Frihetens utilregnelige stillstand

Frank fra den danske tv-serien Klovn er en rasjonell demokrat, skal vi tro Rune Lykkeberg. (Kilde: TV2)

BOKOMTALE: En usedvanlig og hittil usett politisk forandring har vunnet grunn: alternativene til demokrati har forsvunnet. Ja, selv demokratikritikk – slik statsformen ble kritisert i antikken – er blitt eksentrisk vare. I dag vil alle være demokrater. Men er det «mer demokrati» vi trenger i hverdagen? Kan den demokratiske kulturen også være roten til ubehag hos det moderne mennesket?

Av Frida Skatvik

Det er Rune Lykkeberg, redaktør i danske Dagbladet Information, som spør. Med boken Alle har ret: Demokrati som princip og problem vil han belyse en «huslig refleks» av statsformen; altså en livsform der dialog, respekt for medmenneskers autonomi og vilje til å inngå kompromisser er avgjørende for å lykkes som demokrat.

Ingen tvil om at den demokratiske væremåte har inntatt en posisjon tiden, ikke minst i arbeidslivet. En trenger bare å lese Dialog: En praktisk veileder (Flux Forlag, 2012) – en manual for innovative arbeidsplasser som ønsker å lære seg mekanismene bak likeverdig dialog – for å skjønne at det må en særlig refleksjon til for å bryte ned gamle strukturer som ubevisst gjenspeiler et lederhierarki: «Vi er vant til at diskusjoner i høy grad blir konsentrert omkring forslag fra såkalte høystatuspersoner, noe som kan føre til at fruktbare ideer fra andre ofte ikke blir hørt, respektert eller videreutviklet i like stor grad.» Men i skjønnlitteraturen finner Lykkeberg eksempler på at demokratiet, slik det oppleves hos den enkelte, kan bli både totalt, lammende og ubehagelig. Han serverer tankeføre analyser av Rosmersholm, Et dukkehjem og En folkefiende, og gjengir Ibsens egen, talende kommentar fra et brev til Georg Brandes: «Ja, jeg maa i al Fald sige, at det eneste jeg elsker ved Friheden, er Kampen for den; Besiddelsen bryder jeg mig ikke om».

Det er visstnok et velkjent problem. De som ikke kjemper for demokratiet, men lever i det, fører kjedelige og banale liv. Kanskje er det heller ikke så rart, for der det tidligere skulle handles, skal det nå forhandles. Energisk og potent livsutfoldelse er erstattet av lavmælt dialog, og alles medbestemmelsesrett kan som kjent føre til mindre makt hos den enkelte. Det demokratiske mennesket er stolt av demokratiet når det presenteres i store ord – som den høyeste av alle verdier – men forakter det demokratiske mennesket når han ser det – i speilet. Og ja, den demokratiske taperen er mann.

Bok: Alle har ret: Demokrati som princip og problem, av Rune Lykkeberg

Det demokratiske mennesket lider av dramatisk underskudd, diagnostiserer Lykkeberg. Frigjort fra samfunnets undertrykkelse har det heller ikke muligheten til å ofre seg i en høyere saks tjeneste, dessverre, kan man kanskje si, for selvoppofrelse har en egen evne til å fremkalle det høyeste i mennesket. Livet skal ikke ofres, men beskattes og leves så sunt og lenge som mulig. Tilbake gjenstår personlige problemer og lite heroiske kampsaker som overvekt, langtidsskadelige tilsetningsstoffer i matvarer og løs avføring.

Knausgård er blant dem som ikke klarer å styre livet etter et fornuftig skjema. Verken han, hans alkoholiserte far eller bestemor ser livet som en gave som kan åpnes på nytt hver dag, men som en kamp. «Moderne og femininisert» går Karl Ove Knausgård rundt i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i sitt indre. Problemet, slik Lykkeberg tolker ham, er ikke undertrykkelse, men at den demokratiske kulturen er frarøvet ridderlige dyder, stil og karakter.

Ikke alle dyder er demokratiske

Helter finnes i filmer og fortellinger, men i den demokratiske virkelighet er det heroiske moment forbudt, skriver Lykkeberg. Jeg kommer til å tenke på gjengangeren i nyhetsbildet: Partiledere trekker seg etter å ha blitt oppfattet som pågående på nachspiel, underordnede føler seg krenket av partiets «lederkultur» og Pascal mister opplæringslisensen etter å ha kastet en kakebunn på en elev. Forsvaret innkaller til krisemøte og omtaler det som «svært alvorlig» at deres soldater opplever krig som bedre enn sex, og på toppen av det hele oppgir krig som hovedmotivasjon for å delta i krigen i Afghanistan.

At ingen lenger kan kreve andres underkastelse er kanskje ikke overraskende. Men at ærlige innrømmelser av krigens vesen blir forsidemat, tegner omrisset av et demokratisk paradoks som også opptar forfatteren: Ordet har alltid forrang foran sverdet, selv i krig. Med utgangspunkt i dokumentarfilmen Armadillo peker Lykkeberg på tilsvarende tendens i Danmark: Soldater som triumferer over drapet på motstandere, blir irettesatt av sine overordnede. Ved å juble over fiendens død legitimerer man sverdets rett, styrker kampen og svekker demokratiets essens: Samtalen. Det er et demokratisk tabu, mener Lykkeberg, at ikke alle dyder i verden er demokratiske.

Ledere på lederkurs

Platons karakteristikk av det demokratiske samfunn som et «faderløst» samfunn, synes mer passende i dag enn noen gang. I klasserommet har elevene fått ansvar for egen læring, bedrifter er blitt fulle av delansvarlige mellomledere, forskjellen på veileder og den veiledede er nedbrutt, og krefter som «markedet», «globaliseringen» og «utviklingen» begrunner beslutninger truffet av mennesker som ikke vil stå ansvarlig ved makten de utøver. Det demokratiske mennesket vil ikke påberope seg siste ord uten å henvise til et særlig innblikk i felles beste, enda mindre tre inn i rollen som autoritet. Som Lykkeberg skriver:

Ledere skal på kurs for at lære at lede. Det er blevet så demokratisk utfordret, at selv dygtige og fremadstormende ledere skal have undervisning i, hvad der er god ledelse, og hvad der er dårlig ledelse. Der bliver investeret enormt i både den offentlige og den private sektor i at lære ledere at være ledere – og alligevel er lederen en af de mest latterliggjorte skikkelser i komedier og tv-serier.

At demokratiske mennesker ikke er underlagt klart definerte autoriteter er også et demokratisk problem, mener Lykkeberg, og illustrerer poenget utmerket ved å dissekere den danske komiserien Klovn. Frank beskrives som en såkalt «rasjonell demokrat»; en realistisk, naiv regelrytter som alltid omsetter egne ønsker til det han selv mener er allmenne regler. Når hans beste venn Casper introduserer Frank til en sexolog for straks å selv gå på toalettet og etterlate de to ukjente i hverandres selskap, omsetter Frank episoden til en krenkelse av et allment prinsipp: «Den, der introduserer to mennesker for hinanden, har en forpliktelse til at bringe parterne sammen i samtale, inden han eller hun forlader dem.»

Caspers personlighet er diametralt motsatt av Franks, Lykkeberg kaller ham en «romantisk demokrat». Han klarer ikke å dyrke sex med sin partner Iben, fordi hun er hans partner, og fordi hans begjær ikke stimuleres av gjentagelser, regler og regelmessighet. Casper gjør ulike forsøk på å dramatisere forholdet til Iben for å få ereksjon, og ved én anledning forsøker han å late som om han skal forgripe seg på henne som en fremmed. Casper misforstår imidlertid Ibens «nei» som et «Nei», og med dette illustreres nok et demokratisk problem: idealet om forhandling over handling har ført til handlingslammelse på soveværelset.

Uten faste holdepunkter

Rune Lykkeberg har tidligere skrevet den kritikerroste Kampen om sandhederne (2008). Alle har ret er hans andre bok.

Frank og Casper er politisk frigjorte, og nettopp derfor de heller ikke forankret i en felles verden. De har seg selv som holdepunkter i tilværelsen og lever uten autoriteter som de kan orientere seg etter. Vel, foruten et klamt grep av sosiale konjunkturer. Disse konjunkturene kan verken forhandles med eller forutsies, og Frank og Casper opplever den sosiale omskifteligheten som urimelig, ikke minst når den svinger i deres disfavør. Casper føler seg tilintetgjort når to ungjenter spør etter Franks autograf, men ikke hans, og Frank føler seg sosialt utslettet når en sponsor i teateret krever ham erstattet av en som synger bedre.

Som demokratiske mennesker er de henvist til andre menneskers anerkjennelse; Frank og Casper reflekterer seg selv i andres refleksjon over dem, og følger nervøst med på svingningene de er underlagt. Hverdagen består i ulike forsøk på å motarbeide tap av sosial kapital, sjelden med vellykket resultat. Tidstypisk identifiserer de seg ikke med sin faglighet, men med hobbyer og privatliv. Penger og velstand har Frank og Casper nok av, men økonomisk kapital er ikke lenger en tilstrekkelig målestokk for om man mestrer tilværelsen eller ikke. De lever i en verden der det ikke finnes noen felles kriterier for andres smaksdommer, og tar seg i å savne et felles sett av regler – til etterfølgelse og transgresjon.

Alle har ret kan leses som et spark i flere retninger – først og fremst mot demokrati-hegemoniet, men også mot anti-demokratisk ideologi. Og Lykkeberg avslutter, slik han innleder, med å peke på motsetningsfulle virkninger knyttet til demokratiets frigjørelse: Frigjørelse fra en undertrykkende makt til en felles verden betyr ikke nødvendigvis frigjørelse i alle ledd, siden en felles verden også kan brukes som instrument for undertrykkelse.

Djevelen er en forkledningsmester, med andre ord. Hva Lykkeberg selv mener, er likevel ikke lett å få grep om.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *