Sykdommens mening

Den syge pige malt av Michael Ancher i 1882. (Statens Museum for Kunst, København/Wikimedia commons)

BOKUTDRAG: Spørsmålet om sykdommens eksistens og mening er sentralt. Kan sykdom bli meningsfull?

Salongen har gleden av å publisere et utdrag fra innledningen til Sykdom og litteratur. 13 utvalgte diagnoser av Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen.

«Pascal ber ikke om å bli fritatt for lidelsene, men at han må få kjenne smerten og trøsten som en enhet.» (Kilde: Wikimedia commons)

Blaise Pascal, det matematiske geniet og den religiøse forfatteren som ble hjemsøkt av sykdom, og som i en alder av 39 år døde syk og skrøpelig, formulerte i 1647 (eller 1648) en 15 siders lang bønn til Gud om å finne veien til meningsfulle og gode anvendelser av sykdommen, «bon usages des maladies». Her skriver Pascal, allerede som 24-åring syk av overanstrengelse, at han ikke har brukt sin sunnhet på riktig måte, nemlig ikke til å tjene Gud eller sin neste, men til å nyte livets goder, og at Gud derfor rettmessig har straffet ham. Han ber ikke om å bli fritatt for lidelsene, men at han må få kjenne smerten og trøsten som en enhet, om at han må bli fri for sin selvmedlidenhet og den tristhet denne medfører, og at frelseren må bli ett med hans lidelser, slik at han kan få del i Guds storhet.

Det finnes andre forsøk på å gi svar til Pascals bønn, som hos psykiateren Victor E. Frankl. Han er kjent for sine refleksjoner over erfaringene fra tre år som fange i tyske konsentrasjonsleirer under annen verdenskrig. Frankl skriver i boken Vilje til mening fra 1969 at en lidelse kan bli meningsfull: «Den har en mening hvis den endrer deg selv til det bedre». Frankls psykiatriske, humanistiske og eksistensfilosofiske utgangspunkt er at mennesket er et meningssøkende vesen, en innstilling han setter opp mot samtidens meningstap. Hans teori munner ut i en såkalt logoterapi, som er et motstykke til psykoanalysen, og der terapeutens oppgave ikke er å besvare spørsmålet om universets mening, men å gjeninstituere troen på at den finnes, denne «[…] enestående mening som ligger i den individuelle situasjon». Frankls begreper om den «noogene» nevrosen (en form for «åndelig nevrose») og det eksistensielle vakuum som kan forårsake den, er illustrerende for hvordan han ser sykdom og åndelige konflikter i sammenheng. Ett aspekt ved Frankls logiterapi er medisinsk sjelesorg, som retter seg mot pasientenes holdning til sykdommen. Troen på at lidelse kan føre til menneskelig vekst og fortvilelse forvandles til seier, er to av hjørnesteinene til denne psykoterapien.

Litteraturen kan bidra til sykdomsforståelse ved å beskrive sykdomserfaringene, skriver Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen i Sykdom som litteratur. 13 utvalgte diagnoser.

På den annen side: Sykdom er og blir et onde, en «pest og en plage», som når smerter preger livet og representerer alt fra et irriterende besvær til uutholdelige prøvelser. Spørsmålet om mening kan da virke irrelevant og malplassert, men til tider også arrogant og fornærmende. Sykdom er noe man da bare vil bli kvitt, komme seg over, helbredes fra for aldri mer å komme i dens vold. Den angst, den uro, den kroppslige og mentale fortvilelse sykdom kan avstedkomme, har krav på en form for forståelse som innebærer mer enn både årsaksforklaringer og velmente tanker om sykdommens mening. Det som kreves, kan like mye være en forståelse for det irrasjonelle, det kontingente og det meningsløse. For det kan være befriende å få gå inn i et rom der kravet om meningsfullhet er forlatt ved dørstolpen, der man er fri til bare å være, fri for all forklaring og årsakssammenheng. Og om litteraturen kan formidle erfaring som ikke kun er en konstruert og fiktiv erfaring, eller snarere mer «gjenskapt» enn «skapt» erfaring, så vil den også kunne løfte meningsløshetens erfaring, som er noe annet enn det ikke-erfarbare, men som unndrar seg forklarende og definerende tale.

Her vil man kunne møtes av forfatterskap som Samuel Beckett eller Marguerite Duras: melankolsk og absurd, kanskje, men også velgjørende. Ingen iscenesetter meningsløsheten så godt som Beckett. Ingen behersker motgangens språk så suverent som Duras.

Slik kan litteraturen bidra til sykdomsforståelse ved å beskrive sykdomserfaringene. Dette er gjerne forstått som en erfaring der sykdommen har åpnet for en grunnleggende meningsløshet, eller snarere en underliggende form for hjemløshet eller fremmedgjorthet i tilværelsen, denne menneskets sammensatte «væren-i-verden». Det er denne fundamentale opplevelsesdimensjonen og dens fenomenologiske ramme Fredrik Svenaeus undersøker i sin bok Sykdommens mening – og møtet med det syke mennesket.

Litteraturens formidling og produksjon av erfaring kan slik sett inngå i medisinens og omsorgens overordnede mening, nemlig «å gjøre den sykes væren-i-verden hjemlig igjen, eller i tilfelle kronisk sykdom mer hjemlig igjen».

LES OGSÅ: Sykdommens litterære fremtreden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *