Fordommer og respekt for annethet

Utsnitt fra Francisco Goyas Når fornuften sover våkner monstrene (1798). (Kilde: Prado-museet/ Wikimedia Commons)

FORSKNING: Oppsving av hat mot og diskriminering av minoriteter og nasjonalistisk ekstremisme kaster en skygge over vår samtid. Tankemønstre en skulle tro var forgangne lever i beste velgående og krever nye ofre; i Norge har stigmatisering av ‘andre’ i form av xenofobi, islamofobi og antisiganisme vokst i volum og omfang etter 22/7. Vi må undersøke fordommene nærmere.

Av Lene Auestad. Hun disputerer 23.08.13 på avhandlingen Respect, Plurality and Prejudice.

I min avhandling Respect, Plurality and Prejudice undersøker jeg fenomenet fordommer. Fordommer forstås som negative holdninger og dommer overfor individer på bakgrunn av de antatt negative kjennetegnene ved kategorien de oppfattes å tilhøre. Avhandlingen kombinerer filosofisk refleksjon med psykoanalytisk og objektrelasjonsteoretisk tenkning, så vel som sosiologi og psykososiale studier. Som filosof betrakter jeg min forskning i tradisjonen fra kritisk teori, hvor tenkningen ikke isolerer seg fra men gir noe tilbake til samfunnet gjennom å engasjere seg med sosial undertrykkelse.

Subjektivitet og fravær

Lene Auestad er filosof og disputerer i august med avhandlingen Respect, Plurality and Prejudice. (Foto: UiO)

Fenomenologisk betraktet fremstår fordommer i de mest brutale og voldelige former; dette er iøynefallende manifestasjoner (fysiske angrep, drap, eksplisitt utestengelse) som gjerne blir gjenstand for studier – studier av en avvikende og mer enn gjennomsnittlig fordomsfull person. Ved å fokusere forskningen omkring denne typen utslag av fordommer, forblir de fordommene som hviler på en stilltiende sosial konsensus uberørt.

Et eksempel: Forskere som sammenlignet karakterer gitt til tusenvis av elever i 11-årsalderen fant at svarte elever gjorde det systematisk bedre i eksterne eksamener (der de var anonyme) enn der læreren fastsatte karakterene. «Dette er ikke diskriminering eller rasisme,» uttalte læreren som kommenterte resultatene, «Det er noe ubevisst». Hvis vi antar at i det minste en stor andel av lærerne betraktet sine egne bedømmelser som rettferdige og uhildede, at de var subjektivt uskyldige i diskriminering, reiser dette spørsmålet, moralsk og politisk, om hvilken vekt vi skal tillegge aktørenes bevisste motivasjon.

Kan den fortelle oss noe som helst om fordommenes utstrekning?

Jeg argumenterer for at tilnærminger til fordommer som konsentrerer seg om det (ekstra) fordomsfulle individets subjektivitet er epistemisk så vel som moralsk problematiske. Førstnevnte fordi de utelater en betydelig andel – fordommer som er ubevisste for en antatt ‘normal’ majoritetsbefolkning. Sistnevnte fordi de står i fare for å forsterke allerede eksisterende mønstre av stilltiende sosial vold.

Hvis vi derimot leter etter kondensering (når ulike personer fremstår eller fremstilles som om de var én) og forflytning (når egenskaper ved noen personer plasseres over på andre) som indikasjon på fordommer i det sosiale rom, finner vi mange eksempler på grupper som naturaliseres og homogeniseres i en offentlig diskurs.

Hykleri og dobbeltmoral

For å analysere fordommer, går jeg ut over et rasjonalistisk filosofisk rammeverk for å spore affektinnholdet og den dertil hørende logikken, primærprosesslogikk, som driver fordommer. Videre går jeg ut over en individualistisk ramme og argumenterer for viktigheten av å undersøke sosialt implisitt, vanemessig og ‘normal’ dehumanisering. Hykleri og dobbeltmoral er iboende i våre sosiale praksiser; vi tror på menneskers likeverd, og samtidig gjør vi det ikke.

Jon Hustads karakteristikker av norsk versus «fremmed» kultur kan tas som eksempel: «Folk flest i Noreg veit at det er eitt eller anna med det samfunnet dei er ein del av som fungerer svært godt. Dette ’eitt eller anna’ kan vi kalla kulturen […] Og folk fleste veit at slik er det av di dei andre er som dei sjølve: ukorrupte, løysingsorienterte og fleksible.» Det er implisitt i kronikkforfatterens bruk av «kultur» at disse gode egenskapene tilhører «nordmenn» som helhet (kondensering og forflytning), det vil si de som anerkjennes som «norske nok». Han påberoper seg sin sterke samvittighet; «Ein lutheranar står åleine framføre sin Gud, det dårlege samvitet ber mange nordmenn med seg», men har ingen problemer med å brennemerke samtlige pakistanskættede nordmenn som korrupte; «Aftenposten har vist at ein urovekkande stor del av vaksne pakistanske menn i Oslo var aktive i drosjesvindelen. […] Om ein slik kultur får fotfeste og brer seg, vil han systematisk undergrava det norske samfunnet som vi kjenner det.»

Kultur gjøres her til essens, og egenskaper ved enkelte minoritesrepresentanter brukes til å stemple en hel kategori av mennesker som mindreverdige.

Studier av fordommer, argumenterer jeg for, må ta hensyn til konfliktene mellom teori og praksis, lag av innforstått- og uttalthet, før- og ubevisst erfaring og maktforskjellene som former disse konstellasjonene. De bør ha som mål å lytte til stemmer som sjelden blir hørt. Jeg forsøker å nærme meg dette ved å fokusere på majoritetsrepresentanter og intellektuelle, snarere enn bare ‘ekstremister’ i analysen av fordommer. Dessuten undersøker jeg flere posisjoner, også hvordan det er å måtte forholde seg til å bli gjort til gjenstand for fordommer.

Ytringsfrihet og hatefulle ytringer

Fordommer foretar en «symbolsk forflyting» av et verdiladet meningsinnhold til en sosialt formgitt kategori («homse», «muslim», «utlending»). De avhenger av prosesser der egenskaper ved en selv som samtidig subjekt – aktiv fortolker og initiativtager – og objekt – sårbar overfor følgene av andres handlinger og intensjoner – tvinges over på devaluerte andre. Dermed beskyttes fortolkeren mot identifisering. Hate speech er en form for slik forflytning.

I et kapittel om ytringsfrihet og hatefulle ytringer drøfter jeg påstander om en har rett til å ytre hate speech uhindret og argumenterer for at disse påstandene innebærer bruk av en fundamental menneskerett – ytringsfrihet – til å underminere flere like fundamentale rettigheter, deriblant respekt for alle menneskers likeverd. Slike påstander er derfor høyst problematiske, og tildekker at dette utgjør et genuint dilemma. Hatefulle ytringer repeterer kulturelt eksisterende forestillinger snarere enn å skape nye; de har som mål å gjeninnsette mønstre av sosial dominans. Ansvaret er derfor ikke begrenset til den som ytrer seg i skrift eller tale, og feilen kan ligge i det før- eller ubevisste fortolkningsrammeverket ytringen forutsetter snarere enn i ytringen isolert sett.

Debatten bør derfor gå ut over argumenter for og mot restriksjoner i ytringsfriheten – for å undersøke fortolkningsrammene som ligger bak talehandlingene.

Det er et gjensidig forhold mellom erfaring og fortolkning av en selv og en annen. Å la «subjektet også være et objekt» og «objektet også være et subjekt», den handlende og aktivt fortolkende også være rammet og omvendt, innebærer en utvidet evne til identifisering. Det muliggjør spørsmål om hvordan en kan omforme samfunnet for å gi rom for personer som tilsynelatende legemliggjør såkalte foraktelige egenskaper – for utvidelse av respekt på tvers av ulikheter.

Videre lesning

  • Auestad, L. (2013) Respect, Plurality and Prejudice. A Psychoanalytic and Philosophical Inquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination. Dissertation for the degree of PhD, submitted to the Department of Philosophy, Institute of Philosophy, History of Arts and Ideas and Classical Languages, IFIKK, University of Oslo.
  • Auestad, L. (2012) Psychoanalysis and Politics. Exclusion and the Politics of Representation. London: Karnac.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *