2000 år på 300 sider

Døende galler i Musei Capitolini i Roma. (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: Christine Amadous bok om antikken og middelalderen i Vestens idéhistorie kunne lett sprengt alle rammer. I stedet har vi fått en kondensert, men rik innføring som gir lyst til å lese mer.

Av Sissel Undheim, studieleder for lærerutdanningene ved Universitetet i Agder.

Christine Amadou har skrevet den første boken i en ny serie på fire bind om Vestens idéhistorie. Med dette første bindet legger hun dermed grunnen for et innføringsverk som i sin helhet skal dekke idéhistorien fra år 750 fvt. til 1945 evt. Selv tar hun for seg de om lag to tusen første årene, på ambisiøse tre hundre sider.

LES OGSÅ: Idéhistoriens nye forsvarere

Det enorme tidsspennet kunne lett sprengt alle rammer. Ved å strukturere boken tematisk fremfor kronologisk, stadig aktualisere stoffet, og ikke minst forklare komplekse ideér både klart og kortfattet, evner Amadou like fullt å fremstille dette veldige materiale på en pedagogisk og engasjerende måte.

Mangfoldig kildemateriale

Christine Amadou. (Foto: UiO)

Selve fagtradisjonen defineres innledningsvis. Forfatteren fremhever at det ikke er snakk om ideer «i fri flyt», men at idéhistorien «tar utgangspunkt i at ideer og forestillinger springer ut av en språklig og historisk virkelighet som de igjen bidrar til å forme.» (s. 13) Amadous fremstilling av ideenes historie baserer seg på et mangfoldig kildemateriale med tekster fra til dels svært ulike sjangre, ifølge forfatteren i tråd med den kulturelle vendings interesse for det som tidligere var underkjente kulturuttrykk.

I tillegg til de kanoniserte tenkerne i vestens idéhistorie, trekker Amadou inn skjønnlitterære, apokryfe og kjettererklærte tekster i sin fremstilling. Også kunsthistorisk og arkeologisk materiale, som innskrifter, monumenter, kunstverk, illustrasjoner og miniatyrer fra middelaldermanuskripter trekkes frem for å kaste lys over ideenes historiske «frembrudd» og transformasjoner. Boken inneholder mange flotte illustrasjoner som bidrar med ytterligere interessante perspektiver, og som utdyper teksten.

Fra begynnelsen til middelalderen

Thomas Le Myesiers illustrasjon fra 1300-tallet, Angrepet på falskhetens tårn, fremstiller Sannheten som en jomfru i nød. Hun er strengt bevoktet av truende figurerer som «løgn», «formløshet», «ondskap» og «overflødighet», og Aristoteles – her som ridderskikkelse – er kommet for å redde henne med en hær av logiske instrumenter. (Kilde: Wikimedia Commons)

Amadou har valgt en tematisk innfallsvinkel som gir henne muligheten til spenne opp et bredt lerret, trekke linjer på tvers av epoker og geografiske avstander, og ikke minst vise sammenhenger og utvikling over tid. Boken er satt opp som en kompleks vev der ti tematiske overskrifter utgjør renningene. Det er disse temaene, og ikke nødvendigvis kronologien, som styrer bokens struktur. Leseren får en grundig innføring i hvordan sentralt tankegods fra antikken videreføres og omformes i møte med nye tenkere og nye historiske perioder.

Fokuset på resepsjon og kompleksiteten i ideenes videreformidling og omforming, berettiger i denne lesers øyne det lange tidsrommet på nesten to tusen år som forfatteren behandler i denne boken. Det store tidsspennet og den tematiske innfallsvinkelen gir muligheten til å løfte blikket så høyt at vi får se koblinger og brutte linjer.

Aristoteles er aldri kun «Aristoteles ipse» (jf. s. 145). Vel så viktig er hans arv, slik den for eksempel er forvaltet i Averroes’ og Thomas Aquinas’ fortolkninger av Aristoteles i sine tekster. Vi ser dermed at vår forståelse av Aristoteles aldri kan rives løs fra resepsjonen av Aristoteles.

Aktualiserende sprang

I kapittelet som nettopp heter «Fra Aristoteles til Aquinas» gjør forfatteren et tidssprang frem til 2000-tallet. I omtalen av den franske «Aristoteles-saken» viser hun hvordan forskningen på middelalderens forvaltning av den Aristoteliske arven i nyere tid har blitt benyttet i den politiske debatten om islam og vestlig kulturarv.

Vi møter også Kierkegaards magistergradsavhandling om den sokratiske ironien (s. 49), Grundtvigs syn på grekerne vs. romerne (s. 69), Gibbons innflytelsesrike fortolkning av Romerrikets fall (s. 91 og 197), Nygrens teologiske skille mellom eros og agape (s. 123), og Reimarus’ og Bultmanns ulike bidrag i debatten om «den historiske Jesus» (s. 163).

Amadou fremhever i innledningen at både tankegods som fremstår som fremmed og rart, og forestillinger som for dagens lesere er mer gjenkjennelige, har bidratt til vår egen identitetsdannelse, «- enten de er knyttet til religion, kultur, politikk eller kjønn.» (s. 14) Tidssprangene hun tar ut av bokens definerte periode og frem mot vår egen tid, bidrar til å fremheve dette på en fin måte.

Kronologi vs. tematikk

Ofte plukker forfatteren opp tråder som er lagt ut i tidligere kapitler, og viser nye sammenhenger og endringer som skjer i møte med nye kontekster. Den tematiske strukturen gjør også at komplekse filosofiske systemer og argumentasjonsrekker, som ellers ofte fremstilles som sammenhengende og enhetlige, løses opp og belyses fra ulike og nye perspektiver. Det kan av og til gi leseren en følelse av gjentakelse, men stort sett virker disse stadige tilbakevendingene til tenkere og tradisjoner som et godt pedagogisk grep.

Når forfatteren i flere kapitler blant annet viser til orfismen, den kristne askesen og den platonske tradisjonen, og trekker frem nye aspekter som fikk betydning for det aktuelle temaet hun behandler, viser hun også forbilledlig evne til å formidle omfattende og kompliserte filosofiske, politiske og teologiske resonnementer. Av og til må leseren forholde seg til løse tråder, og prøve tålmodigheten i møte med henvisninger fremover og bakover. Det hender også at disse krysshenvisningene ikke stemmer. Heldigvis har boken da et godt register som hjelper leseren, for eksempel med å finne nestorianerne, når de ikke omtales i kapittel 4, slik fotnoten påstår, men i kapittel 6. Det virker også litt tilfeldig når en ny eller tidligere omtalt tenker, statsmann eller forfatter presenteres med tidsangivelse, og når den står uten. Siden fremstillingen stadig veksler mellom antikken, middelalderen og senantikken, kan det bli krevende å orientere seg i kronologien for de som ønsker å bruke boken som et innføringsverk.

Tidslinjene som er trykket både foran og bak i boken er et godt supplement i denne sammenheng, og vil være et nyttig redskap for nye studenter.

Bruker nyere forskning

Forfatterens tilbakevending til Bernard av Clairvaux’ bruk av brudesymbolikk er et eksempel på gjentakelser som kanskje er overflødige. Samtidig er henvisningene til Line Cecilie Enghs ennå ferske avhandling et godt eksempel på hvordan Amadou trekker inn nyere norsk forskning, og gir leserne et friskt og oppdatert bilde av idéhistorien. Det samme gjelder hennes bruk av mange av de nye norske oversettelsene fra Verdens Hellige Skrifter. Lesere som ønsker å lese videre kan på denne måten lett finne frem til kildetekstene i norsk språkdrakt.

Boken vil være interessant ikke bare for de som vil studere idéhistorie. Også studenter fra de øvrige humanistiske/ historiske disiplinene vil ha glede av denne kondenserte, men rike innføringen.

Vi møter kunsten som sentral kilde til ettertidens forståelse og kunnskap om ideologisk og religiøs endring. Vi ser hvordan tanken om rettferdig krig utformes og endres i møte med nye krigsformer og samfunn. Vi treffer den platonske tradisjonen, med sitt komplekse mangfold, i spennet mellom Platon selv og Bonaventura. Vi ser hvordan forestillinger om kropp og kjønn har endret seg, og avslutningsvis gjennomgås fremstillinger av, og forestillinger om døden og det hinsidige.

Hele tiden presenteres leseren for et rikt og dynamisk bilde ikke bare av hva filosofene, forfatterne, teologene og deres samtidige til enhver tid var opptatt av, men også hvorfor disse spørsmålene var så viktige for dem da.

Antikken i ettertiden

I følge vaskeseddelen skal de neste tre bindene i serien dekke henholdsvis årene 1350-1600, 1600-1800 og 1800-1945, et litt kortere tidsspenn for hvert bind. Det er selvsagt grunn til å spørre hvorfor det første bindet må dekke det lange og ikke minst formativt betydningsfulle tidsrommet på to tusen år, mens de påfølgende får omtrent to hundre år hver å boltre seg i.

Bok: Antikken og middelalderen – Christine Amadou

På den annen side er det nettopp det veldig store tidsspennet fra antikken til middelalderen, som bidrar til at dette bindet blir så interessant og engasjerende. Måten ideene legges frem, for så å hentes opp igjen i et annet kapittel og i en annen kontekst eller tematisk innfallsvinkel, åpner for sammenhenger og kontraster som en snevrere historisk avgrensning ikke kunne fått frem.

Som forfatteren selv skriver i innledningen: «Det første bindet av vestens idéhistorie spenner over to tusen år og svært ulike geografiske og kulturelle områder. Det har vært umulig å favne alt. Noe av det kjente er utelatt for å gi det ukjente plass, men uansett vil leserne sikkert savne noe. Da er håpet at boken gir lyst til å gå videre.» Denne boken vil definitivt gi lyst til å lese videre og lære mer.

Forfatterne av de neste tre bindene har neppe fått færre sider å boltre seg på, samtidig som de har et langt kortere tidsrom å fordype seg i. Det blir derfor spennende å følge fortsettelsen, for å se hvordan de neste bøkene forvalter og viderefører både renningene og trådene Amadou har spent opp og lagt ut. For dette kan umulig bli det siste vi får lese om antikken og middelalderen i serien om Vestens idéhistorie.

LES OGSÅ: En idealisk lärobok

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *