Støyen i det moderne

En tysk politimann dirigerer trafikken (1924). (Kilde: Wikimedia commons/Deutsches Bundesarchiv)

Vi hører stadig om støyens farer. Støy omtales til og med som det største forurensningsproblemet i Norge. Men én ting er hva støyen gjør med oss; noe annet er hva den sier om oss, skal vi tro den tysk-jødiske kulturfilosofen Theodor Lessing som ved inngangen til forrige århundre gikk til kamp mot støyen i det moderne.

Av Tore Engelsen Espedal

Stillhet er forbundet med visdom, harmoni og rettferdighet. Støy forbindes med sykdom, uorden og vold. Såpass vet vi. I Norge sorterer støy under Klima- og forurensningsdirektoratet og betegnes per definisjon som forurensning – og dermed også et miljøproblem. I år 2000 vedtok Stortinget at de samlede støyrelaterte plagene i Norge skulle reduseres med 25 prosent innen 2010 sammenlignet med 1999. Støyen gjør oss syke, hører vi.

Mot en ny støydebatt?

I siste nummer av PLAN (tidsskrift for samfunnsplanlegging, bolig og byplan og regional utvikling) kan man lese at utviklingen har gått i en annen retning enn det myndighetene ønsker, med en anslått økning i antall støyplager på 9 prosent i perioden fra 1999 til 2007. Årsaken er flere biler på veiene og at vi i økende grad bor i støyutsatte områder. «1,7 millioner av oss, eller hver tredje nordmann, er utsatt for høyere utendørs støy enn grenseverdiene tillater», heter det. I tillegg anslås det at 75–150 mennesker hvert år dør av støyinduserte hjerte- og karlidelser. Myndighetene anklages for å svare på denne utviklingen med senkede ambisjoner. Ifølge det nye støymålet skal støyen minskes med bare 10 prosent innen 2020 (sammenlignet med 1999).

Det kan med andre ord virke som om de fleste lever helt fint med dette. Noen beskriver imidlertid stillheten som øredøvende, andre roper etter en ny støydebatt.

Men hvordan kan man diskutere støy, eller «uønsket lyd»? Spørsmålet kan virke merkelig. Men skal vi tro en hundre år gammel støydebatt, lå det mer i forstyrrende frekvenser enn kun daglige fortredeligheter og helsemessige plager. For helsemessige konsekvenser er en ting. Hva sier støyen egentlig om oss?

Støyens tidsalder

Theodor Lessing er kanskje mest kjent for sin kritikk av Hindenburg og for å ha utdypet begrepet om «det jødiske selvhatet» i boken med samme navn. (Foto: Wikimedia Commons)

På mange måter kan man si at støy har vært et dreiningspunkt for modernitetskritiske stemmer i over 200 år. Den heftigste motstanden mot moderniteten – dens teknologiske og vitenskapelige fremskritt og en tiltakende fragmentering – har gjerne munnet ut i ren pessimisme. Og få eksempler har talt et tydeligere språk enn utviklingen av det nye støysamfunnet. Blant dem som fremførte en iherdig og gjennomført kritisk analyse av kulturutviklingen i sin egen samtid var den tysk-jødiske kulturfilosofen og læreren Theodor Lessing (1872–1933).

En av de mindre undersøkte sidene av Lessings kulturkritiske forfatterskap og virksomhet knytter seg til hans kamp mot nettopp støyen – og hvordan den spiste seg inn i livet ved inngangen til det tjuende århundret. For ham ble støyen nettopp en nøkkel til å forstå modernitetens mennesker.

Støyindustrien vokser frem

Lessing vokste opp under et toppunkt i Tysklands svært hurtige overgang fra agrar- til industrisamfunn på 1870- og 80-tallet. Det vestlige Europa var i rivende utvikling, noe som naturlig nok fikk følge av økt sensitivitet når det kom til bråk og støy. Med industrialiseringen og urbaniseringen som bakgrunn, publiserte medisinske journaler og ledende aviser artikler som omhandlet de forandrede akustiske forholdene i byene.

Nevrologer og ørespesialister ble i økende grad konfrontert med de fysiologiske virkningene av støyforurensning, og offentlige embetsmenn og folkehelsearbeidere kunne merke seg en stor stigning i støyrelaterte klager.

Selvsagt var det ingen som likte denne delen av utviklingen, og støyen ble tidlig offentlige myndigheters domene. Som en følge av at helsestyresmaktene nå satte støy på sin agenda, ble ingeniører, arkitekter og byplanleggere satt i sving for å finne måter man kunne redusere ulydene på.

«Germans to War»

«Germans to War on Street Noises» rapporterte The New York Times’ utenrikskorrespondent 9. august 1908. Reporteren alluderte nok til forholdene i USA, der den organiserte antistøybevegelsen var etablert to år tidligere av Julia Barnett Rice.

Lessings tidlige tenkning avslørte en dragning mot den romantisk ladde kulturpessimismen. Den motsatte seg de materielle verdiene som det industrialiserte tyske keiserriket så ut til å være fundert på. Men i stedet for å syte over urolighetene i byene som en hvilken som helst grinebiter, gikk Lessing grundigere og langt mer analytisk til verks i sin kritikk enn mange av sine forgjengere.

Ved inngangen til 1908 publiserte Lessing pamfletten Der Lärm. Eine Kampfschrift gegen die Geräusche unseres Lebens. Utgangspunktet var temmelig motsetningsfylt: en blanding av en avvisning av rasjonalitetens og modernitetens produkter på den ene siden – og et håp om at menneskeheten kunne redde seg ut av uføret gjennom en etisk fundert bruk av kunnskap og nyvinninger på den andre.

Et par måneder senere samme år etablerte Lessing Deutscher Lärmschutzverband i Hannover, hvor han foreleste ved byens tekniske skole. Etableringen ble akkompagnert av en rekke avisartikler, og det skulle hurtig vise seg at Lessing ikke sto alene.

For etter hvert ble også lignende forbund etablert i flere tyske byer. Alle med samme formål: å begrense støynivået gjennom informasjonsarbeid og effektiv koordinering av støyrelaterte klager. Sammen skulle de stikke kjepper i hjulene på støyens vei inn i menneskelivet. Snart var det oppstått et transatlantisk bekymringsfellesskap – akkurat så vidt definert at det kunne tale for alle som beklaget seg over den konstante larmen som fulgte med det urbane livet, og som, viktigst av alt, forstyrret meningsfullt tankearbeid.

Lyden av undergang?

Støybekymringens talsmenn knyttet først an til en romantisk ladet kulturpessimisme. (Kilde: Wikimedia commons)

Midt i dette stod altså Theodor Lessing. I den banebrytende støyartikkelen som foranlediget forbundsdannelsen, hadde han antatt at også hans forfedre ville ha opplevd det moderne livet i metropolene som plagsomt – med sine jernbanetraller, damplokomotiver, telefoner og verstingen av dem alle, bilen. Bilføreren virker fullstendig likegyldig til at han fratar byens beboere mulighet til stille kontemplasjon og meningsfull interaksjon – også om natten, skriver Lessing. Bilen representerte et fremskrittsåk uten like, og en passende modell for dystopiske fremtidsbilder.

Støyen fremstår slik som et rent modernitetsprodukt, men Lessing gikk faktisk så langt som til å anklage banking av tepper, ringing med kirkeklokker og ureglementert pianospill for å bidra til det nye støysamfunnet. For å begrunne dette viste han til nyere medisinsk forskning som advarte mot skjærende lyder, noe som ville kunne lede til hørselstap og nervøs utmattelse. På ett eller annet tidspunkt i historien måtte det ha vært langt roligere enn i Lessings samtid, skal vi tro det vi leser i Der Lärm.

Støy som symptom

I Lessings kulturanalyse ble støyen et symptom på organiseringen og rasjonaliteten i den samtidige sivilisasjonen, behersket av en antroposentrisk og egosentrisk mentalitet. Andre støykritikere, som Julia Barnett Rice, anså støy som hovedsakelig et problem knyttet til lavere samfunnslag. Lessing derimot oppfattet den som arbeidernes hevn mot tankearbeidet som bidro til at de var undertrykket. Og som en underliggende frekvens i det moderne livet som sådan, en grunnleggende forstyrrende kraft som ødela mulighetene for en sannferdig intellektuell utfoldelse.

Lessing fryktet at mennesket for lengst var blitt forvandlet til et intellektuelt monster uten kontakt med sitt eget driftsliv.

Den moderne kvinne og mann oppførte seg stadig mer kunnskapsstyrt, konstaterte Lessing. Og i dette jaget etter mer skapte de mer og mer bråk. Ikke bare for å tilfredsstille sine hyperaktive hoder, men også som et resultat av en samfunnsmessig og kulturell utvikling der mennesket opptrådte stadig mer hindret. Som om mening og helhet bare kunne oppsøkes i gjenskinnet av en trøstesløs hverdag. Og det hele ble ikke enklere av at ventilene som kunne ha lettet på trykket fra naturlige, instinktstyrte behov var i ferd med å bli strammet ytterligere til.

Tilværelsens stillhet

I 1933 ble Lessing, som første jøde utenfor Tyskland, henrettet av tre sudettyske nasjonalsosialister i Marienbad. Ikke som en martyr for kampen mot støyen, men som offer for andre krefter i modernitetens lave frekvenser. (Kilde: Wikimedia commons)

I følge Lessing kan menneskets evne til å konstruere nye støykilder sies å ha vært et resultat av en mer eller mindre ubevisst trang til å undertrykke selve smerten ved å være til. Det er som om mennesket flykter fra stillheten, nettopp for å slippe unna den store konfrontasjonen med sin egen uutholdelige situasjon. At all menneskelig virketrang og støyen den fører med seg egentlig skjuler en jakt på mening.

I Arthur Schopenhauers pessimistiske filosofi fulgte det at mennesket kunne fri seg fra denne smerten, enten som følge av estetisk kontemplasjon eller en gradvis nedbygging av den selvhevdende livsviljen. For Schopenhauer var dette de eneste mulige – den ene midlertidig den andre mer langvarig – veier mot en eller annen form for forløsende meningsfullhet – eller et skinn av den. I Lessings analyse var denne evnen, og kanskje også lysten, til å konstruere støy i beste fall en uheldig konsekvens av det samme behovet, i verste fall en trøstesløs erstatning.

I likhet med Schopenhauer, vendte Lessing seg mot østlig livsfilosofi, der han mente å kunne se en høyere bevissthet om stillhetens fundamentale rolle i menneskelivet. Lessing ønsket å trekke denne erkjennelsen inn i sin samtid: All fremtidig bruk av vitenskap og teknologi måtte bli målt ut fra et ønske om å eliminere all lidelse blant levende vesener. Bare slik kunne stillheten gjøres virksom i menneskesinnet og tankearbeidet få gjenreist sin betydning.

En mystisk tidssykdom?

At støyen på stadig flere måter trengte inn sinnet, var for Lessing et uttrykk for en menneskekultur på vei av hengslene, en tanke farget av romantisk kulturpessimisme. Noen få år senere, i boken Untergang der Erde am Geist (1915), hevdet Lessing at teknikken og den moderne sivilisasjons positivisme ville føre til kulturens undergang.

Siden den gang er støybekymringen for lengst blitt et statlig anliggende. Fremskrittets ugjennomskuelighet og uforutsigbare bieffekter gjør evnen til å kartlegge og diagnostisere omgivelsene våre til et adelsmerke.

Om ikke annet, kan Lessing og en hundre år gammel støydebatt minne oss om at måten vi kartlegger våre omgivelser på, ikke bare kan fortelle oss om hvilke utfordringer vi er stilt ovenfor, men også hvem vi dypest sett er.

Videre lesning

  • Karin Bijsterveld: Mechanical Sound, Technology, Culture, and Public Problems of Noise in the Twentieth Century. MIT Press 2008
  • Garret Keizer: The Unwanted Sound of Everything We Want: A Book About Noise. Public Affairs 2010
  • Brian Ladd: Autophobia. Love and Hate in the Automotive Age. Chicago University Press 2008.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *