Demosthenes

Demosthenes (384–322). Romersk byste etter Polyeuctos’ statue. (Kilde: Wikimedia commons)

På folkeskolen fortalte lærerinna vår om en snodig greker som øvde seg i å snakke tydelig med småstein i kjeften. Nå forstår jeg at Demosthenes løftet seg selv opp til stjernene – kun ved hjelp av egne krefter. Det går sakte men sikkert fremover. Tror jeg.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Foreldreløs

Faren til Demosthenes var en velhavende håndverker, men han ble syk og skjønte at han kom til å dø fra guttene sine. Derfor betrodde han familiens verdier til tre verger. De skulle passe butikken til guttene var store nok til å overta ansvaret. Men lille Demosthenes var sykelig, kortpustet, krokrygget og hadde talefeil. Ingen ting å ta hensyn til. Så vergene turet opp størstedelen av familieverdiene før Demosthenes ble voksen.

Her ligger kimen til Demosthenes’ prosjekt: Han bestemte seg for å bringe de troløse vergene for retten. Og anklage dem selv. Det fortelles at han løp oppover skråninger og bakker mens han øvde seg på å tale tydelig. Når været ble urolig gikk han i fjæra, putta småstein i kjeften og holdt lange taler mot bølger og brenninger.

Logopeden

Øivind Andersen skriver om Demosthenes i boken I retorikkens hage.

Det fortelles at Demosthenes dekket hodet sitt og lusket slukøret hjem etter å ha prøvd seg som taler. Til skuespilleren Satyrus, som var en venn av familien, klaget han: «Jeg har de beste talene, den som er best forberedt er jeg, og jeg har nesten ødelagt helsa mi på å bli taler. Fulle matroser får stå i fred på talerstolen, men ikke jeg.»

Så leste de to en tekst av Sofokles sammen, Demosthenes først, Satyrus etterpå. Og Demosthenes oppdaget at teksten ble helt ny når den ble fremført av en skuespiller. «Han innså til fulle hvor mye en tale vinner i skjønnhet når taleren er nøye med å legge den rette følelse i fremføringen.» (Øivind Andersen: I retorikkens hage, 118.)

Det hjalp. Demosthenes vant rettssaken mot de knektene som hadde satt familiens penger over styr. Han bestemte seg for å gå videre langs den veien han nå hadde meislet ut.

Talekunst

Demosthenes ble den største taleren i sin tid. Flere kilder forteller at Demosthenes ble spurt om hva som er viktigst for den som skal tale: Det viktigste? Fremføringen. Og det nest viktigste? Fremføringen. Det tredje viktigste? Fremføringen!

I boka Retorikkens hage skriver Øivind Andersen:

Demosthenes’ ord gir gjenlyd i retorikken: «Jeg vil påstå at det er fremføringen alt står og faller med. Uten den kan selv ikke den største taler hevde seg, mens den middelmådige taler som forstår seg på fremføringens kunst, ofte kan overgå den største. […] Fremføringen skaffet Gnaeus Lentulus et langt større ry som taler enn det var dekning for i hans evner. Selv om han ikke var særlig intelligent, gav ansikt og minespill likevel inntrykk av det. Han hadde ikke noe særlig ordforråd, men også der bløffet han; pauser og utbrudd og en vakker, fulltonende røst gjorde fremføringen så virkningsfull at en ikke savnet det som manglet.» (Andersen, 119.)

Leseren skjønner at disse ordene også kan komme til anvendelse i jazzens mange uttrykksformer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *