Sokrates på scenen

Toralv Maurstad spiller tiltalte i «Sokrates’ forsvarstale». (Foto: Thor Brødreskift)

TEATEROMTALE: I Stein Winges oppsetning av Sokrates’ forsvarstale slipper tilskuerne billig unna, mens Sokrates sliter med dialogformen og viser utypiske tegn til menneskelig svakhet.

Av Ellisif Wasmuth

Det er all grunn til å glede seg over at store aktører som Nationaltheatret og Festspillene i Bergen samarbeider om å bringe Sokrates tilbake til det offentlige rom. Med seg på laget har de radarparet Bibbi Moslet og Stein Winge, og i rollen som Sokrates finner vi nestor Toralv Maurstad. «Sokrates’ forsvarstale» hadde premiere 4. juni under Festspillene i Bergen, men skal også spilles på Nationaltheatrets amfiscene mellom 13. september og 5. oktober 2012.

Maurstads Sokrates

Det er en selvsikker Sokrates som entrer amfiscenen på Nationaltheatrets prøveforestilling 1. juni. Scenen er beskjedent innredet med fem svarte krakker på et svart scenegulv. Her er ingen greske søyler, ingen vitneboks, ingenting som distraherer oss fra å høre hva Sokrates har å si. I kontrast til scenen er Sokrates kledt i hvitt. Med blazer og sko (Sokrates var kjent for å gå barbent selv om vinteren) fremstår han umiddelbart som både mindre fattig og mindre rar enn forventet.

I Terje Nordbys nyoversettelse bruker Sokrates et moderne, folkelig språk, og Maurstad fremfører talene på en måte som får dem til å virke improviserte. I Maurstads fremføring fremstår Sokrates’ påstander om at han ikke kommer til å servere «ordkunst med fine fraser og elegante vendinger», men «si det [han] har å si, rett ut, slik det faller [ham] inn» (faktisk) ikke som et uttrykk for den falske beskjedenheten mange har hevdet å finne hos Platons Sokrates.

I forbindelse med oppsetningen utgir Dreyers Forlag Terje Nordbys nye gjendiktning av Sokrates’ forsvarstale.

Det folkelige språket og improvisasjonen til tross; Maurstads Sokrates er verken ydmyk eller famlende. Han virker aldri genuint usikker, og han repeterer og betoner den heller usokratiske påstanden om at han skal «gi oss hele sannheten. Hele sannheten» (17b). Der Platons Sokrates «stoler på» at det han sier er riktig, er Maurstad «helt trygg». Platons Sokrates tar noen forbehold når han oppsummerer sin tolkning av orakelsvaret (23a) og sier at det trolig er slik at guden virkelig er vis og at det virker som om han bare brukte Sokrates som et eksempel da han med orakelsvaret ville si at mennesklig viten er av liten betydning. Maurstads Sokrates sier at dette er slik det «i virkeligheten er». Slik betones Sokrates’ visdom til fordel for hans tvil, samtidig som jeg ikke helt tror på Maurstad når han sier at denne visdommen kun består i at han vet at han ikke er vis.

Befriende, men menneskelig

Det er selvfølgelig helt legitimt å fremheve Sokrates’ sikkerhet heller enn hans tvil i Forsvarstalen. Den er en av få tekster hvor Sokrates (tilsynelatende?) motsier seg selv ved å påstå å vite noe. Han uttrykker også en klippefast tro på at han har levd et moralsk godt liv. Mange har dessuten oppfattet Platons Sokrates som en person med betydelig mer kunnskap enn han vedkjenner seg, som en som ikke er helt ærlig når han hevder å ikke ha svarene på spørsmålene han stiller andre. Så sent som i 1985 kalte Gregory Vlastos denne tolkningen for «standardtolkningen» av Platons Sokrates.

Og for de av oss som er vant til å betrakte Sokrates nærmest som et moralsk overmenneske, umennesklig ydmyk og vis, er det noe frigjørende i å se en selvsikker, tidvis belærende, overbærende og arrogant Sokrates. En Sokrates som i tillegg til å virke sikker i sin sak, benytter nådeløse hersketekikker i utspørringen av sin «kjæreste Meletos», han «som er så ung», men som likevel har fått Sokrates stilt for retten. Mot slutten av stykket blir imidlertid Maurstads Sokrates for menneskelig til at jeg kan slå meg til ro med at han går døden i møte som en tvers gjennom god mann.

Etter å ha blitt dømt til døden er det nemlig som om han, som jo alltid er seg selv lik, endrer karakter. Etter å ha vandret selvsikkert rundt på scenen før dommen, står han nå bakerst, inntil veggen. Fra å ha ertet anklagerne, spøkt om sin egen fattigdom og framført forsvaret sitt med et smil om munnen, snakker han nå anklagende, nesten sutrete, til dem som dømte ham. De må ikke tro han manglet argumenter, han ville bare ikke trygle og be! Nesten som et barn som ikke har fått viljen sin, truer han dem; de må ikke tro de slipper unna kritikk bare ved å drepe ham.

Usokratisk

Like usokratisk virker Sokrates når han henvender seg til de «virkelige dommerne», de som stemte for Sokrates’ frifinnelse i tråd med rettferdigheten. Til disse taler Sokrates om døden som et gode. Før dommen hevdet han hardnakket at vi ikke kan vite om døden er et gode eller et onde; nå ser han ut til å vite at døden er ett av to; enten noe som ligner en lang, drømmeløs søvn eller en sjelens vandring til et sted hvor alle de døde er. I begge tilfeller må døden være et «vidunderlig gode». Maurstads Sokrates synes å drømme seg bort når han snakker om dette. Han virker som en som, når det kommer til stykket, ikke er så eplekjekk som han lot som om han var. Og som ikke bare trenger å tro at døden er et gode, men som også overbeviser seg selv om at han vet det han bare kan tro.

Toralv Maurstad, i bakgrunnen regissør Stein Winge. (Foto: Thor Brødreskift)

Men dette er jo så lite sokratisk som det kan få blitt! Er det én ting man lærer av Platons sokratiske dialoger, er det at man ikke skal tro man har kunnskap man ikke har. Samtidig mangler ikke tolkningen til Maurstad, Moslet og Winge tekstbelegg. Platons Sokrates uttaler seg med sikkerhet om døden som et gode; han sier han skal vise oss at det er slik, og han snakker entusiastisk om alle han skal spørre ut dersom døden innebærer et møte med andre døde. Likevel er det ikke nødvendig å tolke dette som urimelig drømmeri.

Tegnet

Platons Sokrates har nemlig en grunn til å tro at døden må være et gode som Maurstad ikke nevner. Nemlig at det gudommelige tegnet, som alltid stopper ham når han er i ferd med å gjøre noe han ikke bør, ikke stoppet ham da han talte og handlet på en måte som ledet til dødsdom. Man kan diskutere hvordan og hvor vidt dette argumentet fungerer, men Sokrates synes å se tegnets stillhet som et sikkert tegn på at det å dø ikke kan være et onde (for ham). Det er dette faktum, og ikke argumentet Maurstad presenterer, som danner grunnlaget for Sokrates’ sikkerhet. Dermed motsier heller ikke Sokrates seg selv når han, tross usikkerhet før dommen, nå er sikker på at døden er et gode.

Det eneste argumentet Maurstads Sokrates presenterer, er altså ikke Sokrates’ hovedgrunn for å tro at døden er et gode. Og mens Maurstads Sokrates fremstiller premisset om at døden enten er som drømmeløs søvn eller en vandring til det hinsidige som et uomtvistelig faktum, er ikke Platons Sokrates nødvendigvis like bastant. Argumentet har en innledning som sløyfes i denne oppsetningen, nemlig: «La oss også på følgende måte betrakte hvor høyt håp vi kan ha om at døden er et gode.» (40c) En tolkning kan dermed være at Sokrates, når han følger opp med å si at døden er ett av to, mener å introdusere et premiss han tror vi og dommerne vil akseptere, og som, dersom sant, vil kunne forklare hvorfor tegnet ikke stoppet ham. Men det er ikke dermed nødvendig at han mener seg å vite at premisset er sant, argumentet gir oss jo bare en (god) grunn til håp.

Denne tolkningen kan støttes av at hele Sokrates’ henvendelse til de egentlige dommerne starter med en oppfordring til videre samtale om det som har hendt, om rettssaken og om utfallet, Sokrates’ død. Denne oppfordringen til videre dikusjon kan tyde på at selv om Sokrates mener han, gjennom tegnets stillhet, har fått tilstrekkelig bevis på at døden er et gode, ikke mener å ha forstått hvorfor det er slik. En diskusjon om hva døden innebærer, finner vi som kjent i Platons Faidon. Og i Kriton argumenteres det for hvorfor det er bedre å dø enn å trosse rettens dom. Men oppfordringen til slike diskusjoner finnes ikke i Maurstads manus. I stedet for å si at han vil diskutere det som har skjedd, sier Maurstads selvsikre og kunnskapsrike Sokrates at han vil si noe om det. Dermed fremstår Sokrates som mer skråsikker, og skråsikkerheten som mindre berettiget, enn nødvendig.

En forsvarstale med lite dialog

Som sagt kommer ikke Maurstads Sokrates med noen oppfordring til dialog mot slutten av stykket. I det hele tatt sliter han litt med dialogene sine. Den eneste delen med eksplisitt dialog i Forsvarstalen, nemlig delen hvor Sokrates utspør Meletos, er nok prøveforestillingens svakeste parti. Ikke på grunn av Maurstad, som viser oss en Sokrates i full vigør. I seg selv er også Per Egil Askes Meletos god. Han er akkurat så unnvikende og blir akkurat så sint at både publikum og Sokrates fryder seg, men samspillet mellom de to er ikke like godt. Det føles ikke som om Meletos er til stede i salen, og det er han da heller ikke. Han snakker til oss fra en høytaler, og med forhåndsinnspilte svar som ikke alltid times godt, flyter ikke dialogen naturlig. Det høres rett og slett ikke ut som om de snakker med hverandre. Men det er mulig at dette endrer seg før premieren.

Viktigere er dialogen med publikum. For det er ikke bare Sokrates’ liv som står i fare under rettssaken mot ham. Det som først og fremst står på spill, er jurymedlemmenes rettsskaffenhet. For for Sokrates er ikke døden et onde; han har levd livet til et godt menneske og hans godhet vil ikke påvirkes av om han blir urettferdig behandlet eller uriktig dømt. Resten av oss har derimot alt å tape, for dømmer vi feil og gjør noe galt, ødelegger vi oss selv. Men den delen av Forsvarstalen (30d) hvor Sokrates sier at Meletos og Anytos vil gjøre større skade på seg selv enn på Sokrates ved å få ham uriktig dømt, er blitt kuttet. Og jeg føler meg aldri direkte konfrontert eller stilt til veggs av Maurstad.

Stykket blir kanskje rett og slett for underholdende. Vi ler av Meletos som blir sintere og sintere under Sokrates’ utspørring. Vi ler når Sokrates forteller hvordan han gikk fra politikere til diktere og håndtverkere og viste dem alle at de ikke hadde peiling selv om de trodde seg vise. Men Maurstads Sokrates får oss ikke til å lure på om vi like gjerne kunne ledd av oss selv.

Publikum

Maurstad får en ikke til å føle seg som rettssakens jurymedlemmer eller tilhørere. (Foto: Thor Brødreskift)

Winge kunne nok i større grad bidratt til å inkludere publikum i dramaet – og snu noe av fokuset fra Sokrates og over på oss. Det at Meletos ikke er fysisk tilstede blant publikum, bidrar til at jeg ikke føler meg som en av rettssakens jurymedlemmer eller tilhørere. Det samme skjer når Sokrates ber publikum roe seg, slutte å komme med tilrop eller avbryte ham uten at det har vært det minste tilløp til noen av delene fra salen. Kanskje kunne man ha brukt opptak også her for å gi inntrykk av den uroen Sokrates reagerer på? Når dommen er avsagt, mørklegges salen som før har vært halvmørk, og en spotlight rettes mot Sokrates. Men er det ikke egentlig juryen som nå bør granskes og belyses?

Maurstad kunne også selv dratt oss mer med. Han ser ikke direkte eller granskende på oss, selv om han formelt henvender seg til publikum. Han kunne også dvelt mer ved de moralfilosofiske poengene han presenterer og som gjelder like mye for oss som for ham. Når han sier at den er visest som vet at han ikke er vis, kuttes ikke bare som nevt tvilen, men også de setningene hvor Sokrates betoner at han bare er et eksempel på dette, og at orakelets lovprisning vil gjelde enhver som erkjenner sin egen kunnskapsløshet. Det samme gjelder poenget om at «et liv uten å søke etter kunnskap ikke er verd å leve for et menneske». Dette er en kort, men viktig delsetning i Forsvarstalen. Maurstad kunne med fordel gjort et større nummer ut av den.

Et viktig sokratisk poeng

Men den mest beskårne delen er den hvor Sokrates svarer på spørmålet om han ikke skammer seg over å ha ført et slikt liv at han nå står i fare for å bli dømt til døden. Sokrates’ argument er at å oppgi den gjerningen han er kommandert av guden til å utføre, nemlig de filosofiske utspørringene av andre, er galt. Og at, siden det viktige ikke er å leve men å leve godt, vil det ikke gi mening å gjøre galt for å overleve.

Men i denne oppsetningen kommer det man kan tolke som Sokrates’ hovedpremiss, nemlig at man kun skal bry seg om ens handlinger er gode eller slette, at det viktigste ikke er å leve men å leve godt, ikke godt nok frem.

Eksemplene Sokrates bruker for å vise at de fleste av oss i praksis er enige i dette, utelates fra Maurstads monolog. De er hentet fra historiene om trojanerkrigens krigshelter. Vi ærer dem som døde der, til tross for at de kunne ha reddet livet ved å flykte. Videre klandrer vi desertørene, noe som viser at vi ikke mener man burde gjøre galt for å berge sitt eget liv. Også eksemplene Sokrates bruker for å vise at han selv aldri har gjort noe galt for å redde sitt eget skinn; verken i krig, som medlem av Athens byråd eller da han nektet å adlyde en urettferdig befaling fra de tretti tyranner; kuttes i denne oppsetningen. Platons gjentakelse i 38e/39a om at en mann aldri bør søke å unnslippe døden for enhver pris, er utelatt fra Winges manus. Slik nedtones et av de viktigste sokratiske poengene i Forsvarstalen.

I stedet for å fremheve dette poenget, svarer Maurstads Sokrates at siden han har blitt pålagt av guden å bruke livet sitt på filosofi og utspørringer av andre «kan han jo ikke frykte døden» – og at det å frykte døden er irrasjonelt da det innebærer å tro man vet noe man ikke kan vite, nemlig at døden er et onde. Han får dermed ikke frem sammenhengen i Sokrates’ argumentasjon.

Ved å dvele mer ved de moralfilosofiske poengene, granske publikum og henvende seg direkte til oss, kunne Maurstad ha tvunget oss til å rette fokuset mot oss selv heller enn mot Sokrates. Slik det er, blir «Sokrates’ forsvarstale» et underholdende og gripende portrett av Sokrates, men ikke en kilde til den selvransakelsen Platon maner til.

De to rettssakene

Det er like morsomt å høre Sokrates gjøre narr av selvgode mennesker nå som for 2500 år siden. Og fremstillingen av Sokrates som et menneske som ikke tar en dødsdom med knusende ro, er dristig, men absolutt verdt å ta med seg i lesningen av Platon. Når jeg likevel skulle ønske at Maurstad hadde vist oss en mer tvilende, ydmyk og konfronterende Sokrates er det fordi budskapet om mer ydmykhet på egne vegne både er dagsaktuelt og et sentralt poeng i sokratisk etikk.

Man kan hevde at mangel på epistemisk ydmykhet er en av forklaringene Platon gir på mennesklig ondskap. Han viser oss at vi aldri må sette personlig prestisje foran sannheten, og at vi må være særlig på vakt overfor egne fordommer. Det var kanskje politisk spill og personlig hevnlyst som plasserte Sokrates på tiltalebenken, men det var de manges fastgrodde fordommer som fikk ham dømt. Platon viser oss videre at vi aldri må tro vi har kunnskap vi ikke har, og at vi dermed alltid må lete, ikke bare etter kunnskap, men også, og kanskje særlig, etter vår egen kunnskapsløshet. Hvis ikke kan vi ende opp med å handle både irrasjonelt og galt i den tro at vi handler rasjonelt og godt.

Sokrates maner altså til en epistemisk ydmykhet vi tidvis så lite til under rettssaken i Oslo Tinghus’ sal 250. Og hadde Sokrates’ krav om å alltid konfrontere egne fordommer og sette spørsmålstegn ved egen kunnskap vært en allmenn dyd, hadde vi kanskje ikke endt opp med fire sakkyndige. Kanskje hadde vi ikke hatt en gjerningsmann heller.

Vi minner om at anmeldelsen er basert på en av Nationaltheatrets prøveforestillinger, og det tas forbehold om at stykket kan ha blitt noe forandret før premieren 13. september.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *