Tid for handling – og fornuft? (2)

Detalj fra Sandro Boticellis St. Augustin i sitt studérkammer. (Kilde: Wikimedia Commons)

Finnes det viktige, interessante forbindelser mellom tiden og fornuften? I forrige innlegg undersøkte jeg skillet mellom moderne klokketid og førmoderne handlingstid. I dette innlegget vil jeg undersøke menneskets tidsbevissthet som en forutsetning for ikke-instrumentell fornuft. Kan fornuften i en videre forstand sees som en mulig forutsetning for den samme tidsbevisstheten?

Temaet for årets Rørosseminar var «Hvem eier fornuften?». Salongen gjengir her andre del av Truls Wyllers innlegg.

Ikke-instrumentell fornuft

Kan det finnes fornuft uten tid? Det virker lite trolig. En tidløs, allvitende Gud trengte ikke anstrenge seg for å avdekke sannheter, han eller hun måtte ikke tenke, resonnere, trekke slutninger, kort sagt overveie saker og ting. I den grad en slik gud i det hele tatt forholdt seg til tidsforløp, ville alle verdens sannheter bare strømme ubesværet inn i bevisstheten som når vi gir oss hen til ureflekterte sansninger. Da gir det knapt mening å sondre mellom sansning og tenkning – og vel heller ikke å tilskrive Gud fornuft? For er det ikke et vesenstrekk ved fornuften at den krever overveielse, og skjer ikke all overveielse over tid, med fastholdelse av «samme tanke» vurdert snart som usikker, snart som sikker, og snart kanskje som feilaktig?

Stemmer det, virker det som om den indeksikalske tidsstrukturen er innebygd i selve fornuftsbegrepet. Men for at det hele skal bli litt mindre spekulativt, la oss se på forutsetningen for å snakke om ikke-instrumentell fornuft, dersom noe slikt finnes.

Truls Wyller er professor i filosofi ved NTNU. (Foto: Anna von Sydow)

Fornuftens ulike ansikter er temaet her på seminaret, og et viktig spørsmål er hvorvidt vi mennesker er i besittelse av noe mer enn instrumentell fornuft. Det vil si, har vi en rasjonalitet som omfatter mer enn evnen til å finne midler til å tilfredsstille gitte ønsker eller preferanser? Kan ønskene selv vurderes som mer eller mindre fornuftige, også uavhengig av eventuelle overordnede ønsker? Immanuel Kant (1724-1804) hevdet i sin tid med ettertrykk at vi har en slik ”ren”, praktisk fornuft, og i vår tid målbærer den amerikanske filosofen John Searle (f. 1932) liknende synspunkter. Både Kant og Searle legger vekt på at vi kan fastholde samme oppfatning over tid, at vi kan påstå ting og senere få det bekreftet eller avkreftet, og at vi kan avtale og love hverandre ting. I alle disse tilfellene karakteriseres fornuften som en evne til å stå inne for meninger og handlinger, som et fundament for etisk og juridisk omgang mellom ansvarlige personer. Avtaler kan tjene som eksempel på dette.

At vi er i stand til å avtale ting med hverandre, tar Searle som tegn på at vi kan binde oss selv på ett tidspunkt til å gjøre noe på et annet tidspunkt, samt at denne selvbindingen kan være en tilstrekkelig grunn til å gjøre det vi avtalte å gjøre. Det vil si: Selv om vi blir enige med noen om å gjøre noe mens vi har lyst til det, har vi dermed også en grunn til å gjøre det hvis vi senere ikke lenger har lyst. Ja selv om verken lystene eller samvittigheten motiverer oss, utgjør det faktum at vi har avtalt noe, en rasjonell, motiverende grunn til å gjøre det. Det betyr ikke at denne grunnen ikke kan settes til side av andre og vektigere grunner, det betyr bare at tanken på den også uavhengig av alle andre ønsker og behov bidrar til å motivere oss.

Dette er kontroversielt, og jeg kan ikke her levere noe teoretisk forsvar for at et slikt fornuftsbegrep viser til en realitet. Men spørsmålet er i alle fall viktig og verdt en grundig overveielse, og la mitt beskjedne bidrag være å peke på at ikke-instrumentell fornuft synes å forutsette en tidsbevissthet som finnes hos mennesker, men ikke hos dyr.

Mennesker og hunder

Jeg kan ikke avtale noe med en hund, vi kan ikke bli enige om å «møtes ved solnedgang». Hvorfor ikke? Gjennom erindringer, ønsker og andre holdninger forholder også hunder seg til fortiden og framtiden, så man skulle kanskje tro at de bare mangler evnen til å formulere sine hensikter i ord, for eksempel i norske setninger. Vi kan jo få hunder med på mange rare aktiviteter, også i framtiden. Men tenk litt på hvordan det skjer.

Er hunden din intelligent, klarer du kanskje å lære den å møte deg ved elven ved solnedgang for å kaste pinne. Det holder at du viser den pinnen og et bilde av solnedgangen samtidig som du peker ivrig på elven. Dette skjer en del ganger, til stor glede for dere begge. Men en dag blir den plaget av noen ekle barn som drar den i halen, og dagen etter opplever den et dilemma. Den er innstilt på å gå til elven som vanlig, men samtidig dukker det opp ubehagelige minner om barna der nede. Etter store indre konflikter bestemmer den seg for å la være; det er bedre å legge seg til å sove under tuntreet. Hva gjør jeg da når den ikke dukker opp og jeg senere finner den under treet?

Jeg kommer ingen vei med setninger som «Vi var jo enige om å møtes ved elven ved solnedgang!» Og det hjelper ikke å vise den bilder av elv, solnedgang og pinne, heller ikke koblet til sinte fakter og høyrøstet tale. Det gir bare negative assosiasjoner og gjør den kanskje enda mer skremt fra å møte meg dagen etter. Den forstår ikke hvordan bildet gjelder en avtale inngått i fortiden, og da kan jeg ikke stille den til ansvar for noe den skulle gjort i framtiden. Jeg kan det i hvert fall ikke så lenge den ikke begriper den tidsstrukturen vi mennesker forholder oss til gjennom verbale løfter. Sier vi på ett tidspunkt «om en stund», kan samme tanke på et senere tidspunkt formuleres som «nå», og enda senere som «for en stund siden».

For å begripe dette, må man på en måte se verden fra ulike posisjoner samtidig. Sett fra det tidspunktet var det «snart», sett fra dette er det «nå». Selv om vi bare bruker ett ord, «solnedgang», oppfatter vi denne strukturen i den grad vi forstår det som en tidsangivelse. Det har jeg aldri sett noe som tyder på at hunder og andre dyr forstår. De forholder seg til fortiden gjennom nåtidige erindringer, men de forholder seg ikke til at deres aktuelle nåtid i en fortidig nåtid var en framtid. Noe tilsvarende gjelder for framtiden. Dyr forholder seg til den bare gjennom nåtidige ønsker og forventninger. Har ikke hunden lenger lyst å gå til elven, endres forholdet til framtiden, og uavhengig av lysten blir det ikke noe igjen av en avtale om å gjøre noe på et bestemt tidspunkt.

Med andre ord: Uten at vi forholder oss til felles tidspunkt uavhengig av felles ønsker, forventninger og andre skiftende holdninger, har vi ingen forankring av løfter som gjensidige avtaler. Og uten den indeksikalske tidsstrukturen oppløses denne forankringen. Slik framstår menneskets tidsbevissthet som en forutsetning for ikke-instrumentell fornuft. – La oss nå videre se om kanskje også en eller annen type fornuft er en forutsetning for tidsforståelsen.

En ubegrenset tidshorisont

Vi har sett at vi forholder oss til tidspunkt uavhengig av skiftende, subjektive holdninger. Litt videre refleksjon tilsier at denne uavhengigheten ikke bare er kvalitativ, den er også kvantitativ. Den gjør det ikke bare mulig å fastholde stabile tanker i mylderet av mentale forestillinger, den gjør det også mulig å forholde seg til posisjoner hinsides hele mylderet av forestillinger; til deler av tid og rom som overskrider alt vi noen gang kan forvente å sanse og alt vi er i stand til å huske. Det ville være fullstendig vilkårlig å begrense tidsreferansen til våre egne erindringer og forventninger. Derfor skjønner språkkyndige mennesker uten videre hva vi mener med uttrykk som «for 13.7 milliarder år siden», «i steinalderen», «ved neste århundreskifte» eller «når solen en gang slukner». Slike referanser inngår som en selvfølge i natur- og i historievitenskapene, så i den grad mennesket er et vitenskapelig, historisk vesen synes denne tidsreferansen å utgjøre en forutsetning for all sivilisasjon. Men hvordan kan vi forstå den?

Jeg vil påstå at det ubegrensede i tidshorisonten gjør det prinsipielt umulig å forstå den utelukkende praktisk eller kausalt. Bier og andre dyrearter har signalspråk som setter dem i stand til å varsle farer eller goder. Andre lyder fungerer som oppfordringer, som når flokkledere får andre flokkmedlemmer til å forflytte seg. Alt slikt kan vi kanskje forklare enten ved at ting i verden forårsaker sansninger hos noen dyr som de formidler videre til andre dyr, eller også ved at betydningen av tegn framgår av en felles praksis. Men menneskenes tidsreferanse har ikke noen slik begrensning.

Frie tanker, fri tidsbevissthet

Ta fortiden. Det foreligger ingen årsakskjeder mellom alt vi kan snakke om og det vi sier om det. Hva som helst i fortidens store sekk kan gjøres til gjenstand for drøftinger, hypoteser og meningsutvekslinger, ikke bare det som overføres til oss via generasjonskjeder med opphav i mennesker som selv var til stede da det en gang skjedde.

En lærer kan la fingeren gli tilfeldig langs en historisk tabell, som avgjør hva elevene skal skrive særoppgave om: «Da skriver du om det som skjedde der i det femte, du om det sjuende og du om det trettende århundre.» Deretter må elevene riktignok finne kausalt betinget kildebelegg for sine besvarelser. Men før elevene kan lete etter belegg, må de vite hva de skal lete etter, og det er meningsløst å tenke seg årsakskjeder mellom de historiske hendelsene og lærerens fingerbevegelser langs tabellen. Uavhengig av alle årsaker får disse bevegelsene oss til å tenke presist på fortiden. I den grad hele vår universelle tidshorisont er tilgjengelig for oss på denne måten, synes den derfor å forutsette fornuft i betydningen fri tenkeevne.

For å tydeliggjøre dette kan vi enda en gang sammenlikne tidsangivelser med bruk av bilder. Man skulle jo kanskje tro at selv om det ikke går årsakskjeder mellom alt som en gang har skjedd og våre tanker om det, har vi likevel mentale, billedlige forestillinger knyttet til det, for eksempel til ting som skjedde et bestemt sted i det sjuende århundre. Men verken forestillinger eller fysiske bilder når ut over nåtiden slik tankene våre gjør. Som vi allerede har sett, markerer ikke selve bildet av en solnedgang et bestemte tidsavsnitt, det gjør det bare når vi benytter det som tidsangivelse. Akkurat det samme gjelder for mentale forestillingsbilder. Uten å relateres til bestemte deler av fortiden eller framtiden, refererer de ikke til noe tidspunkt. Tidsreferansen er intensjonal, som det heter i fenomenologisk filosofi, og det er denne intensjonaliteten som overskrider kausale kjeder fra fortiden.

Det samme gjelder vårt praktiske forhold framtiden. Akkurat som dyr er vi mennesker ofte engasjert i felles framtidsprosjekter. Maur går sammen om å bygge tuer, og vi kan gå sammen om å etablere stater. Vil vi kommunisere våre forsetter og planer til andre, skjønner vi da ofte av den praktiske konteksten hva vi snakker om. Tydeligst er det kanskje i små, avgrensede aktiviteter, som et fotballspill. «Send ballen til Petter da!» utbryter jeg til en medspiller i det Petter er i fri posisjon foran mål. Medspilleren skjønner umiddelbart hva jeg mener, enda han er utlending og knapt forstår norsk: Personen som åpenbart heter «Petter», bør få ballen straks, slik at han kan ekspedere den i mål om to strakser. Men like lite som fortidsreferansen er vår generelle framtidsreferanse begrenset til slike aktiviteter.

Bios theoretikos

Uavhengig av både kausalkjeder og aktiviteter i en felles praksis kan vi tenke på og snakke om hva som helst, hvor som helst og når som helst. Det vil si at vi mennesker til forskjell fra andre skapninger kan sitte og drøfte saksforhold uavhengig av alle naturlige forbindelser mellom oss og det vi snakker om. Slik forholder vi oss til verden i vitenskap, kunst, litteratur og filosofi. Det er også aktiviteter i tid og rom, men det er aktiviteter uten praktiske og fysiske begrensninger for hva de kan omhandle i tid og rom. Menneskets spesielle tidsbevissthet setter oss altså i stand til å leve et rent teoretisk liv, et bios theoretikos, både i en dagligdags og i en mer aristotelisk forstand.

Jeg har antydet at dette ville vært umulig om vi ikke var levende vesener utstyrt med fornuft; om altså ikke mennesket var hva Aristoteles kalte et zoon logon ekjon. Dessuten har jeg prøvd å vise at det å holde rede på skiftende referanser til samme tidspunkt, er en såpass omfattende og komplisert intensjonalitet at det neppe bare er på grunn av manglende artikuleringsevne at dyr ikke forstår hva det vil si å inngå avtaler. Det er heller ikke noe vi mennesker behersker fra fødselen. Alt tyder på at det å lokalisere ting i tid uavhengig av ønsker, erindringer og andre subjektive holdninger er noe vi må lære gjennom å tilegne oss språk, slik det skjer når vi som barn trenes til å avtale ting med andre. Mennesket som fornuftsvesen er også et sosialt vesen; et zoon politikon, som Aristoteles sa.

Fornuftig klokketid?

La oss vende tilbake til starten på disse betraktningene. I klokkeløse samfunn er alle tidsangivelser knyttet til ulike, konkrete handlinger, som igjen står i forhold til ulike, naturlige hendelser. Ingen universell tidsmåler påtvinger mangfoldet av aktiviteter en felles takt utenfra. Deretter så vi at klokken åpner for å frikoble tiden fra de førmoderne, handlingsbaserte tidsangivelsene, slik det skjer i fysikken. Men også vi moderne mennesker orienterer oss praktisk i tiden, og da må vi bevare forbindelsen mellom klokketiden og en type handlingstid. For vi kan ikke lenger tenke oss den ene typen tid uten den andre.

«I believe sex is here to stay», sa Groucho Marx. Det er vel ikke så mye dristigere å spå at klokken er kommet for å bli. For om vi aldri så mye skulle drømme om livet i det klokkeløse samfunn (og selv realisere det et lite stykke på vei i sommerferien): Ikke lar klokken seg av-oppfinne, og ikke er det vel egentlig heller ønskelig? Vi kjenner alle det periodiske ubehaget ved at klokkens universaltid skjærer som kniver inn i våre aktiviteter. Men opplysningstidens idealer er også universelle, og de er i praksis basert på en forestilling om at hver og en av oss i kraft av en ikke-instrumentell fornuft kan akseptere fortidens lover og vedtak som bindende for framtiden. Jeg kan ikke se for meg noe humant alternativ til denne fornuften som kilde til en moderne, moralsk og rettslig-politisk orden. Jeg kan heller ikke se for meg noen slik orden uten den universelle, avtalebaserte handlingskoordineringen som klokken åpner for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *