Vellystens variabler

«History of Rome and the Popes in the Middle Ages» (Kilde: Wikimedia commons)

STUDIO SOKRATES: Friedrich Nietzsche fant en nøkkel til sjelens avlåste gemakker. Det kjennes ubehagelig fordi han pirker borti saker vi skammer oss over å tenke på: «Er jeg god og snill mot andre – for min egen skyld?» Enn om dét er sant?Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Selvplaging

Nietzsche skriver om den asketiske kristne:

Han pisker og plager seg selv med sterk forakt fordi han tenker på seg selv som hellig – han jubler når han kjenner det sviende stikket fra sine lyster og sitt begjær, han elsker sin egen forestilling om å være fortapt […] og når han endelig kjenner seg selv tørste etter nye åpenbaringer, tørste etter å møte de døde, de aller helligste så er det dypest sett en sjelden variant av vellysten han lengter etter […]. (Nietzsche/Miller Examined Lives s 333, fritt oversatt av meg.)

«Her er han på sitt mest provoserande», sier Solveig Bøe i Studio Sokrates. I Moralens genealogi ser Nietzsche på sjølfornektelse og nestekjærlighet som uttrykk for ”vilje-til-makt” som har blitt syk av det asketiske livet og av kristendommens krav om å fornekte kroppens behov.

Urkristendommen

I bibelhistorietimene på folkeskolen fortalte frøken oss at de første kristne ble kastet til løvene av romerne. Å være kristen ble straffet med døden. Senere har jeg sett at mange kristne valgte døden framfor å hykle. Det må ha vært ekstreme tilstander, og det visste Nietzsche. Han regner med, forteller Solveig Bøe, at de urkristne må ha kjent sterkt hat mot sine undertrykkere.

Men så skjer det utenkelige. De som var tiltenkt rollen som løvemat kom seirende ut av konflikten. Hva skulle de gjøre med hatet sitt da? Jo, tenker Nietzsche, de vender hatet innover, mot seg selv. De begynte å hate sitt eget kroppslige begjær, sine drifter og lyster. Da kunne man kjenne glede over sin egen lidelse: Stolt av å kjenne smertene som følger av å være avholdende, utholdende, fornektende, avvisende til kroppens fossedur av begjær og lyst. Kanskje begynner lidelsen å gjøre godt?

Selvforakt

De fleste kjenner selvforakt innimellom. Det behøver ikke være så alvorlig, kanskje bare et lite stikk nå og da. Man kan jo spørre: Hvor kommer denne selvforakten fra? Hva er det som ”slår inn” – og treffer selvfølelsen vår. Det er for enkelt å si at det er to tusen år med kristen tenkning. Det må være noe annet.

Lucius Annaeus Seneca var stoiker og i virksomhet i Roma samtidig som keiser Nero de første årene etter Kristus. Han skriver brev og gir råd til en venn av seg som har dårlig karma – selvforakten er skummel, hevder Seneca, fordi selvforakten kaster skygger i sinnet – som hindrer oss i å erkjenne vår situasjon.

Men det store spørsmålet er: Hvor kommer den fra, denne misnøyen med seg selv?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *