Romere og romantikere

Et av Giovanni Battista Piranesis (1720-1778) karakteristiske grafiske arbeider – fra et sted mellom klassisisme og romantikk. Her av et antikk tempel ved Albano utenfor Roma. (Kilde: Wikimedia Commons)

NY BOK: Det er en alminnelig oppfatning at romere og romantikere simpelthen ikke går godt i hop. Det er imidlertid på høy tid å utfordre komfortable forestillinger som dette. Essaysamlingen Romans and Romantics utforsker dialogen mellom romere og romantikere ved å belyse to relaterte spørsmål: «hvordan ble romantikken formet av resepsjonen av romerne?» og «hvordan har romantikken preget senere tiders forståelse av romerne?»

Mathilde Skoie – førsteamanuensis i latin ved Universitetet i Bergen og instituttleder ved Universitetet i Oslo – er en av fire redaktører av essaysamlingen Romans and Romantics som kom ut på Oxford University Press denne høsten. Her presenterer hun noen av ideene bak boken.

Det er betegnende at The Blackwell Companion to European Romanticism (2005) hevder at «it is one of the oddities of etymology that ‘romantic’ ultimately derives from the Latin Roma, the city of Rome, for surely the ancient Romans as we usually think of them were the least Romantic of peoples.» Men både kunstnere og akademikere fortsatte å forholde seg til romerne i romantikken – ikke minst siden deres tekster og historie i høy grad sto på skolenes pensum – og byen Roma og dens ruiner var et populært romantisk reisemål.

Tre myter om romere og romantikere

Den vanlige oppfatningen av forholdet mellom romere og romantikere har vært omgitt av myter som på hver sin måte har plassert dem som inkompatible motpoler.

Én slik hovedmyte er ideen om at romantikerne var mot alt antikt og at dette er et definerende trekk ved romantikken som epoke. Dette er en grov forenkling. Bak begge disse merkelappene gjemmer det seg et vidt spekter av ideer, tekster og kunstverk. Romantikken er i seg selv vanskelig definerbar – er det en epoke eller en modus? Og den antikke kultur utgjør et tusenårsspenn og er ikke minst preget av sin resepsjon.

Det greske via Roma: I Joseph Severns posthume portrett sitter Shelley og skriver om gresk tragedie i Prometheus Unbound, men ruinene er typisk romerske. (Kilde. Wikimedia Commons)

Snarere enn å utgjøre to tydelige motsatser, er merkelappene og det som gjemmer seg bak dem i ulike sammensetninger først og fremst produktive konsepter. Disse opererer forskjellig i ulike kontekster og er dermed ypperlige innganger for analyse.

En annen sterk myte tar utgangspunkt i at romantikerne, i den grad de var opptatt av antikken, var filhellener, altså mest opptatt av den greske antikken. Dette er det mye i, men også her trengs det nyansering. At romantikerne var filhellenere betyr ikke nødvendigvis at de foraktet det romerske, og mye av deres kunnskap om Hellas kom via romerne. Ja, mange av de reisende romantikerne kom da heller aldri lengre enn Roma, for eksempel de engelske romantikerne John Keats og Percy Shelley.

En siste sterk myte med utgangspunkt i de to foregående, er at vi i studiet av romerne må kvitte oss med alle romantiske ideer. Det vil imidlertid være å kaste ut mye med badevannet. Mye av fundamentet for det vitenskapelige studiet av antikken samt hermeneutikkens hovedverk, er dypt forankret i romantikken. Snarere enn å kaste vrak på denne arven, bør den undersøkes.

Fra Berlioz til Wordsworth

Bok: Romans and Romantics – Timothy Saunders, Charles Martindale, Ralph Pite, og Mathilde Skoie (Red.)

Disse mytene er det Romans and Romantics ønsker til livs. Boken inneholder sytten essays av et bredt sammensatt forfatterkorps, eksperter på henholdsvis romere og romantikere. Av disse har hele syv tilknytning til Norge. Essayene tar for seg europeisk og nord-amerikansk litteratur, musikk, skulptur, historie, politikk, forskning og til og med film.

Til sammen ønsker boken å vise noe av bredden i romantikernes respons på romerne og romantikernes preg på den videre resepsjonen. Noen essay tar utgangspunkt i viktige begreper som forbindes med romantikken, som originalitet eller kjærlighet. Her knyttes disse begrepene videre til bruken av romere – både teoretisk, som i analysen av tyske romantiske tenkere og praktisk, som i analysen av Shelley. Andre igjen tar for seg betydningen av Roma som et symbolladet sted, som for eksempel essayet om Thomas Hardy.

Flere bidrag tar utgangspunkt i romantiske verk, både kjente verk som Madame de Staëls Corinne, Hector Berlioz’ Les Troyens og tekster av erkeromantikere som Keats og William Wordsworth, men også mindre kjente verk, som Charlotte Smiths Beachy Head og Carel Vosmaers Amasonen.

Essayene tar imidlertid ikke sikte på noen enhetlig fortelling om romere og romantikere. Ei heller opererer de med strømlinjeformede definisjoner som empirien skal presses inn i. Igjen er ønsket å presentere bredde og nyanser, og å vise hvor produktivt det kan være når disse merkelappene undersøkes og settes i spill.

Johann Wolfgang von Goethe på Campagnaen, malt av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein under Italiareisen i 1787. (Kilde: Wikimedia Commons)

Den romantiske arven

Boken er imidlertid ikke bare opptatt av romantikken i seg selv, men også den betydningen som romantikken har hatt for oppfatningen av romerne i ettertiden. For eksempel viser et essay om film hvordan romantikernes lesning og presentasjon av romerne, både i litteratur og billedkunst, har hatt stor betydning for ettertidens forestillinger.

Mitt eget bidrag tar for seg tre tyske filologer og deres lesninger av seks korte romerske kjærlighetsdikt, Corpus Tibullianum 3.13-18, i perioden 1755-1838. Her kan man se hvordan ideer som forbindes med typisk romantisk estetikk og terminologi – for eksempel vekt på innlevelse og natur – opererer side om side med et retorisk begrepsapparat som tradisjonelt sett er forbundet med klassisismen. Noen ganger opererer begrepene som motsetninger, andre ganger brukes de om hverandre.

I sitt bidrag til antologien Romans and Romantics tar Mathilde Skoie for seg tre tyske filologer og deres lesninger av seks korte romerske kjærlighetsdikt, Corpus Tibullianum. (Kilde: UiB)

I analysen av de tyske filologenes lesninger av disse diktene, viser jeg også hvordan de har fått prege senere lesninger. I tilfellet Corpus Tibullianum er dette spesielt tydelig: Frem til romantikken var disse diktene normalt blitt attribuert den mannlige forfatteren Tibull. Etter romantikken ble det vanlig å hevde at de var skrevet av dikterjeg’et selv, den romerske kvinnen Sulpicia.

En sentral aktør i denne overføringen er filologen Otto Gruppe. I sin lesning skriver han blant annet at han er inspirert av forholdet mellom Bettina von Arnim og Goethe. Videre spiller han på Friedrich Schillers teori om naiv og sentimental diktning. Resultatet er med andre ord høyst romantisk. Siden vi mangler ytterligere bevis på at det faktisk er Sulpica som skrev disse diktene, er attribusjonen utelukkende basert på lesninger som dette.

Sulpicia omtales fortsatt som vår eneste kvinnelige romerske forfatter og tekstene hennes spiller en stor rolle for feministiske litteraturforskere. Mange av disse forskerne uttaler seg imidlertid svært negativt om hvordan romantiske ideer preger lesningen av antikke tekster, men denne forfatterinnen er altså langt på vei en romantisk oppdagelse.

En ny innfallsvinkel

Ikke minst grunnet de utbredte mytene om romerne og romantikken, har forskningen på dialogen mellom romerne og romantikerne hittil glimret med sitt fravær. Mens antikkresepsjon er et meget populært felt innenfor de antikke studier i dag og bøker kommer ut om romere og alle mulig andre epoker, har det med et par unntak vært taust om romantikken.

Henning Hagerup påpekte nylig (Prosopopoeia 1-2/2012) at romantikken ofte er blitt «en negativ stafettpinne» og preget av overfladiske klisjeer blant dagens norske forfattere og intellektuelle. En måte å komme seg bort fra klisjeene, er nettopp å finne nye innfallsvinkler eller arenaer. Håpet er at en gjensidig belysning av romere og romantikere kan få oss bort fra de ofte litt for komfortable forestillingene vi har om dem begge når vi ser på dem isolert.

Fra et norsk perspektiv er kanskje essayet om vår store romantiker Henrik Wergeland, og hans verk Skabelsen, Mennesket og Messias, av stor interesse. Få ville vel i utgangspunktet tenke at nasjonalromantikeren Wergeland hadde særlig mye med romerne å gjøre. Men nettopp gjennom å studere hvordan romersk stoisisme eller en karakter som Cato opererer i dette diktet, kan man gå bakenfor romantiske klisjeer og inn i en lesning der uventede forhold åpner for ny innsikt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *