Rystelser i mellomgulvet

Demokrit av Antoine Coypel. (Kilde: Wikimedia commons CC0 1.0)

Hvorfor ler vi? Og hva betyr humor, latter og vitser for oss her vi snubler omkring i livet? Har filosofene noe å bidra med?

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates, NRKP2, lørdager kl 13:30. Lars skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Humor

Tankene om humor dukket opp da Per Husby foreslo å presentere livet og musikken til svenske Sonya Hedenbratt i Studio Sokrates. Samtidig som filosof Siri ville tutle med Kants filosofi. Aldri har noen presentert Sonya Hedenbratt og Immanuel Kant i selskap med hverandre.

– Dette blir crazyhumor på høyde med regjeringssonderingene vi ser daglige glimt fra i fjernsynet, tenkte jeg, og begynte å bla i et par Kant-biografier. Der fant jeg noe interessant:

Kant og Wieland

Kant delte tankene til sin samtidige Christoph Martin Wieland (1733-1813): Rystelser i mellomgulvet er ikke bare sunt for mennesket – det er nødvendig også. «Zwerkfellerschütterungen» skriver Wieland, «mellomgulvrystelser» – latter med andre ord – er både sunt og nødvendig. Det mente både han og Kant.

Hvorfor er latteren nødvendig? Jo, fordi filosofi og selverkjennelse bør kompenseres med munter sinnsstemning. Det er jo ikke bare festlig å gruble på hvordan vi kastes ut i tilværelsen, grunnløst – for så å avslutte livet på et eller annet tidspunkt mer eller mindre grunnløst det også. «Hva er dette for noe, alt sammen?» er et selsomt spørsmål

Ikke rart Eric Idle i Monty Pyton synger i «Always look on the bright side of life»:

«You come from nothing – you go to nothing, so what have you lost? Nothing!»

Sonya Hedenbratt

Noen av dere husker sikkert Sonya Hedenbratt (1931-2001). Hun ble en folkekjær «göteborska» som sang og spilte komedie i folkeparker, revy med Hasse og Tage, og steppet inn for Monica Zetterlund og sang jazz innimellom. «Göteborgs Doris Day», kalte de henne.

Kan hende det er et godt råd, å ta det «sporty» dette med tilværelsens mysterium og uutgrunnelighet. Det kan jo tenkes at den «uforklarlige rest», som Kant kaller «Das Ding an sich», er forenlig med munterhet. Eller?

Denne uken prøver vi å sette Immanuel Kant i selskap med Sonya Hedenbratt. Leken jazz og skarp filosofi. Mer om de to figurene i Studio Sokrates: Rystelser i mellomgulvet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *