Straff som svir

Claude Adrien Helvetius, 1715 – 1771. (Kilde: Wikimedia Commons)

INTERVJU: Vi er tilbake i eneveldet og har mye å hente fra opplysningstenkeren Helvetius, mener professor i idéhistorie Espen Schaanning. Kan en glemt, fransk opplysningsfilosof hjelpe oss med å tenke nytt om dagens straffepolitikk?

Når Schaanning tropper opp på sitt eget kontor på Blindern, som for tiden brukes av en stipendiat, må han låses inn av gamle kjente. Schaanning har egentlig forskningsfri, men hviler ikke på laurbærene av den grunn – selv ikke med brukne ribben («Jeg får gjøre som i speideren: ta det med et smil»). Og ryggsekken skal være av det solide slaget for å bære med seg den nyutgitte Lykkens politikk. Fransk opplysningstid og synet på menneske og straff hos Helvetius.

Hvorfor Helvetius?

– Jeg har hatt ham i bokhylla siden 70-tallet – da han ble løftet fram av marxistene – men tanken om å skrive noe selv begynte først da jeg skrev Menneskelaboratoriet: Botsfengselets Historie (2007). Jeg var lei av å skrive fengselshistorie og ville over på opplysningstid. Så ble det litt av det samme likevel, da.

Få vet hvem Helvetius var eller hva han sto for. Hvorfor ble han glemt?

– Dette blir bare spekulasjoner, men jeg tror det har å gjøre med at han var så ekstrem. De som er veldig ekstreme blir ikke tatt opp i filosofenes kanon, i motsetning til de som har noe konstruktivt å bidra med. Helvetius blir utdefinert som useriøs og faller utenfor.

Hva er det ekstreme i Helvetius’ filosofi?

– For eksempel tanken om at vennskap er nyttebasert, at kjærlighet ikke finnes. At alle moralske vurderinger bunner i den fysiske følsomheten og at alt i siste instans er nyttebasert. Dette bryter med den rådende, moralske tenkningen.

Men Machiavelli ble da en del av kanon?

– Jo, Kant bruker jo også Helvetius som en skyteskive, og det kunne godt tenkes at han kunne blitt videreformidlet som en slags motstandsperson. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor han ikke ble det. Det skal sies at dette ikke bare gjelder for Helvetius, men også mange andre omdiskuterte forfattere som er blitt glemt i ettertid.

Man straffes ikke lenger for hva man har gjort, men hvem man er, mener Espen Schaanning. (Foto: Frida Sebina Skatvik)

Arv og miljø

Boka De l’esprit ble brent og forbudt da den utkom i 1758. Var det fordi han mente det ikke fantes en ytre instans for moralen?

– Ja, det var først og fremst det religiøse aspektet som vekket anstøt, men også kritikken av eneveldet og det politiske styresettet. Boka ble forbudt av både kongen og den katolske kirken, selv om Helvetius i utgangspunktet hadde fått aksept av sensurmyndighetene til å utgi den. At den ble forbudt betød derimot ikke at den ble mindre lest – tvert i mot.

Også i Helvetius’ samtid fantes det en debatt om hvorvidt det var ytre påvirkning eller indre determinisme som var styrende for menneskets skjebne. Hvor stod Helvetius her?

– Han var på miljø-siden, i ekstrem grad. Han hevder at den fysiologisk-biologiske utrustningen spiller minimal rolle. Hvem som helst kunne bli geni, gitt av man ble utsatt for den riktige påvirkningen. Hvem vi er, er prisgitt omgivelsene. På den andre siden mente han at det er umulig å skape genier målrettet og bevisst, fordi det er umulig å ha kontroll over alle påvirkningskildene. Så at noen ble genier og andre ikke er ifølge Helvetius et lykkens treff.

Hvem var hans opponenter?

– Medisinsk orienterte filosofer som hadde kroppen og fysiologien som utgangspunkt. Det var ingen som trodde at man var upåvirket av omgivelsene, men Julien La Mettries Menneskemaskinen sto i skarp kontrast til Helvetius synspunkter. Helvetius, på sin side, radikaliserte Lockes tanke om at all erfaring stammer fra sansene.

Andres blikk som straff

Kan vi lære noe av Helvetius i dag?

– Det er et typisk filosof-spørsmål. He he. Filosofer tenker gjerne sånn at filosofer har tenkt mer eller mindre dypt gjennom tidene, og så gjelder det å plukke de dypeste innsiktene og samle dem. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er sånn man lærer fra historien. For å ta et konkret eksempel: For Helvetius er den beste formen for staff, vanære. Om man blir utsatt for vanære er det ingen som vil hjelpe deg eller stille opp for deg lenger – man mister alt. Også i dag er vanære den mest virksomme formen for preventiv straff. Bare tenk på Hoksrud, som bokstavelig talt ble tatt på senga blant prostituerte i Riga. Å bli hengt ut i media dag på dag, uke etter uke, var et fullstendig sosialt fall. I tillegg til denne offentlige uthengingen fikk han en bot på 25 000 kroner. Men for ham var den virkelige straffen vanæren. Vanæren hefter gjerne ved deg for resten av livet. Men til tross for at de fleste stortingsrepresentanter er mer redd for å bli hengt ut enn å betale 25 000 kroner, regnes ikke vanære som en del av straffen.

Synes du vanære burde telle som straff?

– Ja! Det å bli uglesett – blant annet etter å ha kommet ut fra fengsel og ingen vil ha deg i nabolaget – er i praksis en straff, men det blir ikke regnet som det. Opplysningsfilosofene har en mye større åpenhet rundt straffesmertene enn det vi har i dag. Og tilbake til hva vi kan lære av historien, så ligger det nok i å se begrensningene i vår egen måte å tenke på. Få avstand til vår egen måte å tenke på. Se at samfunnet vi tar for gitt kan organiseres annerledes og få et utenfra-blikk på oss selv. Ikke minst å stille spørsmålene: Hvor mye straffesmerte vil vi påføre? Lider fangen for lite, for mye, eller passe? Det er ingen som stiller disse spørsmålene i dag. Dermed er det ikke sagt at vi skal gå tilbake til 1700-tallet og adoptere Helvetius forslag.

Helvetius mener at den verste straffen en kan få er andres blikk. I dag har vi media som henger ut politikere og kjendiser, men sånn ellers, er ikke vanære en utopisk straffemetode i et vestlig bysamfunn?

– Mitt poeng er at vanære også i dag faktisk spiller en rolle, men du har selvfølgelig rett i at vi lever i et helt annet samfunn. Båndene mellom mennesker er ikke lenger like tette som de var. Nils Christie har etterlyst seksdagersuken som et middel for å få et tettere samfunn der folk er sammen hele tiden, men jeg vet ikke om det er løsningen. Det jeg etterlyser er en diskusjon rundt den tilsiktede smerten.

Pisk mer effektivt enn fengsel

Du har tidligere tatt til orde for at lovbrytere bør få velge mellom pisking og fengselsstraff.

– Ja, fengselsstraff er litt som å tisse i buksa: det gjør godt en stund – fangen forbryter seg ikke mens han sitter inne – men lovbryteren skal jo ut igjen, og fengsel gjør vondt verre. Jo lenger du sitter, jo verre blir det. I dag er straffesmerteforvaltningen forskjøvet fra domstolene til fengselsvesenet, så hvis to mennesker får ett års ubetinget fengsel for samme forbrytelse kan utfallet for de to bli helt forskjellige. Den ene får kanskje gå rett over på fri soning og med fotlenke og gå på jobb, mens den andre havner på Ringerike uten permisjon og prøveløslatelse. De som bestemmer hvor store de faktiske straffesmertene skal være er ikke domstolene, men fengselsvesenet – ut fra en mer eller mindre vilkårlig vurdering av fangens personlighet. Det råder en slags medisinsk måte å tenke på. Man blir ikke straffet for hva man har gjort, men hvem man er. Nettopp slike ukontrollerbare mellomledd mellom staten og domstolene ville opplysningstenkerne bort fra. All form for straff skulle være lovfestet og gjennomsiktig.

– Du kan si at vi har fått eneveldet om igjen – på en annen måte, naturligvis – og det er skremmende. Hvis man først skal påføre straffesmerter, så kan dette løses ved å la lovbryteren få velge pisking som straff. Da vet man nøyaktig hva man har å forholde seg til, og rettshensynet blir ivaretatt. Om vi vil være helt på den sikre siden kan vi lage en piskemaskin som utdeler nøyaktig like piskeslag, slik Jeremy Bentham foreslo, så ikke piskingen overlates til den enkelte bøddel.

Schaanning er selv smertelig klar over at hans synspunkter er for «ekstreme» for det offentlige ordskiftet – kanskje ikke helt ulikt hvordan Helvetius ble oppfattet i sin samtid.

– Det eneste aberet er at ingen engang vil diskutere det, avslutter Schaanning.

Ingen tvil om at en munnfull som Lykkens politikk setter leseren i stand til å tenke både nytt og gammelt om straff. Altså de som leser den.

LES OGSÅ: Imponerende om glemt oplysningstænker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *