Menneske, natur og samfunn

Bok: Menneske, natur og samfunn – Anfinsen, Christensen, Fjørtoft, Johannessen, Nafstad og Solberg

BOKOMTALE: Menneske, natur og samfunn er en ny lærebok til examen philosophicum ved Universitetet i Tromsø. Den starter utmerket, men ender i kaos. Den skjemmes også av en noe skjev fremstilling av enkelte temaer.

Av Einar Duenger Bøhn, førsteamanuensis i filosofi og examen philosophicum ved Universitetet i Oslo

Boken, som nå finnes i prøveutgave, begynner veldig bra, både pedagogisk og innholdsmessig. Kapittel 1 er en svært god og interessant introduksjon til videre refleksjoner omkring hva vi er som mennesker. Jeg hadde stor glede av dette kapittelet. Det eneste jeg reagerte på var et litt ukritisk fokus på René Descartes’ dualistiske menneskesyn, men ingen fokus på for eksempel David Humes naturalistiske menneskesyn.

Man får derved en litt skjev introduksjon til hva vestlig historie byr på av refleksjoner omkring hva det vil si å være et menneske.

Kapittel 2 er også et godt kapittel, synes jeg. Dette kapittelet omhandler kunnskap og gir etter min mening en helt fin introduksjon til dette temaet, på dette nivået. Her rettes også litt av det skjeve fokuset i kapittel 1 opp ved at det finnes diskusjoner av både David Hume og Immanuel Kant, inkludert hva Hume sier om et «jeg». Allikevel synes jeg for eksempel Humes menneskesyn burde ha blitt diskutert i sammenheng med Descartes i kapittel 1.

Kapittel 3 er en innføring i etisk tenkning, da hovedsakelig normativ etikk: Hva det betyr at noe er rett og galt. Det finnes tradisjonelt tre hovedretninger: utilitarisme, deontologisk etikk, og dydsetikk (i boken kalles det siste ved det etter min mening litt utdaterte ordet dygdsetikk). Disse tre hovedretningene er helt greit forklart, men av en eller annen litt merkelig grunn er det en egen del om etikk og kjønn plassert midt i mellom deontologisk etikk og dydsetikk.

Det hadde, slik jeg leste kapittelet, vært strukturelt bedre om denne delen hadde vært plassert til slutt i kapittelet, ikke midt i mellom to tradisjonelle hovedretninger innenfor etikk.

Kapittel 4 og 5 lykkes dessverre ikke og er slik jeg ser det de dårligste kapitlene i boken. Kapittel 4 omhandler politikk og samfunn. Det tar hovedsakelig for seg kontraktteorier, noe forfatterne kaller en liberalistisk retning. (Men hvorfor er det en diskusjon av John Rawls’ idéer, men ingen diskusjon av for eksempel Robert Nozicks tilsvar?) Dette utvalget er for snevert, seriøs kritikk er fraværende, og en kritisk student vil rett og slett bli sittende igjen med en mistanke om forsøk på politisk indoktrinering.

For eksempel ender kapittelet med setningen: «Det er legitimt å gi forskjellige grupper ulike rettigheter så fremt formålet er å heve alle kulturer opp på samme nivå.» Å ukritisk ende et innføringskapittel i politisk-filosofisk tenkning på denne måten er ikke heldig.

Kapittel 5 er slik jeg ser det en pedagogisk katastrofe. Hva er det egentlig som foregår i dette siste kapittelet? For eksempel, sjette del av kapittelet, delen som omhandler disposisjoner, er spekulativ og partisk, og den gir inntrykk av å være med i kapittelet av særinteresse snarere enn nødvendighet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man sitter igjen med minimalt ved endt lesning av dette kapittelet – i hvert fall lite man ikke har fått ut av boken i tidligere kapitler, eller som enhver normalt oppegående student allerede vet. I tillegg er det fryktelig forstyrrende og ikke minst irriterende at dette siste kapittelet plutselig, i motsetning til alle de andre kapitlene, er skrevet i et gammelmodig «raddisspråk» med hunkjønnsform («ei») og a-endinger («overordna», «forskninga», «klimahistoria» og så videre).

Som foreleser til examen philosophicum ville jeg hatt stor glede av å undervise i kapittel 1–3, litt mindre av kapittel 4, med mindre jeg kunne legge til noen bidrag, men liten glede av å undervise i kapittel 5. Det ville ikke overraske meg om dette også samsvarer med hvor studentene vil få glede av denne boken.

Tre ting til er verdt å nevne til slutt. Som en innføring i kritisk tenkning og refleksjon er det fristende å si at boken er mangelfull. Den inneholder for eksempel ingen diskusjon av elementær logikk og argumentasjonslære. Det finnes litt om rasjonalitet og vitenskapelig tenkning, men selv her er kritisk tenkning som sådan for det meste bare indirekte berørt. Forhåpentligvis dekkes dette andre steder i studentenes obligatoriske studier.

Boken har en undertittel som lyder «En innføring i filosofi». Det sies også i innledningen flere ganger at det er en innføring i filosofi. Dette er uheldig da det selvfølgelig ikke er en innføring i faget filosofi. Dette er en bok som kan og skal brukes til examen philosophicum (som riktignok inneholder litt filosofihistorie og generell filosofisk tenkning, men det gjør jo start sett alt annet innenfor akademia også). Det er ikke en bok som kan eller skal (håper jeg) brukes til et innføringskurs i faget filosofi.

Personlig skjønner jeg derfor ikke hvorfor denne undertittelen er med i det hele tatt. Hvorfor muligens mislede begynnende studenter til å tro at det er dette faget filosofi er?

Prøveutgaven inneholder også mange skrivefeil og generelle trykkfeil, og jeg antar den endelige utgaven retter opp alle disse unødvendig forstyrrende feilene. Men det er kanskje verdt å nevne, om ikke annet til redaktørene av boken, at det midt på side 190 mangler en eller flere setninger: «Det normative utgangspunktet for all kontraktteori er På slutten av dette kapittelet…» Og at det øverst på side 216 også er til dels alvorlig rot: «En annen typisk kommunitaristisk kritikk av liberalismen er kommunitarismen er alt for opptatt av…». Et par linjer lengre ned nevnes også solidaritet to ganger i én og samme liste av dyder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *