Psyken i historien

Visualisering av synapser, der signaler overføres mellom to hjerneceller. (Illustrasjon: iStock)

Historien kan leses som et spill om hjernens psykotropiske mekanismer. Det mener historikeren Daniel Smail, som var i Oslo 20. januar. I anledning besøket publiserer Salongen en artikkel om Smails såkalte dyphistorie, skrevet av vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes.

Av Bjørn Vassnes. Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 13. februar 2008. Takk til Klassekampen for tillatelse til å publisere innlegget på Salongen.

Historikere har tradisjonelt ikke vært mye opptatt av naturen. Et eksempel er at det nyeste større norgeshistorieverket (Samlagets) ikke nevner «Den lille istid» eller klima i det hele. Like påfallende har neglisjeringen av menneskenaturen vært. Menneskenes psykologi har kun blitt trukket inn i tilfellet sinnssyke herskere.

Bok: Deep history and the Brain – Daniel Lord Smail

Men også innen historiefaget kan nye tider være i emning. Vår klimakrise har aktualisert tidligere miljøkriser, som vi ser har hatt store samfunnsmessige konsekvenser. Nå er også den indre naturen brakt inn i historiefaget: Denne gang er det ikke en outsider som Jared Diamond, men en «skikkelig» historiker, Harvard-professoren Daniel Lord Smail, som tråkker opp nye stier. I den lille og lettleste, men innholdsrike boken On Deep History and the Brain tegner han opp et helt nytt felt for historiefaget.

Tittelen antyder to av hans sentrale poenger: Den «dype» historien finner vi under den offisielle fortellingen, den som tok til da mennesket begynte å dokumentere sin historie, ble «bevisst seg selv som et historisk vesen». Den tradisjonelle måten å se historien på, som en stor plan som utfolder seg, har røtter fra Det gamle testamentet. Den gang var det Gud som hadde en plan, senere ble det «sivilisasjonen», «verdensånden» eller den vestlige kulturen som overtok rollen som mastermind.

Men en slik «mastermind» finnes ikke, hevder Smail. Historien utvikler seg ikke etter en plan. Historien snubler av gårde på samme måte som evolusjonen, gjennom tilfeldigheter, prøving og feiling. Store konger kan ha hatt store planer, men virkeligheten har aldri latt seg kontrollere. Det betyr ikke at historien ikke kan forstås. Men dette krever at man ser historien i et litt større perspektiv enn kongerekker og den vestlige kulturens triumfferd over kloden.

LES OGSÅ: Humanister gransker hjernen

Smail mener man kan forstå mer dersom man bringer inn en faktor som tradisjonell historieskrivning har utelatt: mennesket selv – vår psykologi og vår hjerne. Og hjernen er langt mer enn den bevisste fornuften. Viktigere er alt det som bevisstheten ikke kontrollerer, som kan komme opp til overflaten som følelser, men som ofte påvirker oss og våre handlinger på måter vi ikke er klar over.

Daniel Smail. (Foto: Harvard University)

Hva har så dette med historie å gjøre? Er ikke den menneskelige psyke den samme nå som i antikken, som alltid? I utgangspunktet ja, men det som har endret seg opp gjennom historien er metoder vi selv og andre har brukt for å påvirke psyken, det Smail kaller psykotropiske mekanismer. Disse virker gjennom hjernens signalstoffer og kan moduleres på ulike måter. Det kan være ved hjelp av kjemikalier som alkohol, narkotika og koffein, men hjernens produksjon av signalstoffer kan også induseres gjennom ting vi gjør selv (dans, sex, selvpining, fasting) eller det andre påfører oss.

Til den siste kategorien hører både negative og positive virkemidler. Til alle tider har vi hatt hersketeknikker som har utnyttet de medfødte psykotropiske mekanismene: En vanlig måte å kue folk på, er gjentatte og tilfeldige trakasseringer, som forårsaker overproduksjon av stresshormoner og gjør ofrene handlingslammet. Denne teknikken brukes også av bavianer og sjimpanser, og da Smail leste om dette, kjente han taktikken igjen fra sine studier av hvordan slottsherrene i middelalderen kuet lokalbefolkningen gjennom trakassering. Så kunne de av og til gi gaver og holde fester, akkurat som koneplagerne også kan være snille iblant, for å holde sine undersåtter i sjakk.

Kristendommen har bygd sin makt på slike mekanismer: Den har først skapt angst hos mennesker med å true med evig pine, for så å gi tilgivelse. Alt pakket inn i ritualer og estetiske virkemidler beregnet på å manipulere hjernens signalstoffer – kombinert med at man forbød folk å bruke alternative stimuli. I mange tilfeller (som i Læstadius’ kamp mot alkoholismen) med positiv effekt.

Overgangen til moderne tid er interessant i lys av Smails perspektiv. Da mistet kirken mye av sin makt over sinnene, og andre psykotropiske mekanismer kom inn i stedet. Det var nye nytelsesmidler fra den store verden, som kaffe, tobakk, sjokolade, te, sukker og narkotiske midler som opium. I tillegg kom billig brennevin og noen mer indirekte metoder å modulere hjernekjemien på, som pornografi, romaner og spektakulære offentlige henrettelser.

Smail mener dette nye regimet av psykotropika er en viktig ingrediens i «moderniteten», som tradisjonell historie har oversett. I dag opplever vi enda en utvidelse av virkemiddelrepertoaret: Film og tv, kontinuerlig musikk og snakk (gjennom MP3 og mobil), medisiner og ulike narkotika, sørger for å stimulere vårt umettelige behov for stimuli. Det samme gjør shoppingsentrene, som pisker opp stresshormonene og gir oss utløsning når vi shopper. Hva vil alt dette gjøre med psyken vår, med oss som samfunnsmedlemmer og dermed med samfunnet?

Smail vil (eller kan) ikke gi svar på dette, men peker på at dette perspektivet kan gi ny forståelse av både historie og samtid. Kulturen utvikler seg ikke i et tomrom, men i et samspill med våre nedarvede behov og mekanismer. Historien kan (også) leses som fortellingen om dette spillet. Og dermed blir den plutselig mer spennende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *