Meningen med lidelse

Carl Spitzwegs Der arme Poet, malt i 1839. (Kilde: Wikimedia Commons

Psykiateren Viktor E. Frankl skriver at vi er villige til å holde ut lidelsen – dersom vi klarer å finne en mening med den. Det høres for godt ut til å være sant. Men kanskje vi skal gi ham en sjanse?

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Der arme Poet

Jeg har likt bildet av den fattige poeten på bildet ovenfor siden første gang jeg så det på et postkort i Tyskland for mange herrens år siden. Så da jeg satte i gang med å notere noen stikkord til Viktor E. Frankl og meningen med lidelse kom jeg i hu Carl Spitzwegs Der arme Poet fra 1839.

På en madrass rett på gulvet ligger han i intens konsentrasjon, på jakt etter noe som rimer på «Schmerz» – helt uten å besvære seg selv med tanker om han burde spise eller få orden på kvistværelset sitt. Kanskje er det en lus han har knepet mellom tommel og pekefingeren han studerer gjennom brillene på nesen? På ryggen av ei av bøkene som ligger på gulvet står det «Gradus ad Parnassum» – «trappetrinn til Parnasset.»

Dikteren lider ikke. Han fyller kladdeboka si og skal i Tidsskrift. Kanskje?

Et bra utgangspunkt

Spitzwegs bilde er et bra utgangspunkt, i hvert fall for et par summariske bemerkninger til dagens overskrift, meningen med lidelse. På et elementært plan er spørsmålet enkelt. Vi skjønner fort at «brent barn skyr ilden.» – Du lærer å holde hendene unna kokeplata hvis du brenner deg på fingrene én gang.

Men barn som blir påkjørt av bussen? Hva skal vi lære av den lidelsen? Jordskjelv, lynsjing og klasebomber? Det må man kanskje være teolog for å klare å forsone seg med. Vår mann Viktor E. Frankl får i hvert fall et forklaringsproblem ser det ut som.

Meningen

Kanskje vi må skille mellom sorgen og meningen? Sorgen er ikke til å unngå i et menneskeliv. Det sorgløse liv er ikke menneskets liv, tenker jeg. Selvsagt kan man være både sorgløs og ubesværet, men «under isen renner jo elva» som en venn av meg sier det.

Seneca hadde kontakt med en mor i Roma, hun hadde mistet sin eneste sønn, og sørget. Hun sluttet ikke å sørge, etter flere år var hun ennå i full oppløsning. Da skrev han et brev til henne og framholdt at sorgen hadde en begynnelse og en ende. Han ville hun skulle tørke tårene og begynne på nytt. Han ville at hun skulle velge sorgen vekk. Han ville at hun skulle velge en ny mening og en ny retning i livet sitt. Velge vekk sorgen.

Viktor E. Frankl sikter til akkurat dette, tenker jeg. Valget hefter ved oss mennesker alltid – helt til det siste, når alle valg opphører og alle dører, unntatt den siste, er lukket. Man må tro at lidelsens mening består av muligheten til å velge.

Studio Sokrates

Studio Sokrates hører du i NRKP2 hver lørdag klokken 13:30. Musikken vi spiller finner du i Spotify, her: Studio Sokrates spilleliste i Spotify

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *