– En beregnende forfatter

INTERVJU: Søren Kierkegaard er gjerne blitt lest enten som eksistensfilosof eller som religiøs tenker av sine fortolkere. I sin nye bok om den danske filosofen, tar idéhistoriker Trond Berg Eriksen til orde for en annen lesning. Han foreslår at Kierkegaard kan forstås som først og fremst dikter – en beregnende forfatter som dikter seg inn i både det estetiske, det etiske og det religiøse.

Av Martin Fjeld

Vi møter Trond Berg Eriksen på kontoret hans på Blindern en torsdag ettermiddag. Det er den eneste dagen de siste to ukene han ikke har vært opptatt med foredrag eller andre arrangementer i forbindelse med 200-årsjubilanten Søren Kierkegaard. Berg Eriksen ga nylig ut den første norske monografien som tar for seg hele Kierkegaards forfatterskap, siden Fredrik Petersens Dr. Søren Kierkegaards Christendomsforkyndelse fra 1877, og vi er der for å prate om den ferske utgivelsen.

Allerede før jakka er tatt av og opptakeren er skrudd på, har samtalen glidd inn på Kierkegaard og Berg Eriksens nye bok. Det er et tema idéhistorikeren har lett for å prate om.

Kierkegaard, tygd og fordøyd

– Det finnes en stor Kierkegaard-industri, og jeg har prøvd å holde litt avstand til den. Jeg synes både Ibsen- og Kierkegaard-industrien blir for organisert. Tenkere som Ibsen og Kierkegaard, på samme måte som Nietzsche og Kafka, fortjener noen individuelle lesere, ikke bare forskning som vet hva som er akseptable spørsmål, og hva som ikke er det.

Tilbyr du en mer personlig lesning i boken din?

Trond Berg Eriksen er bokaktuell med et omfattende verk om den danske filosofen Søren Kierkegaard. (Foto: Universitetet i Oslo)

– Jeg vil ikke si mer personlig, for det er ikke så mye av meg selv som er tilstede i boken. Det er det aldri i det jeg skriver. Men det er et eget perspektiv, for jeg legger merke til andre ting enn for eksempel dem som ikke har jobbet med noe annet enn Kierkegaard. Jeg kommer jo fra Machiavelli, Dante, Augustin, Nietzsche, Kafka og Wittgenstein, og da oppdager man litt andre gjenstander. Jeg er i det hele tatt ikke en person som kan holde på med én ting hele livet. Og jeg kommer nok aldri til å forelese om Kierkegaard mer, like lite som jeg gjør det om Machiavelli, Augustin eller Dante. Nå synes jeg liksom at jeg har tygd og fordøyd Kierkegaard. Jeg har hatt forelesninger om ham dette semesteret, men det blir det siste jeg gjør om ham. Opprinnelsen til denne boken er for øvrig forelesninger. Til å begynne med lagde jeg en forelesningsrekke, som jeg har fetet opp og dokumentert etter hvert, med skriftstykker og sitater.

Hva er det som tiltrekker deg ved tenkerne du skriver om? Finnes det noen fellesnevnere hos dem?

– Jeg liker jo sånne gærninger. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg ikke leser bøker eller forfatterskap for å overta forpliktelser fra dem. Jeg liker å se hvordan eksotiske bilder av verden kan settes sammen og oppstå, og hvordan disse henger sammen med livsformer og sosiale betingelser. Disse sosiale betingelsene er for så vidt noe de langt på vei skaper selv. Det gjelder blant annet Kierkegaard, Nietzsche, Wittgenstein og Kafka. De manøvrerer seg inn i posisjoner hvor livet er lidelse. Graden av risiko er et sannhetskriterium for alle disse tenkerne.

– Noe av det som tiltrekker meg mest ved Kierkegaard er hans krav til den enkelte om å gjøre seg ansvarlig for sitt eget liv. Jeg har jo vært fjellklatrer tidligere, så jeg vet hva det innebærer å ta ansvar for valgene man tar, bevegelsene man gjør og planene man legger. Et slikt ansvarskrav har alltid vært tiltrekkende for meg, og det er en viktig side ved Kierkegaards eksistensialisme.

En dikter av det religiøse

I boken din legger du mye vekt på at Kierkegaard er en dikter. Er han heller litterær forfatter enn religiøs tenker, etter din mening?

– Ja, jeg mener han er mye mer litterat enn han er teolog og filosof. Både det etiske stadium, og for så vidt også det religiøse stadium ligger utenfor hans rekkevidde. Så han må dikte seg inn i både det etiske og det religiøse, mens det i bunn og grunn er dandy han er. Men han inntar like fullt religiøse roller, blant annet som kirkerefser. Han oppfører hele tiden et teaterstykke med seg selv i hovedrollen. Noe av det nye ved denne boken er at jeg tar tak i Kierkegaards selvoppfatning, og hvordan han hele tiden spiller ut sin egen oppfatning av sin rolle. Det er ikke så mye direkte og umiddelbart alvor hos Kierkegaard, men han dikter seg også inn i alvoret.

– Jeg forutsetter at alt det han skriver er diktning, og det er det ikke så mange som har gjort før meg. Både som dandy, predikant og som kirkefiende, finner jeg at han i en viss forstand er dikter. Han fremstår for meg som en beregnende forfatter.

Trond Berg Eriksens nye bok Søren Kierkegaard: Den fromme spotteren, utgitt på Forlaget Press.

– Jeg er litt opptatt av en nazi-kommentator av Kierkegaard som ingen har lest siden 1933, nemlig Martin Thust. Thust skrev en stor bok om ham, og hevder at han ikke var noen religiøs dikter, men en dikter av det religiøse. Det religiøse er noe Kierkegaard dikter opp. Han sier at «sånn må kristendommen se ut!», og så reserverer han seg ved å si at det dessverre ikke finnes noen som er kristne. Forfatterskapet hans ender jo med – og det er jeg den første som sier – en utopisering av kristendommen. Det blir noe uoppnåelig, en idé om noe som kunne ha vært. Det fantes bare én kristen, sier Kierkegaard som Nietzsche, og han døde på korset. Allerede i apostlenes generasjon begynner det å gå i oppløsning. For ikke å snakke om senere tider, når kristendommen blir til dogmer og læresetninger, noe som tilhører det ytre og objektive. Kierkegaard har ikke sans for den kristne historien og tradisjonen i det hele tatt.

Men han skriver med stor respekt om blant annet kirkefaren Augustin, og omtaler ham som en kristen som «reduplicerer» det han skriver i sitt virke.

– Ja, det gjør han, men han sier mye forskjellig enkeltvis. Noen ganger lovpriser han Luther også, mens andre ganger sier han at Luther var en tufs fordi han ikke lot seg martyrisere. Dette med lidelse, blod og skrik blir jo et sannhetskriterium for Kierkegaard. Han avhistoriserer kristendommen, og kjenner bare den lidende Kristus. Han står under korset på langfredag, og vil ikke være noe annet sted. Han er ikke der på første påskedag, han er ikke opptatt av oppstandelsen. Han interesserer seg bare for dem som tømmer giftbegeret slik Sokrates gjorde det, og de som er blitt pisket og forhånet slik Vår Herre selv ble det.

– Men så må man bevare et bilde av Kierkegaards posisjon: En velberget rentenist, uavhengig av alle mennesker, som sitter i en svær leilighet i København mens han sakte bruker opp farens sparepenger. Det er ikke mye lidelse der i gården. Men angst og fortvilelse er nok erfaringer han gjør seg.

Romantiker til låns

Berg Eriksen fremhever at man skal huske på at det er mye av dette som hører hjemme i romantikken.

– Romantikere skal alltid ha en tåre i øyenkroken. De skal alltid være revet i stykker, ha ulykkelige forelskelser og den slags. For ikke å snakke om melankolien, tungsinnet. Det er ikke noe Kierkegaard har, det er noe han henter fra Novalis, Hölderlin og hele den tyske romantiske tradisjonen. Slik at også de sidene ved Kierkegaards forfatterskap vi kanskje kan synes virker alvorlige, er et skuespill som de tyske romantikerne hadde oppført i generasjonen før ham. Hans affekter og lidenskaper er lånt fra denne tradisjonen. Det er klart at det til en viss grad dreier seg om personlige opplevelser, men det dreier seg også om sjangrer og roller.

– Jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger en form for kynisme til grunn både for Kierkegaards dandyvirksomhet, og for hans profetiske virksomhet. Han eksperimenterer med seg selv. Som med sine pseudonymer, gjør han også seg selv til en figur han kan dikte på, gi form og modellere. Det er ikke sånn at fortvilelsen eller lidelsen er der først. Han manøvrerer seg inn i situasjoner som forsterker og intensiverer akkurat de fornemmelsene som han er forventet å ha som romantiker. Men mens romantikerne hadde kunsten, og særlig poesien og musikken, som primærreferanse, konstruerer Kierkegaard en romantisk kristendom som sin tenknings midtpunkt. Alt dette med melankoli, fortvilelse, angst og lede er jo moderne referansepunkter i hans samtid. Det er bare det at han benytter seg av dem på en så overbevisende måte, at de som leser ham i dag, og særlig de som ikke kjenner den romantiske tradisjonen, tror at alt dette er noe han henter fra eget bryst. Jeg tror også det er noe nytt, det å lese Kierkegaard så tett inn i romantikken som jeg gjør.

Travle dager i jubileumsåret

Midt i praten ringer Berg Eriksens mobil. Det er en forespørsel om et Kierkegaard-foredrag i slutten av september i Asker. Det viser seg at foredraget så vidt kan klemmes inn mellom to undervisningsjobber i Italia og Malta. I det de runder av, og Berg Eriksen skal til å legge på, ringer kontortelefonen. Det skal avholdes et Kierkegaard-symposium i Stavanger – også det i slutten av september – og den bokaktuelle idéhistorikeren blir invitert til å holde foredrag. Det takkes ja igjen. Det er kanskje ikke så rart at man har travle dager i Kierkegaards jubileumsår, når man er en av de mest anerkjente forskerne på feltet her til lands. Men kalenderen er visst alltid full.

– Jeg holder om lag hundre foredrag i året, utenom undervisningen på Blindern. Men det blir litt ekstra når man gir ut bok. Jeg tror jeg har vært i alle sørlandsbyene nå, fra Kristiansand til Langesund. Og Larvik og Tønsberg også. Dette var Asker og Stavanger, og om et lite øyeblikk skal du se at det kommer en telefon fra Narvik. Men jeg trives med å reise rundt, og når jeg har holdt på med en ting så lenge, synes jeg det er hyggelig at folk er interesserte.

Boken kommer jo på et beleilig tidspunkt – har du jobbet fram mot 200-årsjubileet?

– Det er ikke tilfeldig at boken gis ut nå, men jeg skulle gjerne ha sittet på den ett år til. Jeg synes godt Kierkegaard kunne ha ventet med å bli født til 1814. For det er jo sånn at oppmerksomheten rundt vårt fag dreier seg om jubileer. Nå har jeg fått tilbud om å skrive bok om Luther, fordi det i 2017 er 500 år siden tesene i Wittenberg.

Vår tids Kierkegaard?

I hvilken grad vil du si at Kierkegaards tenkning er aktuell i dag? Selv skriver du at det er de gammelmodige sidene ved ham, som man ikke nødvendigvis sympatiserer med, som gjør ham interessant. Hva legger du i det?

– Ja, jeg må jo si det, som historiker, for å forsvare historikerens profesjon. En historiker kan ikke gå løs på historien, så å si, og bare være opptatt av ting man snakker om på kultursidene i avisene i dag. Men jeg har jo forsøkt å skrive et kapittel som retter seg mot en mer aktuell side ved Kierkegaard, der hvor jeg skriver om det ‘posthumane’. For det er en slags bekymring hos ham, som hos Ibsen og Nietzsche, for det århundret som skal komme. At det vi kaller for «det menneskelige» er historisk betinget, og truet av moderne tendenser. Både Kierkegaard, Ibsen og Nietzsche fryktet at de enten levde i en tid da alle forventninger og krav til mennesket var i ferd med å dø ut, eller at denne tiden var nært forestående. Dette er en av måtene Kierkegaard peker fremover mot vår egen tid på.

– Men det lot seg nok gjøre å aktualisere Kierkegaard på andre måter. For eksempel slik forfatterne gjør det. I forbindelse med jubileet har det kommet ut en bok om norske forfatteres forhold til Kierkegaard, med tekster av blant annet Dag Solstad, Gro Dahle og Vigdis Hjorth. Hos dem skjer det en form for aktualisering, ved at de bruker Kierkegaard i sin forfattervirksomhet, på en måte som en historiker ikke kan gjøre. Jeg må prøve å lese ham både inn i sin tid, og inn i vår tid.

LES OGSÅ: En nyfiken blick på Kierkegaard

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *