Staten og friheten

Bok: Staten og friheten – Quentin Skinner

BOKOMTALE: Å forklare hva et samfunn er, er en smal sak. Men stat, hva er egentlig det? – I Libya kaller vi opprørerne rebeller. Men kanskje er det de som er staten, spør Quentin Skinner. Idéhistorikeren mener det er en tankefeil å sette likhetstegn mellom staten og den sittende regjeringen.

LES OGSÅ: Utdrag fra boken Staten og friheten

– Problemet med å betrakte staten som den til enhver tid sittende regjeringen, er at staten blir de andre. Men staten må være oss! sier en sedvanlig opplagt Skinner på Litteraturhuset. Det er boklansering for Staten og friheten, og salen er nesten tom. (Har ikke forlaget og tenketanken Res Publica tatt seg bryet med å avertere lanseringen til en av verdens ledende tenkere?) – I Libya kaller vi opprørerne for rebeller. Men kanskje er det de som er staten? spør den nyutnevnte æresdoktoren. Aldri har hans teorier om staten – folkeviljen samlet som en persona fictae – vært mer aktuelle.

Frihet som uavhengighet

Skinner er republikaner. Men det er altså ikke det amerikanske partiet Quentin Skinner tenker på når han snakker om republikanisme. Som idéhistoriker er han opptatt av republikanske tradisjonen fra Machiavelli, dens opprinnelse og skiftende historiske kontekst. De siste ti årene har han imidlertid vært spesielt opptatt av den intellektuelle og politiske kløften mellom republikansk teori og nyliberal praksis. Etter den kalde krigen var det nettopp den nyliberale tenkningen som slo seg opp på bekostning av ”illiberale” teorier om kollektiv frihet. Samtidig har stadig flere overnasjonale forbund – som IMF og Verdensbanken – pålagt stater krav som setter dem i avhengighetsforhold til andre stater. Men stater bør være frie, mener Skinner. Med frihet mener han uavhengighet. Dette er hovedforskjellen mellom republikansk og liberal tenkning: Liberale definerer, etter den engelske filosofen Thomas Hobbes, frihet som «fravær av innblanding». Men ifølge republikansk teori kan man likevel være ufri uten innblanding, dersom man står i avhengighetsforhold til myndighetene. Bare når uavhengigheten fra vilkårlig makt er sikret, kan man være fri. Skinner legger ikke skjul på at det er normativ politisk idéhistorie han skriver. Staten og friheten er slik en forlengelse av en kritisk, politisk diskurs: liberalismekritikk. Boka inneholder et intervju i forbindelse med Skinners forrige boklansering i Norge, en forelesning om den moderne statens genealogi og et essay om frihetsbegrepet i den engelske revolusjonen. Som i tidligere utgivelser og foredrag vil Skinner, som selv er blitt utpekt til «Regius Professor» på Cambridge og forsøkt adlet av dronning Elizabeth (han takket nei), gjenopplive republikanismen.

Ingen prügelknabe

Quentin Skinner er nå blitt æresdoktor ved Universitetet i Oslo. (Foto: Frida Sebina Skatvik)

Om Skinner lykkes i å konvertere teori til praksis, synes mindre relevant. Når han en gang blir spurt hvordan han konkret kunne tenke seg å reformere Storbritannia, svarer han at han som republikaner ville fjernet all vilkårlig makt. (I Storbritannia sitter den utøvende makt med en rekke fullmakter som historisk sett stammer fra kongelige privilegier, og kan derfor operere uavhengig av lovgivende makt. Eksempelvis beordret statsministeren krig mot Irak før han informerte Parlamentet.) Dermed ville ingen hatt autoritet til å snakke eller handle i folkets navn med mindre de var bevilget autoritet til det, og enhver makt uten autorisasjon hadde blitt illegitim; både Overhuset, monarkiet og statsministerens privilegier kunne ha mistet sin legitimitet. «Men det kommer ikke til å skje,» avslutter Skinner sitt resonnement i et sobert øyeblikk, som om realisme plutselig er blitt en dyd i humaniora. Verken Skinner eller republikansk teori har hatt for vane å logre for makten. Snarere har republikkens språk, som forfekter kontroll over eget liv, ofte vært revolusjonens språk. I essayet om den moderne statens genealogi får vi vite at statsbegrepet utvikles som kritikk av enevelde-teoriene på 1600-tallet, og får betydning som «folkets legeme som suverenitetens besitter». Staten står her i direkte motsetning til fyrste- og kongedømmer, som vil opprettholde et passivt og lydig samfunn der folket sverger troskap til sitt overhode. «Liberalismens politikk er tillitens politikk», sier Skinner. Han husker godt hva Tony Blair svarte da han ble spurt om bevis for masseødeleggelsesvåpen i Irak («stol på meg»). Når han i dag snakker om statens frihet som individets frihet, er det nettopp for å problematisere det liberale motsetningsforholdet mellom stat og individ, der individets frihet angivelig avhenger av statens begrensninger. Kanskje kan Skinners frihetsbegrep lære oss å stille større krav til representasjonen av vår vilje?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *