Maria som fromhetsideal i Koranen

Utsnitt fra et Maria-ikon fra Sinai, datert til 500-tallet.

Maria dukker opp en rekke steder i Koranen. Fortellingene om henne tjener viktige funksjoner i forkynnelsen av det religiøse budskapet og stod sentralt i utviklingen av muslimsk lære og identitet. I disse fortellingene finner vi også et særegent kvinnelig perspektiv.

Av Mona H. Farstad. Hun disputerte nylig for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Chaste, chosen and purified: an analysis of the qur’anic narratives about Maryam».

Fortellingene om Maria eller Maryam er viet relativt mye plass i Koranen, spesielt i sura 3, al-imran, og sura 19, maryam. I tillegg finnes en rekke referanser til Maryam flere andre steder i islams hellige bok.

Dette tyder på at disse fortellingene ble oppfattet som viktige, og at de tjener viktige funksjoner i Koranens forkynnelse av et religiøst budskap: Fortellingene bidrar til å understøtte teologiske poenger, rituelle praksiser og en etikk som posisjonerer seg i forhold til både jødedom, kristendom og gammel arabisk religion.

Mot litterære strukturer

Fortellerstoffet i Koranen har lenge vært gjenstand for oppmerksomhet i Koranforskningen. Tidligere har en rekke forskere vist stor interesse for spørsmål om lån og innflytelser fra jødisk-kristen tradisjon, spesielt de kristne apokryfene. Man har også diskutert fortellingene om Maryam fra et historisk-kritisk perspektiv. I de senere tiår har vi sett en dreining i Koranforskningen fra en historisk-kritisk tilnærming til en økende oppmerksomhet rettet mot de interne litterære strukturene i Koranteksten.

Til tross for denne endringen har det fortsatt vært relativt lite interesse for fortellingenes narrative teknikker og deres didaktiske funksjon. Dette har å gjøre med at Koranens særegne fortellerstil ofte ikke har blitt anerkjent som narrativ.

Fortellingen

Om vi sammenstiller den informasjonen som finnes om Maryam fra ulike tekststeder i Koranen, får vi følgende hendelsesforløp:

Maria-ikon fra Sinai.

Maryams mor har blitt med barn som svar på en bønn. Derfor lover hun at barnet, altså Maryam, skal stå i Guds tjeneste. Hun føder barnet, og gir henne selv navnet Maryam. Det fortelles videre at Gud sørger for Maryam, og lar henne vokse og trives i Zakariyyas (som i følge Koranen var en profet) varetekt. Hun oppholder seg i et eget rom, hvor hun blir forsørget direkte av Gud. Englene forteller Maryam at Gud har valgt henne, og renset henne. De ber henne også om å bøye seg (i bønn) sammen med de andre som bøyer seg. Guds ånd (rūḥ) viser seg for henne i en menneskelig skikkelse, og forkynner at hun skal få en sønn.

Maryam blir forskrekket, uttrykker tvil og bedyrer at ingen har rørt henne. Før fødselen trekker Maryam seg tilbake. Det fortelles at fødselssmertene driver henne bort til et palmetre, hvor hun føder Jesusbarnet, alene.

Straks etter fødselen snakker Jesusbarnet til henne, og viser at Gud har sørget for både mat (dadler) og drikke (vann fra en kilde som springer frem) til henne. Deretter får Maryam beskjed om å avstå fra å tale resten av dagen. Hun vender så tilbake til folket sitt mens hun bærer barnet i armene. De er negativt innstilt til henne, og spør hvordan hun, som er fra en god familie, kunne gjøre noe sånt. Maryam svarer ikke, men peker på barnet. Hånlig spør folket om hun mener de skal spørre barnet? Da svarer Jesusbarnet, enda et mirakel, at han er en profet, han taler morens sak og uttaler en velsignelse over seg selv.

Idéformidler og didaktisk verktøy

Fortellingene om Maryam har altså en viktig plass i Koranen. Med bakgrunn i dette har jeg i mitt doktorarbeid ønsket å sette søkelys på hvordan disse fortellingene fungerer. Både som formidler av ideer óg som et effektivt didaktisk verktøy:

Mona H. Farstad disputerte nylig med doktoravhandlingen «Chaste, chosen and purified: an analysis of the qur’anic narratives about Maryam». (Foto: Universitetet i Bergen)

Jeg har ønsket å studere hvordan det etisk-religiøse budskapet blir konstruert og kommunisert i Koranteksten, og på hvilken måte fortellingene om Maryam bidrar i denne prosessen. I tillegg har jeg ønsket å finne fram til en metode og et begrepsapparat som kunne fange inn disse virkningene på best mulig måte. Siden Koranen gjenspeiler et tidlig forsøk på å formulere en spesifikk muslimsk forståelse av etikk og identitet, har jeg analysert fortellingene som didaktiske hjelpemidler: som representasjoner av ideelle figurer, og fromhetsidealer som legemliggjør sentrale ideer.

I analysene har jeg forholdt meg til at de er integrerte i en homiletisk («preken-aktig») rammetekst, altså som del av et religiøst budskap. Fortellingene er først analyserte på sure-nivå (kapittelvis), hvor jeg viser hvordan motiver og tema knytter de narrative og de homiletiske delene sammen; hvordan motiver bearbeides i de narrative sekvensene, og hvordan de bidrar til å forsterke, forklare og kommunisere de teologiske ideene og etiske idealene som forkynnes i rammeteksten.

Noen ganger skjer dette ganske eksplisitt gjennom en meta-tekstuell refleksjon over fortellingenes betydning, andre ganger snakker vi om mønster og strukturer som formidles på mer subtile måter. Dette kommer fram i analysene av fortellingenes interne struktur. Her ligger vekten på fremstilling av karakterer, handling (og interaksjon mellom karakterer, og mellom karakterer og Gud), subjektivitet, kroppslighet (embodiment) og referanser til etisk-religiøse begreper. Det siste nivået i analysen trekker de ideene som fortellingene kommuniserer på et overordnet nivå.

Et kvinnelig perspektiv

Denne analysen sikter mot å avdekke en intern kontekst som fortellingen om Maryam er vevet inn i. Her viser jeg at kroppen og kroppslig erfaring, og symbolske tolkninger av kroppslige og emosjonelle prosesser er grunnleggende for den koranske forståelsen av menneskelig ontologi. Dette relateres også til en rituell og en sosial diskurs, hvor sosiale hierarkier blir berørt.

Beskrivelsen av fødseslsscenen, som er å finne i sure 19, kan tjene som et eksempel på subtile måter kroppslighet trekkes inn i teksten på, og hvordan det spilles med autoritets- og maktposisjoner. Som nevnt i resymeet overfor, sies det eksplisitt at det er smertene som driver Maryam bort til stammen av et palmetre. Setningskonstruksjonen i det aktuelle verset bidrar faktisk til å fremheve fødselssmertene. De blir videre understreket ved at Maryam i fortvilelse roper ut:

«Hadde jeg bare vært død før dette, og fullstendig glemt!»

På denne måten gjøres den kvinnelige erfaringen av fødselen til et sentralt element i fortellingen. Det er et kvinnelig perspektiv til stede her, der den kvinnelige erfaringen av fødselen vektlegges og utbroderes.

Kroppserfaringens teologiske relevans

Den kroppslige erfaringen som blir skildret er ikke uten teologisk relevans: i den koranske polemikken mot kristne forståelser av Jesus som guddommelig understrekes det gjentatte ganger at han og hans mor, var vanlige mennesker. I hendelsene som følger selve fødselsscenen ser vi hvordan det spilles med autoritets- og maktposisjoner. Rett etter fødselen inntar barnet en autoritets- og omsorgsposisjon overfor sin mor: det er det nyfødte barnet som holder en beroligende tale for Maryam, og viser til at Gud har sørget for henne.

Deretter snus omsorgsrelasjonen ved at Maryam bærer ham i armene sine, og de inntar en mer ordinær mor-barn relasjon. Så, i scenen hvor Maryam konfronteres av sitt folk, snus igjen relasjonen. På grunn av Maryams taushet tvinges oppmerksomheten over på barnet, som igjen inntar en autoritetsposisjon og går i forsvar for sin mor.

Mariafortellingene tjener helt sentrale funksjoner i det å skulle si noe om forholdet mellom Gud og mennesket. Her inngår blant annet en kritikk av en kristen forståelse av Jesus som guddommelig, og om det ideelle religiøse mennesket, hvor forståelsen av kroppen er helt sentralt. Dette er grunnleggende tema for en muslimsk verdensanskuelse som er under utvikling i Koranteksten.

Identitetsutvikling

Representasjonen av Maryam som en ideell, dydig person går sammen med den pågående utviklingen av muslimsk identitet. Dette er også tydelig i fortellingene, som veves inn i polemiske, etiske og teologiske anliggender i Koranen. Ved å gå grundig inn på de interne strukturene i den koranske presentasjonen av fortellingen om Maryam har jeg forsøkt å bringe fram Korantekstens komplekse strukturer og dens spesifikke konstruksjon av et religiøst subjekt, som er det ideelle, kontrollerte selvet.

Et eksempel her er scenen hvor Maryam blir bedt om å «bøye seg (i bønn) sammen med de andre som bøyer seg», noe som kobler fremstillingen av henne tett til kroppsbevegelsene i det muslimske bønneritualet.

Jeg har også vist, gjennom analyse, at Koranens fortellinger om Maryam tematiserer kvinnelige erfaringer som fødsel og smerte. Dette står i kontrast til de ideer man utviklet rundt Maria i kristen tradisjon i senantikken, der det var en utbredt oppfatning at Marias fødsel var smertefri.

En slik tilnærming til fortellingene om Maryam kan bidra til en økt forståelse av koranens narrative teknikker, dens særegne fortellerstil og dens litterære kompleksitet. Arbeidet mitt har forhåpentligvis bidratt til å kaste nytt lys over den rollen fortellinger har i Koranen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *