Vandreren og hans skygge

«Ved Gud og alle andre ting som jeg ikke tror på, det er min skygge som snakker; jeg hører det, men kan knapt tro det». (Foto: Tore Engelsen Espedal)

BOKUTDRAG: I andre bok av Menneskelig, altfor menneskelig går Friedrich Nietzsche inn i en dialog med sin egen skygge. Hva venter dem i det øde fjellandskapet?

Salongen har gleden av å publisere et andre utdrag fra Steinar Mathisens og Øystein Skars nye oversettelse av Friedrich Nietzsches Menneskelig, altfor menneskelig. En bok for frie ånder.

I et brev til Georg Brandes omtalte Nietzsche tiden mellom sine Utidsmessige betraktninger I–IV og Menneskelig, altfor menneskelig som en «krise» og et «hamskifte». Verket ble først utgitt i april 1878. Ved nyutgivelsen i 1886 var Menneskelig, altfor menneskelig blitt til to bøker, der den andre bestod av to større tillegg utgitt i 1879.

Da første bok ble utgitt 1878 viste flere av Nietzsches venner og bekjente åpen motstand mot verket. Cosima Wagner var blant dem og snerret i sine dagbøker at Judea nok en gang hadde forrådt Germania. Få dager senere brant hun alle brevene som Nietzsche hadde sendt ekteparet Wagner. Også gode venner som Erwin Rohde og Franz Overbeck ble overrumplet av den kvasse, oppstykkede teksten i Nietzsches nye bok. Til og med den lojale Malwida von Meysenbug beklaget seg over Nietzsches seneste utvikling.

Andre igjen, som Jacob Burkhardt og Paul Rée, så en Nietzsche som omsider hadde klart å fri seg selv fra Wagners bedøvende nordiske megalomani.

En innvending fra flere av bokens kritikere var at boken virket tilfeldig sammenrasket, som en strøm av tilfeldige notater og alskens meninger. Nietzsche på sin side hadde brukt lang tid på å ordne og orkestrere den ni kapittel lange aforismesamlingen som utgjorde første bok. Til slutt hadde han attpåtil gitt hver og en av dem en tittel. Senere er resultatet blitt beskrevet som en rik, mangefarget vev, langt mer pertentlig utformet enn Nietzsches foregående og mer monologiske tekster.

LES OGSÅ: Vandreren

Blant svimlende fjell

Sommeren 1878 tilbrakte Nietzsche i Berner Oberland og med utsikt over Jungfrau. Etter et besøk i Interlaken skrev Nietzsche et større tillegg til Menneskelig, altfor menneskelig. Dette utkom i mars 1879. Da Jacob Burckhardt leste teksten, gjorde han det med en så stor glede at han gratulerte sin unge, forhenværende kollega med en beskrivelse som skulle forfølge Nietzsche: «Friedrich Nietzsche var som en vandrer blant svimlende fjelltopper».

Friedrich Nietzsche, 1882. (Kilde: Wikimedia Commons)

Et nytt tillegg, «Vandreren og hans skygge», ble etterhvert til. Teksten utkom som et eget verk første gang i desember 1879. Sammen med tillegget han hadde utgitt tidligere samme år, utgjorde denne teksten andre bok av senere utgaver av Menneskelig, altfor menneskeligs.

Mer enn et sted

«Vandreren og hans skygge» tilhører de av Nietzsches tekster som peker mot et konkret sted. I likhet med enkelte titler, som for eksempel «Genua», «Am Wasserfall« eller «Aus hohen Bergen», bærer «Der Wanderer und sein Schatten» med seg et konkret biografisk motiv. Teksten var nemlig den første Nietzsche skrev i Oberengadin i Sveits, et område som etterhvert skulle bli så viktig for både hans helse og tenkning.

Nær sagt hele kapittelet, der kun innledningen gjengis her, ble skrevet ned i seks notatbøker i lommestørrelse, hans «St. Moritzer Gedanken-Gänge», som Nietzsche bar med seg på sine turer innover i det sveitsiske fjellandet.

I boken The Good European. Nietzsche’s Work Sites in Word and Image argumenterer David Farrel Krell for at innflytelsen fra Nietzsches mange ulike arbeidssteder ikke kan reduseres til et reservoar av tilgjengelige metaforer. I tillegg til havet eller fjellenes kraft som bilder, innarbeider Nietzsche arbeids- og bostedene sine på en mer kompleks måte: Odørene, fargene, lydene og stillheten i fjellet får plass i Nietzsches vev.

«Vandreren og hans skygge» åpner og slutter med en dialog der forfatteren samtaler med sin egen skygge.

Utdrag: «Vandreren og hans skygge»

Skyggen: Ettersom jeg ikke har hørt deg snakke på lenge, vil jeg nå oppfordre deg til det.

Vandreren: Han snakker – hvor? og hvem? Det er nesten som om jeg skulle høre meg selv snakke, men da med en lavere stemme enn hva jeg ellers gjør.

Skyggen (etter en stund): Er du ikke glad for igjen å ha fått anledning til å snakke?

Vandreren: Ved Gud og alle andre ting som jeg ikke tror på, det er min skygge som snakker; jeg hører det, men kan knapt tro det.

Skyggen: La oss ta det som det er, uten å tenke for mye over det, om en times tid er det slutt.

Vandreren: Akkurat det samme tenkte jeg også den gangen jeg først så to, deretter fem kameler i en skog ved Pisa.

Skyggen: Det er fint at vi begge er like overbærende overfor hverandre når fornuften går på tomgang: På den måten ender ikke samtalen med at vi skjenner på hverandre og vil sette tommeskruer på hverandre i tilfelle vi skulle finne et eller annet ord uforståelig. Hvis man ikke vet hva man skal svare, så er det helt i orden bare å si ett eller annet. Det er den enkle betingelsen jeg legger til grunn når jeg snakker med noen. I løpet av en lang samtale kan det jo hende at selv den viseste mann en gang blir til narr og tre ganger til en dumrian.

Vandreren: Din beskjedenhet er ikke akkurat smigrende for den du innleder en samtale med.

Skyggen: Mener du da at jeg skal smigre?

Vandreren: Jeg har alltid ment at menneskets skygger er dets forfengelighet, og denne ville aldri komme på å spørre: «Skal jeg da smigre?»

Skyggen: Så vidt jeg kjenner til, vil den menneskelige forfengeligheten heller ikke slik jeg nå har gjort to ganger, be om å få lov til å snakke. Den snakker uavbrutt.

Vandreren: Jeg merker først nå hvor infam jeg er mot deg, min kjære skygge: Jeg har jo ikke med et ord sagt hvor glad jeg er over ikke bare å se deg, men også å høre deg snakke. Du kan være sikker på at jeg elsker skyggen akkurat som jeg elsker lyset. For at det skal finnes noe slikt som ansiktets skjønnhet, talens tydelighet, en fast og god karakter, er skyggen like nødvendig som lyset. De er ikke motstandere: De rekker hverandre tvert imot kjærlig hendene, og hvis lyset forsvinner, så forsvinner også skyggen.

Skyggen: Og jeg hater det samme som du hater: natten. Jeg elsker menneskene fordi de er tilhengere av lyset, og jeg gleder meg over den glansen som finnes i deres øyne når de erkjenner og oppdager, disse utrettelige sannhetssøkerne og oppdagerne. Den skyggen som hefter ved alle ting når erkjennelsens sollys faller på dem – den skyggen er meg.

Vandreren: Jeg tror jeg forstår deg selv om du akkurat nå uttrykte deg litt dunkelt. Men du har rett: Gode venner veksler av og til dunkle ord som tegn på at de er innforstått med hverandre, ord som er en gåte for enhver utenforstående. Og vi er gode venner. Derfor får det være nok med innledende høflighetsfraser. Jeg har langt over hundre spørsmål som tynger min sjel, og den tiden du har til rådighet for å besvare disse, er sikkert knapp. La oss derfor passe på så vi i den knappe tiden vi har til rådighet, kan snakke vennlig sammen.

Skyggen: Men skyggene er mer sjenerte enn menneskene: Du må ikke si til noen hvordan vi har snakket sammen!

Vandreren: Hvordan vi har snakket sammen? Måtte himmelen bevare meg for langtekkelige skriftlige samtaler! Hvis Platon ikke hadde slik lyst til å trekke samtalene i langdrag, ville leserne hatt større lyst på Platon. En samtale som i virkeligheten er oppkvikkende, blir som et maleri fullt av falske perspektiver når den forvandles til en skriftlig fremstilling: Alt er enten for langt eller for kort. – Men jeg kan kanskje få lov til å meddele andre hva vi har kommet frem til i vår samtale?

Skyggen: Det er helt greit for meg; alle vil likevel legge merke til bare dine meninger, det er ingen som fester seg ved skyggens.

Vandreren: Her er det mulig du tar feil, kjære venn! Hittil synes jeg faktisk det har vært slik at de fleste er mer oppmerksom på skyggen enn på meg.

Skyggen: Mer oppmerksom på skyggen enn på lyset? Er det mulig?

Vandreren: Hold opp å tøyse, din narr! Jeg mener alvor fra og med mitt første spørsmål. –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *