Rancières estetiske regime

To nye oversettelser gir en god introduksjon til Jacques Rancières kunstteori (Foto: Pax)

BOKOMTALE: Den franske filosofen Jacques Rancière er blitt en sentral skikkelse internasjonalt innen politisk filosofi og kunstteori. I den siste tiden har han også nytt en viss skandinavisk resepsjon. Den norske resepsjonen har imidlertid vært så godt som utelukkende konsentrert om hans senere kunstteori. To nye oversettelser, Sanselighetens politikk og Den emansiperte tilskuer, er symptomer på dette.

Av Anders Fjeld

Rancières intellektuelle karriere begynner med nylesningen av Karl Marx under Louis Althusser på 60-tallet. I kjølvannet av mai 1968 bryter han imidlertid med marxismen som vitenskap og partitradisjon. Rancière vender seg til arkivene for å undersøke marxismens historistiske teser om den franske arbeiderklassens fremvekst og politiske konsolidering gjennom det 19. århundre.

Dette blir avgjørende for hans videre tenkning. Snarere enn proletarer som identifiserer seg med arbeiderklassens sosioøkonomiske vilkår og slik innskriver seg i historiens revolusjonære marsjgang, oppdager han proletarer som bruker tiden sin på helt andre ting enn det deres «klassetilhørighet» skulle tilsi. De desidentifiserer seg fra sine «tiltenkte» sosiale roller ved å knytte skjebnen sin til ordets demokratiske kraft heller enn til den materielle virkelighetens tyngde.

Emansipasjon og demokrati

Denne anarkiske kraften ved språket – til å forstyrre, undergrave og rokke om på virkelighetens rådende orden, til å åpne opp for intellektuelle eventyr og for andre måter å erfare verden på utenfor den sosiale ordens konsensuelle registre – er på mange måter den grunnleggende ideen som Rancière vil utvikle gjennom hele sitt forfatterskap.

Gjennom disse historiografiske eller «arkiviske» arbeidene på 70- og 80-tallet utvikler Rancière også en kritikk av det han anser som den marxistiske vitenskapens «desillusjonerte» arvtagere, især Pierre Bourdieus sosiologi. Dette setter han opp mot et aksiom om likhet som utgangspunkt for emansipasjon, en «irrasjonell» forutsetning om at alle intellekter er like kapable – og som kun kan verifiseres gjennom å prøve det ut i praksis.

På 90-tallet konstruerer Rancière sin politiske filosofi. Han tar utgangspunkt i aksiomet om likhet forstått som en praktisk, demokratisk-anarkisk «dekodifisering» av den sosiale orden som åpner for nye fellesskap og erfaringsfelt. Herfra utvikler han et begrep om politisk subjektivasjon der politikk og estetikk knyttes intimt sammen.

Det er først mot slutten av 90-tallet at Rancière gjør kunsten til sitt primære interessefelt med tre bøker om «litteraturens kontradiksjoner», og det er i all hovedsak dette han har konsentrert seg i etterkant og frem til i dag, først og fremst i møte med litteraturen, filmen og fotografiet (eller bildet mer generelt).

Det estetiske regimet

Bok: Sanselighetens politikk – Jacques Rancière

Sanselighetens politikk, opprinnelig utgitt i 2000 og basert på et intervju publisert i tidsskriftet Alice i 1999, er på mange måter blitt referanseverket for Rancières tenkning om kunsten. Han introduserer her på en svært konsis, omfangsrik og systematisk måte sine grunnleggende kunstteoretiske begreper og ideer, som både trekker på og fornyer tidligere arbeider. Rancière definerer her tre kunstregimer: det etiske, representative og estetiske. Det er utvilsomt hans definisjon og vidstrakte undersøkelser av sistnevnte som utgjør hovedtyngden i og det egenartede ved hans tenkning om kunsten.

Kort fortalt vokser det estetiske regimet frem ved inngangen til det 19. århundre, båret av demokratiske impulser. Det fungerer som en dekonstruksjon av det «foregående» (i logisk og delvis også historisk forstand) representative regimet der kunstene fungerer etter normerte prinsipper og koder, og står i en «global analogi» med en hierarkisert samfunnsorden.

Det estetiske regimet åpner således for nye sanselige registre og andre former for felleskap hinsides den representative logikken. Men hvis sistnevnte baserte seg på en allianse mellom kunsten og den sosiale orden, er det estetiske regimet bygget opp om en serie av uopphevelige spenninger – i uavlatelig kamp mot sine egne demokratiske forutsetninger.

Dette danner utgangspunktet for Rancières kritikk – eller kritiske rekontekstualisering? – av modernistiske og postmodernistiske teorier, marxismen, psykoanalysen, Frankfurtskolen og avantgardebevegelser som surrealismen og situasjonismen. Disse mener han har forsøkt å «lukke» eller overskride spenningene som nettopp utgjør kjernen i det estetiske regimet. Med andre ord, de forsøker å overskride sine egne mulighetsbetingelser.

Svak oversettelse

Det er flott at denne viktige boken endelig oversettes til norsk, men oversettelsen er dessverre nokså svak. Rancières begrepsrike, konsise og innbydende språkføring blir knotete, tung og upresis i Anne Beate Maurseths oversettelse da hun gjennomgående bevarer de franske setningsstrukturene snarere enn å gjendikte dem for et norsk øre.

Maurseths etterord gir riktignok et visst overblikk over Rancières intellektuelle historie, men når det kommer til hans filosofi og særegenhet som tenker blir det i overkant overfladisk og tidvis nokså misvisende. Det forundrer meg at Maurseth her har basert seg på en sekundærlitteratur som, med unntak av en artikkel av Atle Kittang, utelukkende er engelskspråklig.

Kritikk og emansipasjon i kunsten

Bok: Den emansiperte tilskuer – Jacques Rancière

I 2008 utgis artikkelsamlingen Den emansiperte tilskuer, der Rancière tar opp igjen en del av trådene fra Sanselighetens politikk, og setter dem også i sammenheng med sine historiografiske og politiske arbeider. Kort oppsummert tar han for seg teateret i sammenheng med det nevnte likhetsaksiomet, og utdyper kritikken av det han anser som den mot-emansipatoriske kritikken av forbrukersamfunnet som kjennetegner en viss «desillusjonert» tradisjon på venstresiden. Videre utvikler han også sine hypoteser om bildets estetikk. Koblingene mellom kunst, kritikk og emansipasjon står sentralt.

Geir Uvsløkks oversettelse er glimrende. Den er presis, smidig og oppfinnsom, og imøtekommer Rancières franske vendinger uten å miste noe av originaltekstens betydningsbredde og særpreg. Jeg har enn kommet over passasjer der jeg synes oversettelsen er tydeligere og mer elegant enn originalteksten.

Etterordet, skrevet av Kjersti Bale, er solid. Bale setter Rancières problemstillinger inn i nye og gjerne norske kontekster for å forklare hans begreper og ideer, og fletter dette naturlig inn i en gjennomgang av hans forfatterskap der hun progressivt henter med seg de vesentligste elementene for Den emansiperte tilskuer. Imidlertid synes jeg Bales fremstilling av Rancières politiske filosofi er noe misvisende.

Mer i vente?

Disse to bøkene utgjør således en god introduksjon til Rancières kunstteori. I Sanselighetens politikk får vi en tettpakket og rik oversikt over hans sentrale hypoteser og i Den emansiperte tilskuer utvides flere av disse hypotesene og knyttes delvis sammen med hans politiske og historiografiske arbeider. Til gjengjeld får man ikke muligheten til å bli kjent med Rancières nærlesninger av forfatterskap og enkeltverk, som kan sies å være disse hypotesenes kjøtt og blod, for ikke å si ryggmarg. Man blir heller ikke kjent med Rancières refleksjoner rundt filmen, som jeg synes viser en annen og kanskje mer lidenskapelig side av ham.

Men først og først kan man beklage seg over at den norske resepsjonen enda ikke har rettet blikket mot hans politiske og historiografiske arbeider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *