Forflytning og fellesskap

Kosmopolitisme i litteraturen

Verdenskart fra 1689. (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: I Per Thomas Andersens siste bok Hvor burde jeg da være? undersøkes fenomenene «kosmopolitisme» og «postnasjonalisme» i skjønnlitteraturen med utgangspunkt i samfunnsvitenskapenes analyser. Forfatterens internasjonale kontekstualisering av nyere norsk litteratur er forbilledlig. Likevel – bør en slik studie forbeholdes den realistiske fortellingen? Og er bildet Andersen tegner av kosmopolitismen av i dag allerede foreldet?

Av Ingvild Hagen Kjørholt

«Man må elske et sted. Selv fuglen, som er begavet med luftens domene, har en forkjærlighet for en bestemt kvist eller en viss klippe. Den som er henfallen til kosmopolisme er fratatt de skjønneste følelser som tilhører menneskets hjerte», hevdet den den franske forfatteren Louis-Sébastien Mercier i sin Néologie, ou vocabulaire des mots nouveaux fra 1801. Kosmopolitismens vilkår har endret seg siden den gang.

Både imperativet om å elske et sted, nedvurderingen av «den som er henfallen til kosmopolisme» og det faktum at begrepet er et oppslagsord i et leksikon over nyord synes pussig gammeldags. I vårt senmoderne, globaliserte samfunn er kravet tvert imot «plasspolygami», kosmopolitisme er ikke lenger et skjellsord og ei heller en neologisme, men snarere et hyppig brukt moteord i den akademiske diskursen. Det er i overveiende grad samfunnsvitenskapene som har definert og diskutert fenomenet kosmopolitisme i den senere tid.

I Per Thomas Andersens siste bok, «Hvor burde jeg da være?» Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur (Universitetsforlaget 2013), blir begrepet brukt som lesenøkkel for et utvalg skjønnlitterære tekster skrevet mellom 1993 og 2010.

Et kosmopolitisk blikk på skjønnlitteratur

Per Thomas Andersen. (Kilde: UiO)

Per Thomas Andersen er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Med «Hvor burde jeg da være?» leverer han et velkomment bidrag til å utvide og åpne sitt fagfelt: I stedet for å lese norsk og nordisk litteratur utelukkende med nasjonen som «naturlig» kontekst og referansepunkt, supplerer Andersen sine lesninger med det den tyske sosiologen Ulrich Beck kaller «et kosmopolitisk blikk». Dermed utfordrer han en lesemåte som – slik han så klargjørende redegjør for i bokas andre kapittel – har dominert og fortsatt dominerer litteraturforskningen.

Utstyrt med det kosmopolitiske blikk analyserer Andersen ulike kosmopolitiske temaer som blant annet «identitetskonstruering, globaliseringsproblematikk, eksil- eller migrasjonsproblematikk […] samt reiser og møter med det kulturelt Andre» (s. 45).

Ti skjønnlitterære tekster undersøkes: Jan Kjærstads Forføreren , Dag Solstads Armand V ., Milan Kunderas L’Ignorance (Uvitenheten) , Jens Christian Grøndahls Piazza Bucarest , Kathrine Marie Guldagers novellesamlinger København og Kilimanjaro , Don de Lillos Cosmopolis , Geoff Rhymans 253 , André Brinks Praying Mantis og Pearl Abrahams American Taliban.

Forbeholdt den realistiske fortellingen?

Alle de ti tekstene som analyseres i Hvor burde jeg da være? kan kalles realistiske fortellinger, uten at Andersen reflekterer over dét. Betyr det at ikke andre sjangrer er relevante for fenomenene postnasjonalisme og kosmopolitisme?

Innledningsvis trekker forfatteren frem Øyvind Rimbereids diktsamling Solaris korrigert (2004) for å illustrere den kulturelle hybridiseringen som internasjonal oljevirksomhet fører med seg. Jeg skulle gjerne lest mer om denne eller om annen lyrikk som behandler kosmopolitiske temaer, eller fått innblikk i de eventuelle årsakene Andersen finner for å gi den realistiske fortellingen plassen som den privilegerte uttrykksformen for dette temaet.

For øvrig synes selve utvalget av romaner noe vilkårlig og i alle fall påstandsbasert: Om Kjærstads trilogi sies det at det er den «kanskje mest eksplisitte behandling i nyere norsk litteratur av forholdet mellom nasjonen og det internasjonale samfunn i en globalisert kontekst» (s. 52–53), mens Jens Christian Grøndahl omtales som «trolig en av de mest kosmopolitisk innstilte forfatterne i Danmark» (s. 53). Dette er påstander som krever begrunnelse på flere nivåer. Kvalifiserer de virkelig til disse utmerkelsene? Og hva vil det egentlig si å «eksplisitt behandle forholdet mellom nasjonen og det internasjonale samfunn i en globalisert kontekst» eller å være en «kosmopolitisk innstilt» forfatter?

De utvalgte tekstene berører et bredt spekter av det Andersen definerer som kosmopolitiske temaer, men jeg skulle gjerne hørt klarere argumenter for hvorfor akkurat disse tekstene – og for den saks skyld tidsperioden de representerer – er valgt.

Kontekst som styrke

I Don Delillos Cosmopolis kjennetegnes kosmopolitismen som digital og virtuell. (Kilde: Picador)

Lesningene utfyller hverandre for øvrig godt i måten de samlet kaster lys over viktige aspekter ved enkeltmenneskets identitet på, i en tid der nasjonale og lokale forhold stadig og uvegerlig påvirkes av den globale konteksten. Jeg leser om mangel på fedrelandstilhørighet og tsjekkisk emigrantidentitet hos Kunderas romanpersoner, om diplomaten Armands møte med stormakten USA, om religion som transnasjonal og identitetsskapende kraft i postkolonial litteratur eller om kosmopolitter helt uten fellesskapsfølelse i Guldagers noveller. I et kapittel kontrasteres moderne byvandrere i Cosmopolis og 253 – fortellinger som både estetisk og innholdsmessig formidler en tidsalder der virkeligheten er digital og virtuell – med byvandreren i Hamsuns Sult.

Det komparative grepet i dette kapittelet samt de mange kontekstualiseringene som preger alle lesningene, bidrar til å rette oppmerksomheten mot historisiteten i samtidslitteraturen.

Inngangene til de ulike lesningene er også forbilledlige. Andersen både kontekstualiserer, snevrer inn perspektivet og identifiserer effektivt knutepunkter mellom de samfunnsmessige problemfelt han tar opp og de litterære tekstene han analyserer. På sitt beste fungerer kontekstualiseringene både generelt opplysende og som spesifikt aktuelle for akkurat de tekstene som behandles. Her viser Andersen sin faglige og analytiske kompetanse som litteraturhistoriker. Dette er etter min mening bokas klare styrke.

For tvetydig?

I mindre grad synes jeg forfatteren makter å syntetisere sine fruktbare ansatser og interessante iakttakelser. Jeg savner løftet. En oppsummering som «Man kunne gjerne si at det hefter noe desillusjonistisk over Armand V som roman. En slik oppfattelse motvirkes imidlertid av fremstillingens kritiske friskhet og kraft, av dens mangfold og perspektivrikdom, samt av dens dunkle gåter – som heller ikke denne analysen har løst» (s. 129) mangler pregnans.

Kanskje henger de tidvis vage oppsummeringene av analysene sammen med en annen svakhet ved lesningene, nemlig at de i noen grad lider under sin egen perspektivrikdom. Så mange navn og begreper trekkes inn i analysene at det er lett å miste oversikt og holde fast fokus.

Spesielt gjelder dette kapittelet om Kjærstads Forføreren . I analysen mobiliserer Andersen teoretikere som Beck, R. Palan og J. Abbott, Habermas, Benhabib, Derrida, Robert Sibley og Kwame Anthony Appiah, i tillegg til at han refererer til Edmund Bruke og Adam Smith, og diskuterer begreper som blant annet «click-and-drag nasjonalisme», «nisjekosmopolitisme», «metodologisk kosmopolitisme», «reelt eksisterende kosmopolitisme», «XL-nasjonalisme» og «cosmopolitan empathy».

Dessuten er flere sider viet en polemikk mot professor i utviklingsstudier Terje Tvedts analyse av Forføreren i et bistandsperspektiv. Ett er at antallet navn og begreper grenser mot namedropping. Mer alvorlig er det at fenomenet «kosmopolitisme» synes å smuldre hen i ord som ikke har et tydelig avgrenset meningsinnhold. Andersen hevder at romanen «plasserer seg tvetydig i forhold til kosmopolitismen» (s. 86). Denne påstanden kan også rettes som en vesentlig innvending mot forfatteren av Hvor burde jeg da være?.

I dialog med samfunnsvitenskapene

Den tematiske og kontekstualiserende tilnærmingen til de utvalgte tekstene er fundert i to innledende kapitler. Første kapittel handler om kosmopolitisme og postnasjonalisme slik begrepene omtales av ulike teoretikere, mens andre kapittel er av mer faghistorisk og -politisk art og omhandler litteraturfagets posisjoner og utfordringer i globaliseringens tidsalder. Det er det første kapittelet som legger grunnlaget for Andersens «kosmopolitiske blikk». Forfatteren presenterer her en skisse over ulike teoretikere som anvender merkelappen «kosmopolitisme» som karakteristikk på det senmoderne globaliserte samfunnet.

I tillegg til Ulrich Beck, mobiliserer forfatteren navn som Zygmunt Bauman, Anthony Giddens, Jürgen Habermas, Arjun Appadurai og Seyla Benhabib – for å nevne noen av de mest kjente. Han redegjør for deres posisjoner og demonstrerer en god, om ikke uttømmende, oversikt over fagfeltet.

I de sju lesningene går Andersen i dialog med disse tenkerne. Og på sitt beste fungerer dialogen med samfunnsvitenskapene godt, som når Andersen setter sosiologen Becks syn på nyreligiøsitet opp mot forfatteren Abrahams. Mens Beck peker på at religionen må oppgi sannheten og heller være fredssøkende for å ha eksistensberettigelse i risikosamfunnet, skildrer Abraham hvordan den amerikanske surferen John blir militant islamist. Noe overraskende, som Andersen skriver, er det ikke forfatteren, men sosiologen og vitenskapsmannens forestilling som er visjonær og utopisk (s. 274).

Dialogen med samfunnsvitenskapene er også det mest problematiske ved denne studien. Andersens prosa inneholder en utstrakt bruk av sitater, hvorav mange av dem på engelsk. Det er sympatisk å la sine dialogpartnere tale, men mange ukommenterte engelske sitater stykker opp teksten og ødelegger lesbarheten. Den utstrakte sitatbruken gir også et uheldig inntrykk av at forfatteren – til tross for at han har oversikt over feltet – ikke har den tilstrekkelige kritiske distansen til det.

Blikket er i enkelte partier for nærsynt og Andersen for tett på sine teoretikere. Og fordi han henter frem så mange begreper – «den andre moderniteten», «risikosamfunnet», «kosmopolitisk empati», «financescape», «disembedding», «postnasjonalisme» og «plasspolygami», for å nevne noen få – blir det tidvis vanskelig for leseren å finne fokus.

Hvor vil forfatteren med begrepene? Hva betyr de egentlig? Er de ment som rent deskriptive betegnelser, eller benytter han dem som analytiske kategorier? Til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – detaljnivået i fremstillingen, mangler boka presisjon og analytiske vurderinger av sentrale begreper.

Glokalt perspektiv

Nå skal det sies at forfatteren tydelig formidler sin ambisjon med boka: Å undersøke reelt eksisterende kosmopolitisme i samtidslitteraturen (s. 278) og å «studere elementer i nyere litteratur som estetisk og tematisk inviterer til å bli lest i en kosmopolitisk kontekst med sikte på å bli forstått i et bredest mulig perspektiv» (s. 44).

Andersen argumenterer innledningsvis overbevisende for sin tilnærming idet han hevder at «glokale kontekstualiseringer», det vil si en blanding av lokale og globale perspektiver, er et viktig og nødvendig supplement til nasjonallitterær spesialkompetanse. Et slikt perspektiv fordrer imidlertid en annen type kompetanse enn kunnskap om én nasjons litteratur og kultur, for ikke å «havne i dilettanteriet» (s. 76), som han selv uttrykker det.

Refleksjonene rundt litteraturfagets fundering i faglighet og hvilke utfordringer litteraturfaget står overfor, oppleves som betimelig og velreflekterte bidrag til fagdebatten. Det er viktig at litteraturforskere diskuterer sin egen plassering, sine egne grep og metoder. Men spørsmålet er om Andersen, til tross for denne refleksjonen, ikke likevel står i fare for – om ikke å havne i dilettanteriet, så i alle fall å benytte en lesenøkkel som ikke i ønsket grad opplyser sine lesere om det interessante problemfeltet den bringer til torgs.

Hva er kosmopolitisme?

Kan man forvente at en litteraturvitenskapelig studie av kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur kan si oss noe mer om disse fenomenene, noe annet – noe som ikke samfunnsteoretikerne kan si oss?

Bok: Hvor burde jeg da være? – Per Thomas Andersen

Til tross for interessante lesninger, blir jeg ikke så mye klokere på hva kosmopolitisme er for noe. Det blir en for altomfattende deskriptiv samlebetegnelse på det senmoderne samfunnet. Man kan selvsagt da innvende at Andersens anliggende i Hvor burde jeg da være? ikke er kritisk å diskutere vår tids kosmopolitisme som fenomen, eller å utvikle begrepet som analytisk kategori.

De samfunnsvitenskapelige teoriene om det senmoderne samfunnet fungerer som kontekst, de bidrar til å danne en ramme som mobiliseres i lesningene. Grepet er slett ikke uvanlig i nyere litteraturforskning. En slik ren nyttegjøring av andre fagfelts begreper og innsikter må kanskje være lov?

Jeg finner det imidlertid problematisk at Andersen så å si ikke gir noe tilbake til sine dialogpartnere. De «funnene» han gjør i lesningene fungerer i liten grad som en problematisering eller nyansering av de begrepene og teoriene han benytter seg av. En litteraturvitenskapelig tilnærming til et teoretisk begrep som «kosmopolitisme», som i utgangspunktet er såpass vagt og vidt definert, har et annet empirisk materiale (skjønnlitterære tekster) og en annen metodisk tilnærming (litterær analyse) enn samfunnsvitenskapene.

Ideelt sett bør en litteraturvitenskapelig studie av kosmopolitismen dermed også kunne bidra ikke bare til å belyse litterære tekster på nye måter, men også til å korrigere og reforhandle kosmopolitismebegrepets innhold.

Kosmopolitismens historiske vilkår

Forfatteren Louis-Sébastien Mercier mente kosmopolitismen frarøvet mennesket de skjønneste følelser. (Kilde: Wiki commons)

Mens Mercier definerte kosmopolisme som en negativ kontrast til et ideal om affektiv stedstilknytning på slutten av 1700-tallet, fremhever Andersen forflytningsevnen som den ressurssterke vestlige borgerens fremste egenskap i dag: «Elitene i vår tid er de som har tilgang på flere felt, de som kan flytte seg, reise, beherske flere steder. Det mest karakteristiske for den øverste elite er at den er ‘eksterritoriell’; de lavere klasser er ‘doomed to stay local’» (s. 200, mer referanse til Bauman).

Tidene – og vilkårene for kosmopolitisme – har forandret seg. Men avslutningsvis kan man spørre om ikke Andersens observasjon allerede er noe gammeldags, sett fra et norsk perspektiv? Hva med den underbetalte au-pairen fra Filippinene, romkvinnen som tigger i bygatene, transittflyktningen, eller hushjelpen og hennes håndverkermann fra Polen? Snarere enn å være doomed to stay local, er disse menneskene ofte tvunget til forflytning.

Samtidig, i trendmagasiner anno 2013, spås det at den nye eliten vil kjennetegnes ikke ved sin evne til å forflytte seg (turisme er harry) eller til å være eksterritoriell (facebook er ut), men snarere tvert imot – ved evnen til å skru av sitt virtuelle fellesskap, oppsøke sine røtter og, bokstavelig talt, dyrke sin egen hage. Kanskje trenger vi enda en ny bok om vår tids kosmopolitisme?

Noter

1 «Il faut aimer un lieu; l’oiseau lui-même, qui a en partage le domaine des airs, affectionne tel creux d’arbre ou de rocher. Celui qui est atteint de cosmopolisme est privé des plus doux sentiments qui appartiennent au cœur de l’homme». Louis-Sébastien Mercier, Néologie ou vocabulaire des mots nouveaux, à renouveler, ou pris dans des acceptions nouvelles, « Cosmopolisme ».

2 Slik som, noe Andersen også påpeker, for eksempel Berthold Schoene gjør i The Cosmopolitan Novel (2009).

Litteraturliste

Mercier, Louis-Sébastien, Néologie ou vocabulaire des mots nouveaux, à renouveler, ou pris dans des acceptions nouvelles, Paris 1801.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *