Om å oversette Kierkegaard

De seneste Kierkegaard-titlene på Oktober forlag.

OVERSATT: Når man oversetter Kierkegaard fra gullalderdansk til moderne norsk risikerer man både å oversette for mye og for lite. Knut Johansen gir oss et innblikk i balansekunsten som skal til.

Utover høsten vil norske oversettere av filosofi og idéhistorie presentere sitt arbeid her på Salongen.

Hvorfor trenger vi oversettelser av Kierkegaard på norsk?

– Søren Kierkegaards hovedverker finnes oversatt til all verdens kulturspråk, fra fransk, engelsk og tysk til kinesisk, japansk og koreansk. I Norge har man tradisjonelt lest Kierkegaard i dansk original, selvfølgelig begrunnet ut fra den særegne norske språksituasjonen, med dansk som gjeldende skriftspråk i Norge opp til 1907 (når man ser bort fra språkformen landsmål/nynorsk).

Knut Johansen har stått for de fleste Kierkegaard-oversettelsene her til lands.

– Norge og Danmark hadde inntil da det man kalte en felleslitteratur. Denne situasjonen er for lengst opphørt. Avstanden mellom gullalderdansk fra første halvdel av 1800-tallet og moderne norsk er i dag til dels så stor at det kreves spesiell trening for å overvinne den. Mangelen på norske oversettelser helt opp til årtusenskiftet må betraktes som en anomali.

Hvilke er de spesielle utfordringene med akkurat Kierkegaard?

– Én spesiell utfordring med Søren Kierkegaard er hans enorme register av stiler og uttrykksformer.

– Han kan være bevisst arkaiserende, som i de innledende avsnittene i Frygt og Bæven, med Abraham på vei til Moria-berget for å ofre sin sønn Isak, eller panegyrisk, som i avsnittet «Lovtale til Abraham» i samme verk. Han kan være prosalyrisk, som i avsnitt i Enten – Eller. Første del, hvor det er åpenbart at han arbeider med klang og rytme. Han kan skrive i den tørreste syllogistiske avhandlingsstil, som i partier av Philosophiske Smuler og Begrebet Angest, ja nesten i absurd grad, som i Sygdommen til Døden. Og i alminnelig fortellende stil, nær opp til novellen, som i mange partier i dagbokdelen i Stadier paa Livets Vej. Til og med burlesk, nærmest komisk, som i «‘In vino veritas’»-delen i samme bok.

– Oversetteren må hele tiden være seg bevisst om hvilket register teksten ligger i, og bestrebe seg på å gjenskape dette på norsk. Av dette vil man forstå at min bakgrunn som skjønnlitterær oversetter på heltid siden 1987 kommer godt med.

– Selve språkmøtet mellom gullalderdansk, den dansk-norske felleslitteraturens språk, og moderne norsk, som verkene skal oversettes til, byr selvfølgelig også på spesielle utfordringer. Oversetter man «for lite», kan teksten komme til å virke foreldet eller rent ut sagt dansk; oversetter man «for mye», kan nyanser og stileffekter gå tapt og teksten bli forflatet. Her må man stort sett bare gå etter gehør, som nok er enhver oversetters viktigste arbeidsredskap.

– Men dette spesielle språkmøtet byr også avgjort på sine fordeler. De to språkene som møtes har stort sett de samme diskursmarkørene – partikler som vel, nok, nå, da, jo, visst, dog – og bruker dem noenlunde på samme måte. Kierkegaard er storforbruker av slike småord, som bidrar til at tekstene føles som en del av en fortrolig samtale. I språk som ikke har dem i samme grad eller ikke bruker dem på samme måte, som engelsk, har de lett for å falle ut som «unødvendige småord» i oversettelsen. I norsk – og for den saks skyld tysk – oversettelse blir det dermed mye lettere å bevare Kierkegaards tone. Det samme gjelder ord for åndelige fenomener, hvor man på moderne norsk akkurat som på gullalderdansk kan velge å låne slike ord enten fra tysk eller fra latin – jf. tilværelse resp. eksistens, virkelighet resp. realitet. I engelske oversettelser har slike valg lett for å bli usynliggjort, og dermed forsvinner noen halv- eller kvarttoner i teksten.

– På den annen side er høyfrekvente diskursmarkører hos Kierkegaard som dog og således ikke på langt nær så alminnelige i bruk i moderne norsk som i gullalderdansk. Her må oversetteren variere med synonymer for dog: likevel, like fullt, men. Og således må spaltes opp i dets ulike betydninger, og erstattes av det dekkende norske ordet eller uttrykket på hvert enkelt sted: altså, dermed, av den grunn, for eksempel, på samme måte. Således kan ellers brukes når det passer med alminnelig språkbruk.

Er det sentrale begreper eller formuleringer som har vært utfordrende eller spennende å gyve løs på?

– Søren Kierkegaard er ingen begrepsfilosof, slik som f.eks. en Hegel eller en Heidegger. Oversetteren støter dermed ikke på problemer i denne sammenheng. Lytt til følgende fra Aage Henriksens doktoravhandling om Kierkegaard, som konsist forklarer hva slags tekster vi har med å gjøre:

Den måde at tænke på, som giver sig tilkende i de pseudonyme skrifter, er ikke filosoffens, men digterfilosoffens, den eksisterende tænkers. Refleksionerne udgår fra menneskelig problematik og sigter mod praktisk livsforståelse. Derved bliver tanken i sitt udspring bundet til konfliktsituationer og erfaringer af højt kompliceret art og tvunget mod udtryksformer, der har gyldighed som vejledende og anskuelige begreber på samme «menneskelige» plan. Den tankekraft, som står til disposition, sættes ind på en lignende intellektualisering af givne og gængse forestillinger, som kendes fra vulgærpsykologien. (Kierkegaards Romaner, København 1969, s. 190.)

Har du en favorittpassasje, som du kanskje er ekstra fornøyd med oversettelsen av, som du vil dele med oss?

– Jeg velger en prosalyrisk passasje fra Enten – Eller. Første del.

Det man stykke for stykke har lært å kjenne, som en fugl sanker inn hvert lille strå for seg, gladere over hver liten del enn over hele den øvrige verden, det det elskende øre ensomt har suget inn, ensomt i den store folkemengden, ubemerket i sitt lønnlige skjul, det det grådige øre har oppfanget, aldri mettet; det gjerrige øre har gjemt, aldri trygg, hvis svakeste gjenlyd aldri har skuffet det speidende øres søvnløse oppmerksomhet; det man har levd i om dagen, det man har gjennomlevd om natten, det som har jaget bort søvnen og gjort den urolig, det man har drømt om i søvne, det man har våknet opp til for i igjen å drømme om det som våken, for hvis skyld man sprang opp midt på natten av frykt for å glemme det, det som har vist seg for en i de mest begeistrede øyeblikk, det man som en kvinnelig syssel alltid har hatt ved hånden; det som har fulgt en i de lyse, måneklare netter, i ensomme skoger ved sjøens bredder, i de skumle gatene, midt på natten, ved morgenens frembrudd, det som har sittet med på hesten, det som har vært selskap i vognen, det hjemmet har vært gjennomtrengt av, det værelset har vært vitne til, det øret har gjenlydt av, det som har gjennomtonet sjelen, det sjelen har spunnet inn i sin fineste vev – det viser seg nå for tanken, som disse gåtefulle vesenene i fortidens fortellinger stiger opp fra havsens bunn kledd i tang, slik reiser det seg opp av erindringens hav innflettet i minner. (s. 74.)

Å være tro mot originalen kan fort stå i motsetning til å hensynet til dagens lesere. Hvordan har du balansert?

– Det hender jeg spør meg selv hvem jeg har mest i tankene når jeg oversetter verker av Søren Kierkegaard, er det leseren, eller kanskje heller forfatteren? Det er det ikke så lett å svare på, men gjennomgående er ønsket om å være trofast mot forfatterens stemme og argumentasjonsmåte i hvert fall mer avgjørende enn tanken på å få oversettelsen til å virke flytende og lettfattelig. Kierkegaard bestrebet seg nå engang ikke på å være noen lettfattelig forfatter, og da ville det være å svikte leseren å la ham fremstå som dette på norsk, om det i det hele tatt skulle være mulig.

– Men når dette er sagt, må det understrekes at det jeg som oversetter først og fremst har for øye, er å gi Kierkegaards verker en moderne norsk språkdrakt, om enn med flere språklige virkemidler i bruk enn man vanligvis ser, ja vel; men ingenting skal lyde gebrokkent, idiomatisk norsk er det selvsagte målet hele veien, det har leseren krav på når hun åpner en oversettelse til norsk.

Hva blir neste prosjekt?

– Siden 2001 har jeg arbeidet med oversettelser av det som etter hvert er blitt Forlaget Oktobers lille Kierkegaard-bibliotek. Hittil er utkommet – anført med norske titler: Begrepet angst (2001), Frykt og beven (2011), Stadier på livets vei (2012), Enten – Eller. Første del og Enten – Eller. Annen del (vår og høst 2013). Biblioteket avsluttes høsten 2014 med Sygdommen til Døden. For andre forlag har jeg oversatt Filosofiske smuler (Damm 2004) og Gjentagelsen (Vidarforlaget 2009).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *