Israels historieskriving som jeg ikke blir helt klok på. Likevel er det noe forfriskende politisk ukorrekt ved det Israel driver med.

Fra innhold til form, til formel

Hvor utidsmessig Israels prosjekt er, blir slående i møte med den «opplysningstiden» som Clifford Siskin og William Warner serverer. Sammen har disse amerikanerne (med bakgrunn i engelsk litteratur) redigert boka med tittelen This is Enlightenment. Tre norske forskere, Knut Ove Eliassen, Yngve Sandhei Jacobsen og Helge Jordheim, har bidrag i den.

Bok: This Is Enlightenment – Siskin, Warner.

Tittelen er freidig og provoserende, og gir skyhøye forventninger blandet med en solid dose skepsis. I en omfattende innledning går redaktørene Siskin og Warner også høyt ut og hevder at tiden er kommet for å sette opplysningstiden på en endelig formel, som altså lyder som følger: «Enlightenment is an event in the history of mediation». (I boka er setningen rykket inn, som om det virkelig skulle vært matematisk formel, s. 1.)

En må umiddelbart spørre seg hva som ønskes oppnådd ved å sette opplysningen på en så kryptisk formel. For det viser seg raskt at det som interesserer redaktørene, er de spesifikke formene og konkrete praksisene som «opplysningen» foregikk innenfor, og som den på sett og vis var identisk med.

Mens Jonathan Israel viser en slags tilbakevending til en «klassisk» idéhistorisk undersøkelse av ideer og intellektuelle tradisjoner, fordi disse kommer før praksis (les: den franske revolusjon), så forsøker Cliff Siskin og Bill Warner å fokusere på opplysningen selv som praksis. En særlig form for praksis, vel å merke, som de kaller mediering.

Snarere enn å gå rett på opplysningens innhold, på «ideene» (s. 11) eller på de «intellektuelle, diskursive eller materielle transformasjonene» som har preget så mange studier av opplysningstiden (s. 22), er de opptatt av de ulike redskapene og mediene for produksjon, kommunikasjon og spredning av kunnskap som ble så viktige i perioden mellom 1730 og 1789, og som dannet forutsetningene for at opplysningsdebatten i det hele tatt kunne få universalistiske siktemål. De er opptatt postvesen og kafeer, av eksplosjonen av ulike «periodiske genre» (slik som tidsskriftet) og av klubber, de er opptatt av brevskriving, penger og copyrightregler.

Spesielt for vår tid

Jonathan Israel (Kilde: IAS)

Dette markerer tydelig avstand til «gammeldagse» former for idéhistorieskriving à la Jonathan Israel, men det markerer også avstand til et rent materielt fokus, av marxistisk (økonomisk) eller bokhistorisk (fysisk og teknologisk) art. Det å gi «mediering» ontologisk forrang i det historiske arbeidet, handler nettopp om å løfte fram det som selv verken er det ene eller det andre, men som formidler (medierer) mellom det ideelle og det fysiske, materielle nivået. (Liksom det formidler mellom menneske og natur, mellom en selv og andre.) Det er et perspektiv som ifølge redaktørene først kunne tre fram nettopp i vår tid, når man igjen er vitne til «nye og kraftfulle mekaniske og intellektuelle medieringer». Altså: Datateknologien og alt den bringer med ser gjør det mulig for oss å gi et endelig svar på hva opplysning er.

Nå kunne man innvende at svært mange av de viktige arbeidene som har vært gjort innenfor feltet intellektuell historie mellom Cassirer og Israel, ikke minst de som har handlet om opplysningstiden, nettopp har fokusert på konkrete former og praksiser for kommunikasjon og spredning av kunnskap. Ofte bekjenner slike studier seg til «den nye kulturhistorien» med dens fokus på språk og diskurs i en eller annen form (Chartier, Darnton, Goodman og så videre). Ved å se på de ulike medienes rolle i symbolproduksjon eller på konkurrerende diskursive og sosiale praksiser og institusjoner, har disse arbeidene videreført, nyansert og konkretisert teorien om 1700-tallets nye, borgerlige offentlige sfære som Jürgen Habermas lanserte på 1960-tallet.

Abstrakt prosjekt

Clifford Siskin (Kilde: NYU)

I sitt ønske om å gjøre noe helt nytt avfeier imidlertid Siskin og Warner alt snakk om offentlig sfære som for abstrakt, normativt og begrenset (s. 23). Under boklanseringen i Oslo i september (i regi av Kulttrans og Helge Jordheim), tok de dessuten friskt til orde for at vi må «stoppe med hele kulturhistorien». Hvor mye dette handlet om et teoretisk oppgjør med kulturbegrepet og hvor mye det handlet om en retorisk show off, er vanskelig å si.

Redaktørene av boka This is Enlightenment kan uansett ikke kritiseres for å innføre et begrensende perspektiv. Kanskje heller ikke et normativt, selv om det er relativt mye aggresjon i oppgjøret med både det de forstår som idé- og kulturhistorie. Men prosjektet er i høyeste grad abstrakt. Ambisjonene synes høyere enn hos de fleste idé- og kulturhistorikere.

William Warner (Kilde: UCSB)

Ved å sette opplysningen på medieringens matematiske formel synes Siskin og Warner å ville fange modernitetens eget historiske verktøy, som altså verken handler om idéinnhold, økonomisk-teknologiske forutsetninger eller diskursive former. Og de innrømmer det gjerne; de vil «scale up» til et helt annet nivå enn det intellektuell historie og kulturhistorie så langt har befunnet seg på, slik de understreket i presentasjonen av boka under Oslo-besøket. Også dette er dristig, rimelig kryptisk og nokså polemisk. Det viktige spørsmålet er likevel hva de kan oppnå med en slik «oppskalering». Hvilken kunnskapsgevinst, eventuelt medieringsgevinst, eller opplysningsgevinst for den saks skyld, kan formelen deres ha?

Gode enkeltbidrag

Det er enkeltbidragene, de partikulære studiene i boka som burde kunne gi svar på det. Og det er helt klart mange godbiter blant disse bidragene. Her er det blant annet dypdykk i mediets begrepshistorie fra Francis Bacon til Raymond Williams (J. Guillory), vi får historien om hvordan distinksjonen mellom muntlighet versus skrift oppsto som resultat av skriftkulturen på 1700-tallet (P. McDowell), analyser av Diderots komplekse forhold til journalistene (A. Fastrup), av pengevesenets ulike genre (M. Poovey), av forholdet mellom piratkopieringsvirksomhet og et romantisk forfatterbegrep (A. Johns) og av prekenen som medium på 1700-tallet (M. Warner).

En gjennomgang av disse kunne fylt et helt bokessay alene. Her vil jeg nøye meg med å si at de aller fleste av kapitlene i boka gir substansielle, dype, viktige og noen ganger oppsiktsvekkende bidrag til 1700-tallsforskningen. Og til tross for svært ulike temaer og materiale i tillegg til varierende teoretiske og metodiske perspektiver, så bekrefter de alle sammen på sett og vis redaktørenes formel, at «opplysning er en hendelse i medieringens historie». Men jeg lurer på om ikke det først og fremst skyldes at formelen er så ullen, så abstrakt og altomfattende. Jeg mistenker at studiene kunne stått vel så støtt på egne bein, eller helt andre bein, uten Siskin og Warners forsøk på å sette opplysningen på en oppskalert formel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *