Fra Romas eldste historie

Ifølge legenden nedskrevet som historie Titus Livius tjente Romulus som den første kongen av Roma. Som gutter ble Romulus og hans bror, Remus, sendt ned langs Tiberen av onkelen Amulius, som kjempet om Albalongas trone. Ved Isola Tiberina ble de skylt opp på land og tatt vare på av en ulvinne. Kilde: Wikimedia Commons)

OVERSATT: Titus Livius’ kolossale verk om Romas vei fra bystat til verdensrike er vår viktigste skriftlige kilde til den sagnomsuste byens eldste historie. Oversetter Gunn Haaland forteller om arbeidet med å overføre Livius’ «melkeaktige fylde» til klingende norsk.

Utover høsten vil norske oversettere av filosofi og idéhistorie presentere sitt arbeid her på Salongen.

Hvorfor trenger vi en oversettelse av Titus Livius’ verk?

– Titus Livius, som levde fra 59 f.Kr. til 17 e.Kr., er en av de store historieforfatterne vi kjenner fra romersk tid. Hans verk, Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse) behandler Romas historie fra grunnleggelsen (tradisjonelt 753 fvt.) til år 9 fvt. og er den viktigste skriftlige kilden vi har til Romas eldste historie. Verket var på 142 bøker – av det har vi bevart bare bøkene 1-10 og 21-45. Bare bøkene 21 og 22 er tidligere oversatt til norsk (bok 21 til nynorsk).

– Latin er ikke allemannseie i dag, og det er på høy tid at vi får flere av Livius’ bøker i norsk språkdrakt. Både danskene og svenskene har mer omfattende Livius-oversettelser, og til andre europeiske språk er han oversatt i sin helhet. Man kan kanskje innvende at man kan lese Livius på et av disse språkene.

– Jeg mener imidlertid at vi bør få Livius på norsk også fordi norsk sakprosa i dag er under press. Om man skal sitere fra noe annet enn originalteksten, er det viktig å ha en norsk versjon å sitere fra.

Hvilke utfordringer vil du fremheve spesielt når det kommer til Romas eldste historie?

– Det er utfordrende å oversette fra latin til norsk generelt sett, fordi de to språkene har ulik oppbygging. Latin er et ‛kasus-språk’, med seks kasus kan man uttrykke språklige sammenhenger hvor man på norsk bruker preposisjoner eller må legge mye større vekt på ordstilling. Livius ble i antikken beundret for sitt velflytende språk – Quintilian skriver om Livius’ lactea ubertas, hans melkeaktige fylde eller rikdom. Livius’ perioder er lange med innskutte leddsetninger og gerundiv- og partisippkonstruksjoner. For å få et leselig norsk ut av dette, er det ofte nødvendig å stykke periodene opp i flere hovedsetninger, bruke verbkonstruksjoner istedenfor nominalkonstruksjoner, og av og til snu om på hele periodekonstruksjonen.

– Forøvrig er slagscenene hos Livius noe jeg ofte har hatt problemer med å oversette. Livius hadde ingen militær bakgrunn og misforstår åpenbart noen ganger hvordan det hele gikk for seg. Denne manglende kunnskapen deler jeg med ham, og det har derfor vært vanskelig å tolke hendelsesforløpene.

Er det sentrale begreper eller formuleringer som har vært utfordrende eller spennende å gyve løs på?

– Det er flere begreper som har vært vanskelige å oversette. I den første tiden av den romerske republikken kom det til skarpe stridigheter mellom klassene patrisiere og plebeiere, de såkalte stenderkampene, som ved to anledninger førte til at plebeierne brøt ut av fellesskapet og bokstavelig talt dro ut fra Roma og slo seg ned et annet sted.

– På latin brukes begrepet secessio, som vi kjenner fra engelsk secession, som brukes om de amerikanske sørstatenes brudd med unionen i 1860/61. På norsk kunne man bruke frafall (og falle fra når det er snakk om verbet secedere), men det passer ofte ikke så godt inn i sammenhengen. Jeg har valgt å bruke utvandring, og utvandre når det gjelder verbet, men jeg vet ikke om jeg er helt fornøyd med det. Noen ganger har jeg ikke oversatt begrepet, som for eksempel interregnum, mens jeg oversetter interrex med mellomkonge. Magister equitum har jeg også beholdt i sin latinske form. Direkte betyr det sjef for kavaleriet, men det brukes oftest om en diktators nestkommanderende.

Utsnitt fra maleriet der Tizian skildrer det skjebnesvangre møtet mellom Tarquinius og Lucretia. (Kilde: Wikimedia Commons)

Har du en favorittpassasje, som du kanskje er ekstra fornøyd med oversettelsen av, som du vil dele med oss?

– Jeg vet ikke riktig om jeg har noen favorittpassasje, men historien om voldtekten av Lucretia og hennes selvmord, som ifølge tradisjonen ga støtet til opprøret mot kongedømmet og innføringen av republikken, er jo en minneverdig beretning (fra Bok I, kapittel 58):

Noen få dager senere dro Sextus Tarquinius til Collatia med en følgesvenn, uten at Collatinus visste det. Der ble han godt mottatt, for ingen skjønte hva han hadde i sinne. Etter middagen ble han vist til et gjesterom. Da alt virket stille og rolig og hele huset sov, oppsøkte Tarquinius, brennende av begjær, den sovende Lucretia med et dradd sverd i hånden. Han la den venstre hånden på brystet hennes og holdt henne nede mens han hvisket: «Hysj, Lucretia, det er Sextus Tarquinius. Jeg har et sverd i hånden, og du er død om du gir fra deg en lyd!» Kvinnen våknet og ble skrekkslagen da hun så å si stirret døden i øynene og ikke så redning noe sted. Tarquinius erklærte sin kjærlighet, han tryglet, vekslet mellom trusler og bønner, og forsøkte på alle måter å påvirke hennes kvinnesinn. Da han så at hun var urokkelig og ikke engang ga etter av frykt for døden, truet han med å vanære henne selv i døden: han ville kvele en slave og plassere ham naken ved siden av den døde kroppen hennes, så folk kom til å si at hun var blitt drept fordi hun hadde gjort seg skyldig i hor med en person av lavere stand. Med denne skremselstaktikken vant tilsynelatende vellysten over den standhaftige anstendigheten. Tarquinius tok kvinnens dyd og dro triumferende derifra. Lucretia var helt ute av seg etter den fryktelige ugjerningen og sendte likelydende beskjeder til faren og ektemannen i Ardea: de ble bedt om å ta med seg en trofast venn og komme hjem. De måtte komme med en gang, for det var hendt noe fryktelig. Spurius Lucretius tok med seg Publius Valerius, sønn av Volesius, og Collatinus kom med Lucius Junius Brutus. De to siste var akkurat på vei tilbake til Roma da de møtte budet fra Lucretia. Mennene fant Lucretia sittende helt sønderknust i soverommet. Tårene piplet frem da de kom, og på mannens spørsmål om alt sto bra til, svarte hun: «Ikke i det hele tatt – hvordan kan noe stå bra til med en kvinne som har mistet sin dyd? Det har vært en annen mann i din seng, Collatinus! Men det er bare min kropp som er skjendet – mitt sinn er uskadd. Det tar jeg døden til vitne på. Men gi meg hånden og sverg på at voldtektsmannen ikke skal gå ustraffet! Det var Sextus Tarquinius som gjengjeldte gjestevennskap med fiendskap sist natt, da han med våpen i hånd tiltvang seg en hyrdestund og brakte ulykke over meg – og seg selv, om dere handler som menn.»

De sverget alle etter tur og prøvde å trøste den ulykkelige kvinnen med å legge all skyld på overgriperen, hun selv var et uskyldig offer: det var tanken som syndet, ikke kroppen – og der viljen til synd ikke var til stede, fantes heller ingen skyld. «Det er opp til dere å bestemme hvilken straff han fortjener», sa hun, «Jeg for min del vil ikke unndra meg straff, selv om jeg sier meg fri for synd. Ingen usedelig kvinne skal senere kunne påberope seg Lucretia som forbilde.» Dermed trakk hun frem en kniv som hun bar skjult under klærne, og stakk den i hjertet. Hun sank sammen og døde. Ektemannen og faren satte i et skrik.

Å være tro mot originalen kan fort stå i motsetning til å hensynet til dagens lesere. Hvordan har du balansert?

Bok: Romas eldste historie – Titus Livius

– Jeg har hele tiden vært opptatt av at oversettelsen skulle være tro mot originalteksten, men samtidig være leselig på norsk – av å finne uttrykk og formuleringer på norsk som har samme mening som originalen. Jeg har hatt som motto at teksten skal være forståelig for en norsk leser, ikke at den skal hjelpe latin-studerende til å forstå latinen som ligger bak. Det vil si at en ord for ord-gjengivelse må gi tapt for hvordan vi på norsk formulerer fenomenet.

– For eksempel når det på latin står om en soldat at han var «full av svette og blod», har jeg brukt «dryppende av blod og svette».

Hva blir neste prosjekt?

– Oversettelsen som kom ut i fjor, utgjorde de fem første bøkene av Livius’ historie. Nå er jeg i gang med bok 6, og håper å få med bøkene 6-10 i neste utgivelse. Da vil vi ha fått oversatt til norsk de 10 første bøkene, som er emnet for Machiavellis Discorsi sopra la prima deca di Tito Livio.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *