Historieskriving som minnekultur

Synne Corell: Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker (Scandinavian Academic Press, 2011)

BOKOMTALE: «Hva har fått høre med i historikernes fortellinger om krigen? Hvem sin historie har vært fortalt, og hvordan? Hvordan har disse fortellingene endret seg gjennom etterkrigstiden?» Disse spørsmålene danner utgangspunktet for historikeren Synne Corells doktoravhandling Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker, som nå foreligger som bok. Det er når Corell klarer å vise hvordan historieskrivingen spiller sammen med en større norsk krigsminnekultur at Krigens ettertid er best. Derfor er det synd at dette samspillet ikke er blitt gjort til en mer gjennomgående tematikk i bokens drøftelser.

Av Kyrre Kverndokk

Corell har valgt å konsentrere seg om tre historiske verker fra ulike epoker i etterkrigstiden. Disse verkene er Norges krig, som kom ut i tre bind i perioden 1947–1950, åttebindsverket Norge i krig, fremmedåk og frihetskamp (1984–1987) og ettbindsleksikonet Norsk krigsleksikon 1940–1945 fra 1995. Med sine grundige og detaljerte nærstudier av disse verkene er Corells bok et fint tilskudd til studiet av krigen som kollektiv erindring. Boken er dessuten godt skrevet. Språket er klart og boken er lettlest i ordets beste forstand.

Historiens poetikk

Et delmål med boken er å undersøke det Corell kaller historiens poetikk. Dette gjør hun gjennom nærlesninger av språk og billedbruk i de tre verkene. Corell analyser av billedbruken i verkene er spesielt god. Gjennom å fokusere på billedbruken avdekker hun det som kanskje kan kalles intervisuelle forbindelser mellom verkene. Hun viser hvordan noen av de samme fotografiene ble benyttet i førtitallsverket Norges krig og i åttitallsutgivelsen Norge i krig, men konteksten bildene ble satt inn i var ulik, og billedtekstene kunne være svært forskjellige.

Et bilde av en tysk soldat på et bakeriutsalg ble i førtitallsverket brukt for å visualisere riksrådsforhandlingene i 1940, og var ledsaget av følgende billedtekst: «Dette bildet, fotografert gjennom et konditorvindu i Oslo våren 1940, kunne stå frem som et symbol på hele situasjonen på den tid: Fienden peker på det han vil ha og krever å få det, den innfødte har ikke store utsikter til å slippe unna!» (her i Corell s. 68.) I åttitallsverket er bildet satt inn i en ganske annen kontekst, denne gangen ble det brukt for å illustrere de tyske soldatenes hunger etter fet kost.

Vi-felleskapene forskyves

Et gjennomgående spørsmål i boken er hva slags vi-fellesskap de tre ulike verkene konstituerer. I Norges krig blir det etablerer et «vi som var med»-fellesskap mellom forfatter og leser. Dette øyenvitnefellesskapet fremstår i tillegg som en mer abstrakt størrelse, som «det norske folk». Slik blir det etablert et kontinuum bakover i tid, samtidig som ekskluderingen av dem som ikke tilhører et nasjonalt fellesskap blir gjort tydelig. Omkring førti år senere, i Norge i krig, er vi-fellesskapet fortsatt nasjonalt, men det inkluderer også de generasjonene som ble født etter krigen. Corell viser til at en av de uttalte målgruppene for verket var de «som for første gang skal fordype seg i denne del av historien» (her i Corell s. 121). Slik, argumenterer hun, kan boken leses som en rituell tekst, til bruk i rituell innvielse i et nasjonalt erindringsfellesskap på tvers tid.

Avvæpnede tyske soldater i Oslo, 1945 (Fotograf: Th. Østbye, kilde: Nasjonalbiblioteket)

Vi-fellesskapet vokser dermed i takt med avstanden til krigsårene, og det antar mytiske kvaliteter, skriver Corell. I Norsk krigsleksikon er vi-fellesskapet så å si ikke til stede i teksten. Likevel viser Corell at dette oppslagsverket inneholder elementer som bygger på noe av den samme patriotiske minnekulturen som de to foregående verkene.

Hegemonisk historieskrivning

Corells epistemologiske grunnlag er at tekst ikke bare beskriver virkeligheten, teksten er også med på å skape denne virkeligheten. Slik sett er hun ikke bare interessert i det tradisjonelt historiegrafiske ved disse historiske verkene, hun ser dem heller som en del av det hun kaller en patriotisk minnekultur. Hun hevder selv at et mål med arbeidet er «å problematisere forestillingen om at historiefaglig virksomhet kan skilles skarpt fra andre former for fortidsprosjekter i et samfunn» (s. 211).

Jens Christian Hauge var blant dem som deltok i historieskrivingen om sitt eget virke (Kilde: Wikimedia commons)

Til den minnekulturelle tilnærmingen som Corell har anlagt, hører det også en maktdimensjon. Hun oppfatter historieskriving som en form for maktutøvelse, der definisjonsmakt over fortidsforståelser utøves. Hun viser hvordan historieskrivingens aktører ikke bare var historikere.

Blant skribentene og medlemmene i redaksjonskomiteen til Norges krig fantes det flere sentrale aktører fra krigens og etterkrigstidens samfunnsliv, som Paal Berg, Otto Ruge, Lars Evensen, Jens Christian Hauge og Einar Gerhardsen. Corells drøftelse av hvordan slike politiske aktører deltok i historieskrivingen om sitt eget virke under okkupasjonsårene, er et av avhandlingens høydepunkter.

Uutviklede sammenhenger

Det er når Corell klarer å vise hvordan historieskrivingen spiller sammen med en større norsk krigsminnekultur Krigens ettertid er best. Derfor er det synd at dette samspillet ikke er blitt gjort til en mer gjennomgående tematikk i bokens drøftelser. For til tross for intensjonen om å betrakte historieskrivingen som del av en patriotisk minnekultur, er sammenhengen mellom historieskriving og minnekulturens andre uttrykksformer for lite utviklet.

Corells avhandling er skrevet innenfor et veletablert forskingsfelt. Fra 1990-tallet og utover er det kommet en rekke omfattende studier av annen verdenskrig som kollektiv erindring – både i Norge og i andre europeiske land.

I Krigens ettertid er Synne Corells epistemologiske grunnlag at tekst ikke bare beskriver virkeligheten, men at den også er med på å skape den (Fotograf: Hilde Holthe Berg)

I Norge ble dette forskingsfeltet på mange måter etablert med kulturhistoriker Anne Eriksens bok Det var noe annet under krigen (1995). I de senere årene har blant annet kulturhistoriker Leiv Sem og litteraturviter Anette Storeide bidratt med solide doktoravhandlinger på feltet. Det finnes altså en god del litteratur Corell kunne ha tatt aktivt i bruk for å påpeke forbindelser mellom bokens empiri og minnekulturens andre ytringsformer. Noe av denne litteraturen finnes riktignok i noteapparatet, men henvisningene til den tverrfaglige norske erindringsforskingen er likevel få.

Avslutningsvis skriver Corell at Norges krig «langt på vei kan leses som et etablert forsøk på å etablere en hegemonisk fortelling om fellesskap og enhet gjennom krigsårene» (s. 213). Jeg tviler på ingen måte på at dette er riktig, men jeg skulle gjerne ha sett hvordan denne fortellingen korresponderer med den norske krigsminnekulturens andre uttrykksformer, som film, skjønnlitteratur, erindringslitteratur, utstillinger og frigjøringsjubileer. Dessuten står det ikke helt klart for meg hvordan Corell mener at denne fortellingen ser ut.

Hva er dens overordnede narrative struktur? Og hva er fortellingens plott? Jeg skulle også ønske at de narrative strukturene og fortellingsmotivene i de tre verkene var blitt sammenlignet litt mer systematisk. Hvordan skiller verkene seg ad fra hverandre? Og hvordan står Corells funn i forhold til andre narratologiske undersøkelser av den norske krigserindringen?

Det hadde hevet fremstillingen om slike spørsmål var blitt drøftet mer eksplisitt både underveis og i konklusjonskapittelet.

LES OGSÅ: Historieskriving med aktualiseringstrang

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *