Norges Kierkegaard

BOKOMTALE: Fram til nå har man ikke hatt noen samlet oversikt over Søren Kierkegaards resepsjons- og virkningshistorie i Norge. Kierkegaard og Norge er en grundig bok som dekker hele det brede nedslagsfeltet Kierkegaard har hatt her til lands, og viser at Kierkegaard gjennom sin virkning og som del av et norsk-dansk språkfellesskap også, i en viss forstand, er en norsk tenker.

Av Hans Herlof Grelland

Søren Kierkegaard levde, med unntak av en håndfull spredte reiser, sitt 42-årige liv innenfor vollene i København, der han sendte fra seg skrift etter skrift som ble trykket i små opplag og solgt i enda færre eksemplarer. Men etter hans død begynte tankene hans å spre seg som ringer i vannet. Skriftene hans ble lest og formidlet av andre fremragende skribenter som Georg Brandes, og virkningen av tankene hans ble store over hele Europa. Så også i Norge.

En samlet oversikt over Søren Kierkegaards virkningshistorie i Norge har vært savnet, men nå, i dette store jubileumsåret 200 år etter Kierkegaards fødsel, har den altså kommet i form av boken Kierkegaard og Norge. Press forlag skal ha honnør for å ville utgi en slik oversikt.

Forfatterne, idéhistoriker Thor Arvid Dyrerud og teolog Marius Timmann Mjaaland, er de rette for oppgaven. De er dyktige fagfolk som skulle sikre kvaliteten i innholdet. De kjenner stoffet godt og skriver godt. Jeg håper boken blir lest og bidrar til fornyet interesse for Kierkegaard i Norge.

Et omfattende bilde

Ikke minst er det spennende lesning. Det blir tegnet et omfattende bilde av en lang periode i norsk kultur- og kirkeliv. Det er som å bli kjent med vår nyere historie på nytt, for Kierkegaard har et berøringspunkt til så å si alt: Kirkestriden og den fremvoksende legmannsbevegelsen som har formet landskapet i norsk kirke- og kristenliv. Mange av våre største forfattere, især Bjørnson, Ibsen og Kielland. Hvem visste at Kielland så på Kierkegaard som den forfatter han elsket høyest? Og boken gir også et spennende innblikk i noen av dagens forfatteres engasjerte forhold til Kierkegaard: Solstad, Hjorth, Sæterbakken, Eidslott.

Kierkegaard setter også spor etter seg i norsk filosofi, teologi og psykologi. Et høydepunkt i norsk Kierkegaard-forskning er Per Lønnings teologiske doktoravhandling om «Samtidighetens situasjon» fra 1954. Den historiske gjennomgangen går helt frem til den siste doktoravhandling om Kierkegaard av Roe Fremstedal fra 2010, og enda ferskere: Vigdis Hjorths uttalt Kierkegaard-inspirerte bok Leve posthornet fra 2012, der allerede tittelen er en Kierkegaard-referanse.

Mellom det essayistiske og det vitenskapelige

Kierkegaard og Norge rakk akkurat å komme ut før Søren Kierkegaard Forskningscenterets vitenskapelige og engelsk-språklige bok om Kierkegaard-resepsjonen i Norge og Sverige, som inngår i Forskningscenterets bokserie om Kierkegaards virkningshistorie rundt om i verden. På denne bakgrunnen letter kanskje presset på Dyreruds og Mjaalands bok om å være vitenskapelig.

For boken havner i en vanskelig definerbar mellomstilling mellom en vitenskapelig kartlegging av Kierkegaards virkningshistorie, og en fri, essayistisk oversikt, der forfatterne har valgt ut temaene etter egen smak og interesse. I 2006 kom en tilsvarende bok om den danske Kierkegaard-resepsjonen skrevet av Steen Tullberg, og en karakteristisk forskjell er at litteraturlisten i den danske boken er basert på henvisninger i teksten, mens bibliografien i den norske er helt løsrevet fra den øvrige teksten og utarbeidet av Siv Frøydis og Øyvind Berg ved Nasjonalbiblioteket. Denne bibliografien er til gjengjeld helt eller tilnærmet komplett, og vil i seg selv i fremtiden være en svært verdifull kilde for forskere, journalister og andre som måtte komme til å ville fordype seg i Kierkegaards innflytelse i Norge.

Omfattende, men ikke uttømmende

Men ved denne oppdelingen har også forfatterne frikoblet seg fra ambisjonen å skulle skrive uttømmende om Kierkegaards virkningshistorie i Norge, noe også forfatterne selv fritar seg fra allerede i innledningen. De unngår også å referere til tidligere resepsjonsstudier, der det kanskje enkelte ganger hadde vært naturlig.

Likevel er boken langt mer omfattende enn Tullbergs danske motstykke. Men det skyldes kanskje at den norske virkningshistorien, kanskje overraskende, er mer mangfoldig enn den danske?

Resultatet er at Kierkegaard og Norge, uansett selvpålagte begrensninger, bærer preg av å ha krevd en svært omfattende research fra forfatternes side. Og den viser at Kierkegaard, som jo akkurat så vidt rakk å bli født i Norges hovedstad før denne ble flyttet til Oslo, gjennom sin virkning og som del av et norsk-dansk språkfellesskap også, i en viss forstand, er en norsk tenker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *