Skaperen og det skapte

Herrens forklarelse på fjellet Tabor, fremstilt av den sienesiske maleren Duccio di Buoninsegna omkring 1300. (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: Med sin siste bok fortsetter filosof Torstein Tollefsen undersøkelsen av de senantikke og tidlige-kristne oppfatningene av Guds vesen. I hvilken grad tillot de greske kirkefedrene det forgjengelige mennesket å ta del i det uforgjengelige?

Av Henny Fiskå Hägg, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder

Torstein Theodor Tollefsen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, arbeider med antikk og senantikk filosofi, særlig den som er knyttet til de greske kirkefedrenes tenkning rundt ca. 300-900. Det er imponerende at forfatteren, bare fire år etter at hans forrige bok The Christocentric Cosmology of St Maximus the Confessor, igjen er ute med en monografi, også denne gangen på Oxford University Press.

Torstein Tollefsens er aktuell med sin andre bok utgitt på Oxford University Press. (Foto: UiO)

Som filosof er Tollefsen særdeles vel skikket til å drøfte og finne mening i de subtile og sofistikerte diskusjonene i denne perioden om Guds vesen og hans «energier» eller «aktiviteter»,1 forholdet mellom personene i treenigheten, samt hvordan det skapte og forgjengelige kan forholde seg til det uskapte og uforgjengelige.

Senantikkens teologer

Monografien Activity and Participation in Late Antique and Early Christian Thought er ingen lettlest bok og representerer et heller smalt interessefelt, i hvert fall i norsk teologisk sammenheng. Problemstillingen, hvordan det er mulig for mennesket som et lavere vesen enn Gud å ta del i den høyere guddommelige virkeligheten, er imidlertid et høyst aktuelt og sentralt aspekt ved den østlige ortodokse teologien.

I boken diskuterer forfatteren denne problemstillingen med utgangspunkt i flere sentrale teologer fra senantikken: de to (av tre) kappadokiske fedrene Basilius den store og Gregor av Nyssa, Dionysius Areopagiten og Maximus Bekjenneren, i tillegg til Gregor Palamas fra 12-1300-tallet. Palamas, gresk teolog og erkebiskop i Thessaloniki, oppsummerer i sin teologi den tidligere ortodokse tradisjonen fra kirkefedrene.

Gjennom begrepene «aktivitet» (fra Guds side) og «deltagelse» (eng. participation, fra menneskets side) gir Tollefsen et viktig og selvstendig bidrag til debatten.

Gregor av Nyssa, ca. 335-395. (Kilde: Wikimedia Commons)

I den østlige ortodokse teologien er Guds annerledeshet og transcendens vektlagt på en mer radikal måte enn det som er vanlig i vestlig katolsk tenkning. Skillet mellom skaperen og det skapte er absolutt. Både spørsmålet om hvordan mennesket kan erkjenne Gud og hvordan det kan forholde seg til det guddommelige i det hele tatt, blir derfor viktige problemstillinger i denne teologien. Det tradisjonelle svaret på hvorvidt mennesket kan erkjenne Gud ble først formulert av Gregor Palamas, men har røtter langt tilbake i gresk patristisk tenkning:

Ved å skille mellom Guds vesen som er uerkjennbart og hans energier (krefter, aktiviteter) som er erkjennbare for mennesket, er svaret bekreftende med hensyn til Guds energier, men negativt med hensyn til hans vesen.

Guddommelig virkelighet

I sin monografi tar altså Tollefsen opp den nært beslektede problemstillingen, nemlig hvorvidt mennesket kan ta del i guddommelig virkelighet, og hans svar ligger tett på den opprinnelige debatten. I Guds vesen, den som Gud er i seg selv, finnes ingen referansepunkter eller mulighet for menneskelig deltagelse, hevder Tollefsen.

Et ikon fremstiller Maximus Bekjenneren, 580-662. (Kilde: Wikimedia Commons)

Men Guds vesen er iboende dynamisk og gjennom sin egen indre aktivitet manifesterer han seg ved sine eksterne aktiviteter – som er av samme guddommelige vesen. Disse aktivitetene inkluderer skapelsen av verden, inkarnasjonen og frelsen. Guds indre aktivitet som uttrykker seg i en utadrettet aktivitet, gjør det derfor mulig for mennesket å delta i selve den guddommelige virkeligheten.

Utadrettet aktivitet

Skapelsen av verden er altså ett eksempel på guddommelig «utadrettet» aktivitet. Gud skaper noe som ikke var der fra før, men dette nye kan ikke eksistere i egen kraft; det er totalt avhengig av Gud. Denne avhengigheten uttrykkes hos Gregor av Nyssa, Dionysius Areopagiten, Maximus Bekjenneren og Gregor Palamas ved begrepet deltagelse.

Den guddommelige «utadrettede» aktiviteten er en aktivitet utenfor Gud selv, men er like fullt guddommelig.

Menneskets gudgitte formål

Bok: Activity and Participation in Late Antique and Early Christian Thought – Torstein Theodor Tollefsen

På lignende måte tenkes menneskets frelse og guddommeliggjørelse. Som Guds skapning har mennesket i seg en evne til å åpne seg for og motta den guddommelige aktiviteten. Forutsatt at mennesket også handler i tråd med sitt gudgitte formål (logos), kan Guds nærvær gradvis realiseres i mennesket, uten at det endres i sitt vesen: det guddommelige og uskapte «partisiperer» i det skapte ved sin utadrettede aktivitet.

Ved å fokusere på begrepene guddommelig aktivitet og delaktighet som alternativ til den mer tradisjonelle «essens-energi»-distinksjonen, har Tollefsen uten tvil brakt inn nye elementer til patristisk forskning. Med sin unike kombinasjon av tradisjonell filosofisk skolering og sitt studium av kirkefedrene har han evnet å behandle dette krevende, men sentrale temaet i kristen teologi på en ny og stimulerende måte.

Noter

1 Gr. energeia. oversettes til norsk på flere måter: «energi», «aktivitet», «kraft».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *