Seksualitetens inntog

Utsnitt av Kriminaljournalen (15/1957), et av de såkalte smussbladene Jan-Erik Ebbestad Hansen tar for seg i sin bok om femtitallets seksualdebatt. (Kilde: bokkjellern.no)

BOKOMTALE: Jan-Erik Ebbestad Hansen har utgitt en bok der Mykle-saken igjen står i sentrum. Det er en god bok som må hilses velkommen – fordi den på systematisk vis gir mer kunnskap enn vi hadde fra før. Det skyldes at den setter både Sangen om den røde rubin og rettssaken inn i en betraktelig videre litterær og kulturell sammenheng enn det har vært vanlig å gjøre. Men Ebbestad Hansen synes å fastholde 1950-tallets oppfatning om at det bare kan finnes to syn på seksualitet: enten et idealiserende, åndelig eller et biologisk, naturalistisk.

Av Per Buvik, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

En mentalitetshistorisk rekonstruksjon

Gjennom solid kildedokumentasjon tegner boken et bilde av et sosialdemokratisk Norge der tradisjonelle moralnormer basert på luthersk kristendom var truet. Og dét en god stund før 1956 og Sangen om den røde rubin. For mange mennesker konkretiserte Mykles roman trusselen og bidro til å tilspisse den. Det dreide seg tross alt om en anerkjent forfatter som brakte den påståtte umoralen inn på finkulturens område.

Bok: Da Norge mistet dyden – Jan-Erik Ebbestad Hansen

Ebbestad Hansen, som er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, foretar langt på vei en rekonstruksjon av 1950-tallets norske mentale klima. Dette er svært interessant. For dem som levde på den tiden, vil hans studie vekke mange minner og gi innsikt i sammenhenger som de den gangen ikke kunne ha den samme oversikten over. Yngre lesere må bli slått av hvor dyptgripende Norge har endret seg på under seksti år. Da Sangen om den røde rubin utkom, var vårt land så gjennomsyret av en allment akseptert kristendom, og allment aksepterte normer i samsvar med den, at tiåret 1950–1960 i dag nærmest virker uforståelig. At kjernefamilien ble fremholdt som samfunnets moralske fundament ved siden av den sjuårige folkeskolen, vet de fleste. Men det er lett å glemme hvor langt myndighetene og ulike samfunnsaktører var villige til å gå for å opprettholde og styrke familien. Konsekvent stigmatisering av tanker og atferd som ble oppfattet som avvikende og normundergravende, var helt vanlig, ofte med støtte i loven. Ikke minst gjaldt dette på det seksuelle området. På 1950-tallet ble det for eksempel fremdeles foretatt tvangssterilisering av omstreifere, og mannlig homoseksualitet var kriminalisert inntil 1972.

For og mot pornografi

Men ikke noe samfunn har noen gang vært statisk – og derfor heller ikke på noe stadium fritt for motsigelser og indre kamp. At dettte også gjelder for Norge på Mykles tid, demonstrerer Ebbestad Hansen svært godt. I så måte er hans kapittel om «smussbladene» (Cocktail, Krydder, Verden rundt, Kriminaljournalen med flere) i høyeste grad relevant. Særlig fordi han så klargjørende analyserer argumentene både for og mot deres eksistens.

Første utgave av Sangen om den røde rubin kom høsten 1956. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

De moralske argumentene mot vulgære fremstillinger og avbildninger av nakne kropper med pornografisk tilsnitt er kanskje for en del opplagte, men det er likevel av interesse å få dem systematisert. Spesielt interessant er det at både Mykle selv og flere dem som skulle forsvare hans roman, André Bjerke for eksempel, uttalte seg for pornografiens eksistensberettigelse, samtidig som de klart skilte mellom lødig (kunstnerisk) og underlødig (ukunstnerisk) pornografi. I begge tilfeller mente de at pornografien hadde en frigjørende og livsbejaende effekt. Det er samtidig verdt å merke seg at Mykle generelt hadde et negativt syn på populærkulturen og at han også hadde bidratt til oversettelsen av Maskinen på anklagebenken av den franske kristne «personalisten» Emmanuel Mounier.

Den liberale holdningen til pornografien ble faglig legitimert av sosialpsykologen Ingjald Nissen. Han var ikke så opptatt av den leken, lysten og latteren Bjerke og Mykle mente pornografien åpnet opp for, men desto mer av pornografien som botemiddel mot helseskadelig undertrykking og som seksualopplysning, særlig for unge kvinner(!). I sin bok Det absolutte monogami, som utkom samme år som Sangen om den røde rubin, argumenterte Nissen for at den seksuelle undertrykkingen som pornografimotstanderne og hele det monogame system rettferdiggjorde, fører til aggresjon og i siste instans til krig.

Mykles litterære forløpere og dommen

Ellers minner Jan Ebbestad Hansen om at det pågikk en litterær pornosak i Norge parallelt med Mykle-saken. Den gjaldt Henry Millers Sexus, utgitt i Paris i 1949 og oversatt til dansk i 1954. Både den engelskspråklige og den danske utgaven ble forbudt i Norge, og to norske bokhandlere ble tiltalt. Da denne saken kom opp for byretten i Oslo i 1957, samme år som Mykle-saken, vakte den på langt nær så stor oppmerksomhet, men flere av Mykles tilhengere forsvarte også Miller: Ingjald Nissen, Arnulf Øverland, Torolf Elster, Nic. Waal, med flere.

Også et annet betydelig kontroversielt verk hadde vært med og banet veien for Sangen om den røde rubin, nemlig Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence, opprinnelig utgitt i 1928, oversatt til norsk i 1952. Denne romanen var forbudt i England frem til 1960, men aldri i Norge, der den ble solgt i over 60.000 eksemplarer i løpet av de tre første årene etter utgivelsen. Det blir referert til Lawrences verk i Rubinen, og under rettssaken ble det brukt som argument for frifinnelse av Mykle og hans forlag Gyldendal. Forsvarsadvokat for Mykle var J.B. Hjorth, for Gyldendal Knut Blom. Aktor var Richard August Riekeles.

Agnar Mykle flankert av høyesterettsadvokat J.B. Hjort (venstre) og forlegger Harald Grieg (høyre). (Kilde: Riksarkivet/Billedbladet Nå/fotograf Fjørtoft)

I byretten hjalp som kjent ingen argumenter til fordel for romanen som litteratur. Både forfatter og forlag ble riktignok frikjent under henvisning til unnskyldelig rettsvillfarelse, men romanen ble like fullt funnet utuktig og forlangt inndratt. Avgjørelsen ble imidlertid straks anket til Høyesterett, som omgjorde dommen med støtte i loven om ytrings- og trykkefrihet, og mer spesifikt i prinsippet om den kunstneriske frihet. Den mest aktive av høyesterettsdommerne i litteraturens favør var Reidar Skau. Aktor i høyesterettssaken var riksadvokat Andreas Aulie.

Liberale mot konservative

Selv om Agnar Mykles forsvarere, forfatterkolleger og venner var spesielt opptatt av den kunstneriske frihet, skinte det tydelig igjennom at konflikten handlet om noe de fleste anså som mer fundamentalt, nemlig den offentlige moral, med seksualmoralen som en meget viktig komponent.

De som forsvarte Mykle og hans litterære frihet, var jevnt over tilhengere av en mindre restriktiv moral enn den rådende. Om de ikke nødvendigvis var kristendomsfiendtlige, var de i hvert fall liberale kristne, med de implikasjonene dette hadde i en tid da lavkirkelige svovelpredikanter som professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet sto steilt mot humanistisk orienterte og vidsynte teologer som biskop Kristian Schjelderup. Om de liberale heller ikke nødvendigvis var medlemmer av Det norske arbeiderparti eller i det minste sosialdemokrater av overbevisning, var de iallfall fremskrittsideologer: De trodde verden gikk fremover og ville selv bidra til fremgangen ved å bekjempe det de oppfattet som gamle fordommer.

De som tok avstand fra Mykle og ville ha hans roman forbudt, var jevnt over tilhengere av en tradisjonell og restriktiv moral. Ikke alle var kristne, men de delte i hvert fall en åndelig livsinnstilling. Og samtlige hadde en oppfatning av hva som var og ikke var kunst og hva som var kunstens oppgave. Det var åpenbart for dem at det ikke var å fremstille mennesket som et seksuelt begjærende vesen.

Idéhistorikeren A.H. Winsnes meldte seg som vitne for aktoratet i Mykle-saken. (Foto: Universitetshistorisk fotobase)

Av disse to gruppene er det tydelig at det er den første som har Jan-Erik Ebbestad Hansens sympati. Vi må da også si at mange av Mykles motstandere blamerte seg ved stor intoleranse, innsnevret moralsyn og et påfallende ønske om å kriminalisere meninger og uttrykk de selv mislikte. Det gjaldt kjente personligheter som litteratur- og idéhistorikeren A.H. Winsnes, idéhistorikeren Lars Roar Langslet, filosofen Egil A. Wyller, litteratur- og idéhistorikeren Asbjørn Aarnes, teologen Per Lønning og forfatteren Aasmund Brynhildsen. Altså en blanding av katolikker, lutheranere og antroposofer, samtlige politisk konservative. Ebbestad Hansen gir egne portretter av dem alle, og han minner om at de sto sentralt i det som etter tittelen på en bok av Winsnes fra 1932 ble kalt Den annen front. Sammenfattende representerte de en åndelig, metafysisk, kristen, idealistisk motstand mot moderniteten karakterisert ved en spenningsfylt blanding av kollektivisme og individualisme og ved industrialisering og teknifisering, med undergraving av nedarvede tradisjoner og tankemønstre som konsekvens.

Det som synes å opprøre Ebbestad Hansen spesielt, er at det falt noen av disse åndens fanebærere så lett å rope på politi og appellere til den samme statens sensurapparat som de ellers erklærte seg i opposisjon til. Men om han har rett i det meste når han karakteriserer deres opptreden og ordvalg i forbindelse med Mykle-saken, er ikke alle personportrettene like dekkende. Det gjelder ikke minst portrettet av professor Asbjørn Aarnes, som jeg finner altfor reduktivt i forhold til Aarnes’ store innsats som forsker, universitetslærer og formidler.

Derimot har jeg stor sans for Ebbestads polemiske og kontante avvisning av den tidligere SV-ideologen Rune Slagstads iherdige forsøk på å redusere Den annen fronts idéfundament til antipositivisme, noe som gjør det mulig for ham, men altså urettmessig, å innlemme både seg selv, Hans Skjervheim og Dag Østerberg i denne «fronten».

Evang, Kinsey og deres begrensning

Ellers bør ingen overse at Aarnes, hvor ensidig han enn kunne være i 1957, inviterte til å reise to spørsmål som både Mykle-forsvarerne den gangen og den litterære intelligentsia i ettertid innbiller seg bare kan ha ett eneste mulig svar. Det første spørsmålet er: Hvor god er egentlig Sangen om den røde rubin som litterært verk? Det andre spørsmålet er: Hvor frigjørende og livsbejaende er egentlig romanens «budskap»? Jeg nøyer meg med straks å gi et alternativt svar på det siste: Romanen er gjennomsyret av et ensidig mannlig perspektiv preget av pessimistisk romantikk. Den innsikten Ask Burlefot kommer frem til på slutten av romanen, er at «kjærligheten er en ensom ting». Da har han allerede gitt sin tilslutning til den tanken at kjærlighet og sex er to helt forskjellige fenomener – en tanke som i romanen først fremsettes av en lett fiksjonalisert 19-årig gymnasiast med det virkelige navnet Arild Haaland. Det hører med til historien at den samme Haaland i en artikkel i Samtiden i 1957 stilte seg sterkt kritisk til Sangen om den røde rubin og at riksadvokat Aulie i Høyesterett flittig brukte hans artikkel som ledd i sin argumentasjon for forbud.

Helsedirektør Karl Evang (bildet) hyllet Agnar Mykles roman på sviktende grunnlag, skriver Per Buvik. (Foto: Rigmor Dahl Delphin/Oslo museum)

Etter mitt syn var det derfor på sviktende grunnlag helsedirektør Karl Evang hyllet Mykles roman i Høyesterett. Forutsetningen for hans forsvar var nemlig at vi har å gjøre med en livsbejaende tekst som fremstiller en usikker og famlende ung manns seksuelle villfarelser på veien frem mot modenhet. Og modenhet særkjennes ifølge Evang blant annet av sammensmeltning av følelser og drifter. Evang var en scientistisk rasjonalist. Det var romantikeren Mykle ikke. Det er ubestridelig at Evang leverte et glitrende forsvar for Rubinen, som han også med god grunn så i sammenheng med Lasso rundt fru Luna (1954), der vi møter Ask Burlefot for første gang. Men det forekommer meg like udiskutabelt at Evangs teleologiske seksualitetsoppfatning og rasjonalistiske fremskrittsoptimisme ikke uten videre samsvarer med de to romanenes grunnsyn. Evangs vitnesbyrd i retten var, som Ebbestad Hansen sier, ikke primært et medisinsk-faglig innlegg, et forsvar for ytringsfriheten eller en positiv estetisk vurdering av Mykles verk, men en kulturkritikk av det konservative Norge.

Faglig støttet Evang seg i stor grad på en rasjonalistisk forståelse av psykoanalysen og, liksom flere av de andre vitnene, på de to berømte og også i vårt land mye debatterte rapportene signert den amerikanske naturvitenskapsmannen Alfred C. Kinsey: Sexual Behavior in the Human Male (1948, oversatt til dansk året etter) og Sexual Behavior in the Human Female (1953, oversatt til norsk året etter). Ebbestad Hansen karakteriserer både Kinseys og Evangs seksualitetsoppfatning som naturalistisk, det vil si at de betrakter menneskets seksualitet som primært biologisk og driftsbasert, liksom dyrets. Det fremgår ganske klart av Mykles romaner at han ikke deler dette synet.

Flere av de som forsvarte Agnar Mykle, støttet seg til Alfred C. Kinseys (bildet) arbeider. (Foto: Indiana University

Hva Ebbestad Hansen selv angår, virker det som om han på samme tid markerer en viss avstand til det og gir det sin tilslutning. Han har nemlig ikke noe progressivt alternativ. Den annen fronts åndelige og dypt konservative instilling til det seksuelle avviser han logisk nok i samsvar med den kulturradikale fremskrittsorienteringen som preger hele hans bok.

Et tredje syn på seksualitet

Det er grunn til å understreke at det finnes minst ett annet seksualitetssyn enn både det naturalistiske og det åndelige. Det finner vi hos den franske filosofen Georges Bataille. I vår sammenheng er det interessant at han blant annet utvikler det i kapitlet om nettopp Kinsey-rapporten i sin bok L’Érotisme, publisert samme år som Mykle-saken (på norsk i 1996 med tittelen Erotismen).

Ingen kan beskylde Bataille for å være snerpete eller altfor åndelig til å kunne reflektere åpent over seksualitetens vesen. Tvert om er dette en viktig del av hans filosofiske tenkning. Men han kritiserer Kinsey-rapporten for scientistisk reduksjonisme. Begrunnelsen er at den menneskelige seksualitetens biologiske og rent atferdsmessige side, dens tinglige dimensjon, som Bataille sier, bare er ett aspekt ved seksuallivet, mens det som virkelig gjør seksualiteten fundamental for mennesket, er dens karakter av indre erfaring, ikke av ytre. Gjennom seksualiteten erfarer vi at vår eksistens også består av noe vesensforskjellig fra alt det som er kontrollert og tilrettelagt av fornuften. Seksualitetens sprengning av fornuftens kategorier og forordninger er en av våre privilegerte muligheter til å opprettholde kontakten med det hellige, som ikke er det samme som det åndelige, men en erfaringshorisont i verden mennesket ikke kan leve uten, selv om det av og til tror det.

Batailles seksualitetssyn synes like fremmed for Jan-Erik Ebbestad Hansen som det er for både Karl Evang og Den annen fronts tilhengere. Hvorvidt det har noen gjenklang hos Mykle, kunne være vel verdt en nærmere undersøkelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *