Det anerkjente og utstøtte ansiktet

Den danske medieviteren Mette Mortensen tar i sin nye bok, Kampen om ansigtet, for seg id-fotografiets historie. Her et utsnitt av Emil Ryes fotografi av arrestant Ingrid Løfstedt tatt i 1868. (Foto: Emil Rye)

BOKOMTALE: I møte med biometrisk teknologi svekkes ID-fotografiets betydning. Betyr det at troen på fotografiet som en kilde til sannhet om individet er borte? Den nye danske boken Kampen om ansigtet utfordrer ensidige lesninger av ID-fotografiet som statens maktmiddel. Samtidig viser den hvordan vår forståelse av fotografiet trekker på gamle ideer om sammenhengen mellom utseende og karakter. Det er viktige observasjoner som dessverre drukner i en iver etter å dekke «alt».

Av Thale Sørlie

Kampen står om ansiktet, eller riktigere, den har stått om ansiktet. Ved overgangen til biometriske pass er ikke lenger ansiktet identitetens fremste uttrykk. Det hevder medieviteren Mette Mortensen i boken Kampen om ansigtet. Fotografi og identifikation. Nå er det iris, fingeravtrykk og kroppscanning som overtar oppgaven å kontrollere borgernes identitet. ID-fotografiet er passé, og som bokas vaskeseddel lover oss, «gør Mette Mortensen status over dets historie og udvikling».

Gjennom syv kapitler, med start i den borgerlige portrettkulturen og slutt i kunstnerisk bruk av passfoto, tar Mortensen oss med på en tur i ID-fotoets historie. Det er ingen komplett eller kontinuerlig reise. Derimot fremstår de syv kapitlene som relativt løsrevne dykk ned i de aspekter ved pass- og ID-fotoet som hun finner mest interessante.

I begynnelsen var fysiognomien

Louis Daguerres første portrettfoto i 1837. (Kilde: Wikimedia commons)

Det hele begynner med oppfinnelsen av daguerreotypiet og fotografiet i 1839. Den nye, fascinerende, men også fryktede teknologien for fremstilling av bilder ble raskt oppfattet som virkelig og sann. Bildet var nesten virkeligere enn virkeligheten. Klassikere, som Nathaniel Hawthornes House of the Seven Gables (1851), formidler hos Mortensen, som i de fleste fotohistoriske verk, tidens tro på fotografiets særegne sannhet.

Utrustet med den nye fotografiske teknologien daguerreotypi kan bokens helt, fotografen Holgraves, fremvise skurken Pyncheons onde og utspekulerte ansikt, mens den levende originalen fremtrer med et behagelig og tillitsvekkende smil. Hawthornes verk er kun et av mange eksempler på troen på fotografiets avslørende evner.

Kilden ligger i fysiognomiens allestedsnærværelse på 1840- og 1850-tallet. Basert på blant annet Johann Caspar Lavaters Physiognomische Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe, utgitt mellom 1775 og 1778, hevdet fysiognomiske forskere og forfattere at det eksisterte en sammenheng mellom en persons utseende og hans karakter. Som Mortensen oppsummerer: «under den fysiognomiske optik blev ansigtet opfattet som et tegnsystem med en fast afkodelig mening. Den menneskelige krop besad ifølge fysiognomikken intet overskud af betydning, da alle tegnene lod sig læse og underordne den fysiognomiske taksonomi.» Og til dette arbeidet var fotografiet et ypperlig verktøy, mens fysiognomien tilbød folk en forståelsesramme å lese denne nye teknologien inn i.

Daguerreotypi ca. 1850, ukjent fotograf ca. 1850. Reprofoto: Mats Landin, Nordiska museet

Den fysiognomiske forståelsen av fotografiet er ikke avdanket og forlatt, den tilhører ikke 1800-tallets vitenskap alene. Tvert imot, hevder Mortensen. Passfotografiet har vært og er fundert i en tro på bildets kraft og evne til å fastholde og fremvise menneskets identitet.

Fremmedrepresentasjon og selvrepresentasjon

Mortensens hypotese er at ID-fotografiet utgjør både en fremmedrepresentasjon i statens og myndighetenes fremstilling av landets borgere med blant annet passfotografi og politifotografi, og en selvrepresentasjon, der individet skaper sin egen identitet. Fundamentet er en fysiognomisk inspirert tro på at bildet kan fremvise hvem vi er.

Ved å tillegge analysen et dobbelt blikk tar hun et betimelig oppgjør med tidligere behandlinger av ID-fotografiet, som Allan Sekulas The Body and the Archive fra 1986 og John Tagg The Burden of Representations fra 1988. Begge er fotohistoriske og fototeoretiske klassikere inspirert av Michel Foucaults fremstillinger av det moderne overvåkningssamfunnet i for eksempel Overvåkning og straff. Men der Sekula og Tagg tenderer mot å fremstille ID-fotoet som et rent maktmiddel som skiller ”oss” fra ”dem”, normale fra unormale, borgere fra fremmede, vektlegger Mortensen at ID-fotografiet også skaper en identitet i og for den avbildede. Det er ikke et ytre maktgrep alene, men også del av en produktiv identitetsdannelse.

Denne blir til i vekselvirkningen mellom maktens ensrettede fotograferingsprosedyrer og den avbildedes individuelle svar i form av posering, blikk og ansiktsuttrykk. Resultatet er mer komplekse lesninger av ID-fotografiet, men også en oppvurdering av dets betydning og plass i det moderne samfunnet.

Sprikende staur

Bok: Kampen om ansigtet – Mette Mortensen

Objektet er lite. Et nærmest uanselig bilde på 4,5 × 3,5 cm er omdreiningspunktet i Kampen om ansigtet. Bokens kunststykke er at den får meg til å nikke anerkjennende til påstanden om ID-fotografiet som et sentralt og betydningsfullt symbol på det moderne individ, som et åsted for både kontroll og identitetsdannelse.

Slik gir Mette Mortensen det lille bildet fortjent oppmerksomhet. Men i forsøket på å vise hvordan ID-fotografiet er viklet inn i modernitetens ulike kunnskaps- og samfunnsfelt ligger også bokens svakhet.

Inngangene er flerfoldige og overgangene ofte utydelige. Vi møter borgerlige portretter fra 1800-tallet, politifotografier fra Odense, identifikasjonsbildet fra Algeriekrigen, terrorist-bilder og kunstnerisk bruk av passfoto. Hvordan de ulike områdene berører hverandre og hvilke aspekter ved ID-fotografiet hvert kapittel er sentrert rundt, er noe uklart. En fare ved å ri flere hester i samme bok, er at en griper over for mye og at koblingen mellom hvert enkelt prosjekt blir for uklar. Tross mye og interessant informasjon er det nettopp det som skjer i Kampen om ansigtet.

Historiefortelling eller medieanalyse?

Det er først i nest siste kapittel at boken virkelig begynner. Her er Mortensen på hjemmebane og leverer en gnistrende analyse av ID-fotografiene til 9/11-terroristene. I aviser og på tv ble bildene i etterkant av angrepene publisert med tekst og design som etterapet politiets fangebilder. Oppslagene ga uttrykk for kontroll og sementerte terroristene i en velkjent forbryteridentitet. Slik fremstår ID-fotografiene som resultat av statens fremmedrepresentasjon av personene.

FBIs etterlysningsplakat av Osama bin Laden. Figurererte på FBIs hjemmeside frem til bin Ladens død i mai 2011. (Kilde: Museum Tusculanums forlag)

Men så enkle er ikke disse bildene. For som Mortensen viser, var ingen av dem hentet fra politiets forbryterarkiver. Derimot var det terroristenes egne ID-fotografier brukt i pass og amerikanske kjørekort. De var del av en velregissert iscenesettelse, der målet var å forbli usynlige. Bildene medvirket til å skape en ytre identitet som studenter, forskere og turister godt innenfor den vestlige kulturen. Slik er de samme bildene som kan leses som en fremmedrepresentasjon, samtidig gode eksempler på selvrepresentasjon.

Kapittelet er bokens høydepunkt. Det virker som det er her Mortensen har hentet sitt analytiske grep om selvrepresentasjon og fremmedrepresentasjon. Hvorfor det er nødvendig å ta veien om ID-fotoets historie, fremstår ikke som klart. Det er en historie som presenteres med i og for seg mye interessant informasjon. Men det spruter ikke akkurat av lesningene. Verre er det at valg av historiske nedslagsfelt virker tilfeldig og lite gjennomtenkt.

Innledningsvis kritiserer for eksempel Mortensen tidligere behandlinger av ID-fotografiet for å ignorere de viktige 1910- og 1920-årene, da fotografiet ble innført i europeiske pass. Påfallende er det at hun selv ikke behandler perioden, men tvert imot gjentar et fokus på 1800-tallets fysiognomi og borgerlige portrettkultur.

Arrestant Ingrid Løfstedt, 1868. Fotograf: Emil Rye.

Bokens perspektiv er overgripende og maler med bred pensel. Det er ikke snakk om id-fotoets historie i Danmark eller Europa, men per se. Det er ikke snakk om bruken av ID-foto i et bestemt felt heller. Motivasjonen er å åpne for en refleksjon rundt ID-foto som et møtepunkt for identitet og anerkjennelse på den ene siden og statlig kontroll og grensedragning på den andre. En motivasjon som på ingen måte er feil, og Mortensen bringer som sagt interessante og viktige poenger til torgs. Samtidig gjør den manglende kontekstualiseringen det vanskelig å vurdere hvor representative de ulike feltene er.

Er Emil Ryes forbryteralbum fra Odense i 1860 uttrykk for en utbredt praksis i Danmark, Norden eller Europa? Eller er det et unntak? På hvilket historisk nivå befinner vi oss? Poenger fra analyser basert på ulike historiske nedslagsfelt brukes side om side, til å utdype og kommentere hverandre uten at det reflekteres over hvorvidt de faktisk snakker om det samme. Resultatet er en rekke interessante påstander og poenger, som av andre, eller i senere verk av Mortensen selv, bør underbygges med skikkelige historiske analyser.

En viktig påminnelse

Tross en mangelfull innfrielse av vaskeseddelens løfte om en oversikt over ID-fotografiets utvikling og historie, er Kampen om ansigtet like fullt en bok som fortjener å bli lest. I likhet med flere andre fotohistoriske verk fra det siste tiåret viser Mortensen hvordan fotografiet kontinuerlig etableres som kunnskapskilde og samfunnsaktør, samtidig som fotografiet selv omformer de feltene det virker i. ID-fotoet er et slående eksempel. Mortensens avvisning av en ensidig og forenklet forståelse av dets relasjon til staten og identitetsdannelse, åpner opp for nye perspektiver både på uanselige, men enormt utbredte fotografier og statlige kontrollinstrumenters produktive aspekter.

Den understreker også i hvor stor grad vår forståelse av fotografiet fortsatt er forankret i betraktninger, kunnskapsfelt og rammeverk etablert av 1800-tallets vitenskaper som fysiognomien. Det er en påminnelse vi knapt kan få for ofte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *