Luce Irigarays tvetydighet

Luce Irigaray i 1974. (Foto: Cathy Bernheim)

OVERSATT: Den kontroversielle fransk-belgiske feminist-filosofen Luce Irigaray ønsker at tekstene hennes skal være åpne, tvetydige og gi rom for mange tolkninger. – I ettertid skjønner jeg ikke at jeg turte, sier Ingeborg Owesen, som står bak den ene Irigaray-oversettelsen vi har til norsk.

Utover høsten vil norske oversettere av filosofi og idéhistorie presentere sitt arbeid her på Salongen.

Hvorfor trenger vi oversettelser av Luce Irigarays tekster?

– Den fransk-belgiske feminist-filosofen Luce Irigaray har fungert som et viktig korreks og alternativ til den mer likestillingsorienterte feminismen. Irigaray er en såkalt forskjellsfeminist. I det ligger det at hun fokuserer på forskjellen snarere enn likheten mellom kvinner og menn, og mener at det viktigste er å oppvurdere kvinners forskjell framfor å forsøke å gjøre kvinner mer like menn.

– Likestillingsretorikken har en tendens til å opphøye mannen og det mannlige til et ideal, hevder hun. Irigarays teorier har kanskje først og fremst vunnet innpass innen litteraturvitenskap og psykologi, men selv insisterer hun på å bli lest som filosof. Tenkningen hennes er kontroversiell og har vært gjenstand for mye debatt blant feminister og filosofer. Fordi ikke alle leser fransk, og fordi vi ikke nødvendigvis kan stole på engelske oversettelser var det kanskje betimelig at vi fikk oversatt noe av henne til norsk også.

Agora 3/2008

– Til Agoras temanummer om Luce Irigaray fra 2008 falt valget på å oversette «L’amour sourcier. Lecture de Platon, Le Banquet ‘Discours de Diotime’» som på norsk fikk tittelen «Trolldomskjærlighet. ‘Diotimas tale’ – en lesning av Platon». Grunnen til at valget falt på akkurat denne teksten er at den er så representativ for hennes filosofiske metode der hun er like interessert i å undersøke hva en tekst ikke sier, som hva den sier. En slik tilnærming til filosofien minner på mange måter om en psykoanalytisk terapi, der det ikke-sagte, det underbevisste, det skjulte bringes fram i dagen. «Trolldomskjærlighet» er et godt eksempel på en slik lesestrategi.

Hvilke er de spesielle utfordringene med akkurat denne forfatteren?

– Hele skrivemåten, språket, stilen. Irigaray ønsker at tekstene hennes skal være åpne, tvetydige og gi rom for mange tolkninger. En utfordring er å få med denne åpenheten og tvetydigheten over på norsk. En annen er selvfølgelig hvorvidt man har skjønt hva slags tvetydighet hun spiller på…

Er det sentrale begreper eller formuleringer som har vært utfordrende eller spennende å gyve løs på?

Ingeborg Owesen forteller om å oversette Luce Irigaray til norsk. (Foto: Norges forskningsråd)

– Ja, alt! Bare det å forsøke å oversette Irigaray er utfordrende. I ettertid skjønner jeg ikke at jeg turte. Kommer nok aldri til å gjøre det igjen. Nå er det noen år siden jeg gjorde oversettelsen så jeg husker ikke lenger alle vanskelighetene, men jeg husker at jeg strevde med et ordspill hun la opp til. Hun vred litt på det franske «connaissance» som betyr viten/kunnskap og delte det opp til «co-naissance», altså å føde sammen, et ordspill som var umulig å oversette.

Har du en favorittpassasje, som du kanskje er ekstra fornøyd med oversettelsen av, som du vil dele med oss?

– Tja, kanskje innledningen:

Idet Sokrates avslutter sin tale i Symposion, dialogen om kjærlighet, gir han ordet til en kvinne: Diotima. Hun deltar verken i måltidet eller i meningsutvekslingen mennene i mellom. Hun er ikke der. Hun taler ikke selv.

Eller en passasje mot slutten:

Kroppens skjønnhet og sjelens skjønnhet hierarkiseres, kjærligheten til kvinner blir skjebnen for dem som ikke er i stand til å være skapende i sjel, men er fruktbare i legeme og forventer udødelighet i form av at navnet deres lever videre til evig tid gjennom deres etterkommere.

Å være tro mot originalen kan fort stå i motsetning til hensynet til dagens lesere. Hvordan har du balansert?

– Akkurat det er jo noe av det vanskeligste som oversetter. Er man tro mot originalen kan det bli det krøkkete norsk, og legger man mye i det å få til god norsk mister man kanskje noe av den originale meningen. Oversettelse innebærer alltid fortolkning, det er ikke noe en til en-forhold mellom språk. En oversettelse er alltid oversetterens fortolkning.

– Det å oversette en filosofisk tekst skiller seg også fra det å oversette skjønnlitteratur. En filosofisk oversettelse er mye mer forpliktet overfor originalen. Leseren er nødt til å kunne finne igjen i originalteksten det han/hun har lest i oversettelsen. Filosofi-oversetteren har med andre ord mye mindre spillerom når det gjelder å få til godt norsk språk. Jeg valgte å være så tro jeg kunne mot originalen, nærmest setning for setning. Det var det jeg så at den engelske oversetteren også hadde gjort.

Hva blir neste prosjekt?

– Har ingen planer om noen nye oversettelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *