Nietzsche koker hodet

Friedrich Nietzsche (1844–1900). (Foto: Wikimedia commons)

Det sies at be-bop var et opprør mot samfunnet like mye som den var et brudd med den dansbare swingjazzen. Var det noe lignende på gang i Nietzsches Tyskland med Richard Wagner, Ludwig Feuerbach og etter hvert Sigmund Freud snublende rundt med høyeksplosive tanker i skallen?

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Be-bop

Man kan si at be-bop oppsto på slutten av 1930-tallet i Amerika. De fleste som omtaler be-bop antar at det var i sene nattetimer på Mintons Playhouse i New York at Dizzy Gillespie, Charlie Christian, Charlie Parker med flere innrettet et laboratorium der de eksperimenterte med en ny musikkstil, en ny jazz.

Samtidig erobret Amerikas storband hele verden med swing. Det var (forbudt) swing i Berlin og Moskva under hele andre verdenskrig. I Paris og London, København og Roma – over alt var swing ungdommens musikk.

«Første gang vi hørte bop, var vi i sjokk», fortalte Leif ‘Smokerings’ Andersson til Knut Borge i programposten «Swing & Sweet» for et par decennier siden: «Vi satt stille og bare så på radioapparatet og spekulerte på hva musikantene foretok seg.»

Geværskudd

Det er ikke uvanlig å sammenligne nye generasjoner og musikken de liker med geværskudd. Rock and roll var et knyttneveslag da den kom. Komikeren Spike Jones, som ble rik og berømt av å parodiere populærmusikk, pakket sammen og la opp da Elvis og The Beatles entret scenen. «Dette er så ille at det går ikke an å parodiere», mente han. Sex Pistols sa det slik i 1977:

when there’s no future

how can there be sin?

we’re the flowers in the dustbin

we’re the poison in the machine

we’re the future – your future

Hvorfor er de så sinte hele tiden?

Det var en opptaksingeniør i et platestudio i Oslo som stilte spørsmålet etter et opptak av et punkeband tidlig på åttitallet. Da musikerne hadde gått ut av studio spurte han: «Hvorfor er de så sinte hele tiden?» Godt spørsmål. Man kan undre seg over det samme når det gjelder Nietzsche, Feuerbach, Wagner og flere av åndshøvdingene på slutten av attenhundretallet. Hva var det som irriterte dem?

Det virker kanskje litt forfengelig å trekke inn enda en tenker, men jeg husker noe jeg leste av Søren Kierkegaard som kan hjelpe oss å skjønne. Kierkegaard hadde reist på landet for å «hvile hodet» en stund, og en søndag fikk han se den lille menigheten av eiendomsløse fattigfolk der han bodde gå til gudstjeneste. Etter halvannen time kom de ut «og så enda mer kuet og hundset ut enn de gjorde da de gikk inn i kirken».

Dette provoserte våre venner, tenkerne anno 1870. Fikk det til å «koke i hodet». Slik det «kokte i hodet» på afroamerikanske entertainere som ikke fikk bo på hotellet der de spilte fordi det var bare for hvite, som måtte gå kjøkkenveien for å komme på scenen, som ble nektet adgang til jazzklubber. Miles Davis spilte på Birdland midt i New York, gikk ut for å trekke frisk luft og ble slått ned av en politimann og arrestert, forteller han i biografien Miles Davis under arrest. Etterpå fikk Miles skylda for hele opptrinnet.

De som har behov for å utdype hva det betyr å «koke hodet», finner et forsøk på prinsipiell tenkning i Norman Mailers artikkel The White Negro fra 1957.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *