Lar moralen seg begrunne?

(Illustrasjon: iStock)

Hvorfor skal vi egentlig føye oss etter moralen? Hvorfor bør vi være gode mennesker som tar hensyn til andre og gir av oss selv fremfor å karre til oss mest mulig uten øye for andres ve og vel? Hvorfor er vi klanderverdige i det øyeblikk vi handler på tvers av moralens bud? Kort sagt, hvorfor utgjør moralen og det moralske en slik sterk normativ autoritet og rettesnor for våre liv?

Moralfilosofer konkluderer gjerne med at vi bør leve et moralsk godt liv. Men moralen krever som kjent mye. Det minste vi må kunne be om, er en grunn til å gjøre det filosofen anbefaler. Uten grunner er filosofens svar lite annet enn alminnelig moralisering. En tanke mange filosofer har gjort seg, er at en teori om hva mennesket er som aktør og handlende vesen vil gi oss et solid filosofisk grunnlag for å vinkle ut det moralsk gode liv som den type liv vi bør leve eller som vi er best eslet til. Min avhandling Ethics and the Nature of Action tilbyr et kvalifisert forsvar av en slik strategi ved å imøtegå visse viktige motargumenter mot den.

Sokrates’ spørsmål

Heine A. Holmen forsvarte avhandlingen Ethics and the Nature of Action 13. januar. (Kilde: UiO)

Siden Platon og Sokrates’ tid har filosofer forsøkt å begrunne eller legitimere moralens normative autoritet med teorier om hva mennesket dypest sett er. I Platons dialog, Staten, forsvarer for eksempel Sokrates det rettferdige liv ved å henvise til en teori om menneskets tredelte sjel. Diskusjonen i Staten har, ifølge Sokrates selv, som formål å undersøke og besvare spørsmålet om hvordan vi skal leve våre liv. Svaret Sokrates gir på dette spørsmålet er at vi bør leve et liv som er i tråd med – eller hvor ens karakter inkarnerer – dyden rettferdighet. For å begrunne dette synet argumenterer Sokrates for at bare den hvis fremste karaktertrekk er å være rettferdig vil ha en sjel hvis deler er i harmoni gjennom å være regulert på en sunn eller optimal måte. Om Sokrates har rett vil altså bare det moralsk gode liv være en måte å leve på hvor vi har en sunn og velfungerende sjel.

I nyere tid finner vi at filosofer beskjeftiger seg med teorier om menneskets sjel i langt mindre grad enn de gamle grekerne. Sjelen har på mange måter falt i vanry i møte med vår moderne og vitenskaplige måte å forstå verden på. Til gjengjeld finner vi at disse filosofene – som jeg i avhandlingen kaller etiske rasjonalister – fester desto større lit til handlingsfilosofi og teorier om vår evne til å handle intensjonelt eller hensiktsmessig. Ideen til de etiske rasjonalistene er å begynne med handlingsteori for så i sin tur å argumentere for at vi alle er aktører med evne til å handle og at dette gir oss grunner til å være moralske. Hvis vi bare forstår hva handlinger er, sier rasjonalistene, så vil vi også kunne se hva som utgjør en godt utført eller rasjonell handling. Håpet deres er at når vi først har dette på plass kan vi så gå over til det moralske feltet og se at det som preger et moralsk godt liv også er det som er mest rasjonelt for oss.

Handlingsfilosofi som moralens førstedisiplin

Om den etiske rasjonalismen lykkes vil moralfilosofien la seg tufte i handlingsfilosofien. Handlingsfilosofi blir i så fall en slags filosofisk førstedisiplin for etikk og moralfilosofi hvor moralen kan finne rot og grunnlag i en robust teori om oss selv som handlende vesener. Problemet er selvsagt at mange filosofer har argumentert mot at handlingsfilosofi er et slikt solid grunnlag for moralen. Mange har vært skeptiske til at det i det hele tatt finnes en egen rasjonell standard som vi kan måle våre handlinger og praktiske gjøremål etter. Andre igjen har akseptert at slike finnes men argumentert for at de ikke blinker ut det moralske livet som det mest rasjonelle.

Det jeg tar for meg i avhandlingen er et mer grunnleggende argument mot den etiske rasjonalismen. Ifølge filosofen Kieran Setiya, er det nemlig ingen grunn til å tro at en handlingsteori kan gi substans til en teori om praktisk rasjonalitet. Det gis ingen standarder for å vurdere ulike handlinger som er helt uavhengig av de moralske standardene som rasjonalistene forsøker å begrunne. Grunnen, mener Setiya, er at den mest korrekte forståelsen av våre handlinger ikke trenger å modellere aktøren som en som tar eller tenker om sine handlinger at de er gode handlinger eller at det er gode grunner for å gjennomføre dem. Alt som kreves, ifølge Setiya, er at aktøren tror om seg selv at dette virkelig er hans grunner for å gjøre det han eller hun gjør. Men, hvis Setiya har rett om dette, vil en slik minimalistisk forståelse av handlinger ta bena vekk under den etiske rasjonalismen.

Handling og kunnskap

I Ethics and the Nature of Action gjendriver jeg Setiyas argument mot den etiske rasjonalismen gjennom å avvise hans minimalistiske forståelse av handling. Det jeg konsentrerer meg om å vise er at den ikke lykkes i sine egne ambisjoner. Ifølge Setiya – og en rekke andre filosofer som jobber i fotsporene etter en av de store pionerene i moderne handlingsfilosofi, Elizabeth Anscombe – så må en forståelse av handling ta utgangspunkt i det faktum at vi har en spesiell type tilgang eller kunnskap om våre egne handlinger. Vi vet alltid både hva det er vi gjør og hvorfor vi gjør det såfremt det vi gjør er en intensjonell handling. Videre heter det seg hos Anscombe at vi vet disse tingene på en spontan måte, noe som betyr at vi ikke trenger å slutte oss til eller gjøre bruk av observasjon for å finne ut av hva det er vi gjør.

En handlingsteori må kunne forklare hva denne tilgangen bunner i og hvorfor den alltid ser ut til å henge sammen med våre handlinger. Det jeg heller til i avhandlingen er at en må gjøre dette gjennom å forstå den relasjonen som oppstår mellom en aktør og hans eller hennes handlinger når han eller hun gjør noe intensjonelt som en slags epistemisk relasjon.

Setiyas minimalistiske teori er faktisk et forsøk på å forstå handlinger på denne måten. Problemet med Setiyas modell er bare det at han modellerer den kunnskapen vi har når vi handler – altså den nettopp nevnte epistemiske relasjonen – på en altfor kognitiv måte. Han tenker seg at vi har en oppfatning om hva det er vi gjør og hvorfor vi gjør det, og at denne oppfatningen så forårsaker atferden som den er en oppfatning om. Problemet med dette er at oppfatningen må dannes før atferden blir en realitet, noe som gjør at en aktør svært ofte må danne oppfatninger om ting han eller hun fullstendig mangler grunnlag for å tro noe om for i det hele tatt å kunne handle. Det gir opphav til en rekke klare svakheter ved Setiyas teori og jeg anfører disse som grunnlag for å tilbakevise hele teorien.

Praktisk kunnskap

Det jeg mener er feil i Setiya kan derimot rettes opp om man kan ha en annen modell for kunnskap som gir rom for det jeg med Elisabeth Anscombe kaller praktisk kunnskap. Om aktøren kan vite hva han eller hun gjør (og hvorfor) gjennom at selve det praktiske handlingsforløpet gir opphav til kunnskap om seg selv, så kan vi se at problemene med Setiyas modell forsvinner samtidig som vi bidrar til å forstå at handling innebærer en epistemisk relasjon. Om jeg har rett, så er relasjonen mellom aktør og hans eller hennes handlinger epistemisk i den forstand at den produserer kunnskap i aktøren om hva han eller hun gjør. Men – og dette er viktig – den måten kunnskapen kommer i stand på er rent praktisk. Den innebærer ikke oppfatninger om hva man gjør eller hvorfor. Snarere innebærer den praktiske beslutninger om hva en skal gjør og hvorfor en skal gjøre det. Disse beslutningene gir kunnskap om mine argumenter har noe for seg.

Dette krever en viss ommøblering innen epistemologi og teorier om kunnskap, så jeg tilbringer mine siste to kapitler innenfor kunnskapsteorienes domene. Jeg foreslår en metafysisk modell for kunnskap som er inspirert av den britiske filosofen, Keith Hossack, der kunnskap er en relasjon mellom den som vet og et faktum som kommer i stand som en årsaksmessig effekt av operasjoner i ens egen bevissthet. Den modellen gjør at kunnskap er ganske uavhengig av dets årsaker med det resultat at det gis rom for en praktisk måte å generere kunnskap på. I det minste er det dette jeg argumenterer for.

Hva med den etiske rasjonalismen?

Som sagt, så gir avhandlingen kun et kvalifisert forsvar for den etiske rasjonalismen. Vi kan se bort fra et motargument mot denne strategien – nemlig Setiyas argument – men det i seg selv betyr ikke at vi har positive argumenter tilgjengelig i favør av etisk rasjonalisme. Det jeg derimot antyder i avhandlingen er at det nå gis håp om en slik strategi. Vi trenger fortsatt å gjøre mer rede for den praktiske orienteringen som en aktør må ha for at atferden han eller hun er opphav til skal kunne kvalifiseres som en handling gjennom å gi opphav til praktisk kunnskap om seg selv. Avslutningsvis spekulerer jeg over om denne orienteringen vil, som Anscombe også hevdet, kreve en viss minimal rasjonell orientering der en anser sine handlinger og grunner for å være gode. I så fall, kan det fortsatt være muligheter for etisk rasjonalisme og jeg håper at fremtiden gir meg rik anledning til å forfølge denne muligheten videre.

Heine A. Holmen har vært forskningsstipendiat ved UiO og Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN) fra desember 2007. Avhandlingen Ethics and the Nature of Action ble levert i mai 2011 og forsvart i Universitetets Gamle Festsal fredag den 13. januar 2012.

Litteratur

  • Korsgaard, C.M. 1996, The Sources of Normativity, Cambridge University Press.
  • —-. 2009, Self-Constitution, Oxford University Press.
  • Raz, J. 1999, Engaging Reason: On the Theory of Value and Action, Oxford University Press.
  • Setiya, K. 2007, Reasons without Rationalism, Princeton University Press.
  • Tenenbaum, S. 2007, Appearances of the Good: An Essay on the Nature of Practical Reason, Cambridge University Press.
  • Velleman, D. 2000, The Possibility of Practical Reason, The Scholarly Publishing Office.
  • —-. 2007, Practical Reflection, CSLI Publication.
  • —-. 2009,_ How We Get Along_, Cambridge University Press.
  • Wallace, J.D. 2006, Normativity & the Will, Oxford University Press.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *