Moral og egeninteresse

FORSKNING: Ifølge de fleste moralteorier vil moralsk handling kreve en form for selvoppofrelse. Samtidig mener mange moralfilosofer at vi har gode grunner til å handle i tråd med vår egeninteresse. Men hva gjør vi dersom moralen kommer i konflikt med vår egeninteresse?

Av Mathias Slåttholm Sagdahl som nylig disputerte ved Universitetet i Oslo med avhandlingen The Prospects of Normative Pluralism.

Den britiske filsofen Henry Sidgwick (1838-1900) kalte muligheten for konflikt mellom moral og egeninteresse for «det dypeste problemet innen etikk». Sidgwicks eget uttalte mål i hovedverket The Methods of Ethics var å finne et rasjonelt grunnlag for at enkeltmenneskets egeninteresse kunne underkastes moralen.

Men til sist, etter en lang undersøkelse av moralen, konkluderte Sidgwick med at noe slikt ikke lot seg gjøre. I stedet, mente Sidgwick, synes det – som et uunngåelig resultat av etisk refleksjon – som at handling som er i tråd med vår egeninteresse er like fornuftig som handling i tråd med hva moralen krever av oss.

To grunner for handling

Det er en utbredt oppfatning blant filosofer at det i en eller annen forstand finnes to typer grunner for handling. I tillegg til moralske grunner, har vi også å gjøre med grunner basert på egeninteresse, gjerne kalt «prudensielle grunner». Der de første bidrar til å forklare hva vi bør gjøre ut fra hvordan handlingen legger til rette for verdifulle liv for alle mennesker, bidrar de andre til å forklare hva vi bør gjøre ut fra hvordan handlingen legger til rette for et verdifullt liv for en selv.

Ph.d. i filosofi Mathias Slåttholm Sagdahl.

Men hva skjer når de to typene grunner kommer i konflikt med hverandre, slik at hver av dem taler til fordel for to forskjellige handlinger? En vanlig antagelse blant nyere filosofer er at for å løse opp slike konflikter kan vi veie de to typene grunner opp mot hverandre, finne ut hvilke som er mest tungtveiende, og slik komme frem til hva vi har «mest grunn» til å gjøre, eller «bør gjøre, alt tatt i betraktning». Denne antagelsen ser ut til å føre til en annen konklusjon enn den Sidgwick, etter nøye overveielser, mente ikke lot seg gjøre.

Et problem er likevel at selv om denne antagelsen er svært utbredt, har den i liten grad vært gjenstand for filosofisk refleksjon, og det har vært svært liten fremdrift i å beskrive hvordan de to typene grunner kan veies opp mot hverandre, hva som er deres relative vekt, og hvorfor de vektes som de gjør.

Ingen felles standard

En måte å lese Sidgwick på er at moralsk og prudensiell handling er like fornuftige fordi moralske og prudensielle grunner alltid er like tungtveiende. Men en annen mulighet, som heller ikke har vært mye diskutert, er at de to typene grunner er usammenlignbare. Fordi det ikke finnes noen felles standard for å bestemme vekten til de to typene grunner, så finnes det heller ingen relativ vekt å snakke om.

I stedet har vi å gjøre med to ulike ståsted for å bestemme hvor stor vekt et hensyn skal tillegges, og for å bestemme hva hver enkelt av oss bør gjøre. Et slikt syn, der våre grunner kan sies å være av ulik art, kan kalles normativ pluralisme.

Normativ pluralisme

Muligheten for en slik normativ pluralisme har vært lite diskutert. En del av forklaringen på dette synes å være at mange har tenkt at denne teorien har en del grunnleggende problemer. For eksempel virker det vanskelig å tenke seg hvordan man kan resonere seg fram til hva man skal gjøre dersom våre grunner ikke lar seg sammenligne. Men disse problemene er på ingen måte uoverkommelige.

Henry Sidgwick (1838-1900). Britisk økonom og filosof med tilknytning til utilitaristismen.

For det viser seg i min forskning at det lar seg gjøre å forklare at det finnes ting man «bør gjøre, alt tatt i betraktning» eller «har mest grunn til å gjøre», uten at man trenger å appellere til noen form for sammenligning mellom de to ulike typene grunner.

Slike fakta viser seg dessuten å være svært vanlige, og utgjør et bakteppe som muliggjør praktiske resonnement som kan lede til at vi danner oss handlingsintensjoner. Eksistensen av denne typen fakta gjør også at flere andre antatte problemer ved normativ pluralisme lar seg besvare. I lys av dette, framstår normativ pluralisme som en relevant utfordrer til den gjengse oppfatningen blant nyere filosofer om at moralske og prudensielle grunner er sammenlignbare.

Ekstrem konflikt

Dersom moralske og prudensielle grunner ikke er sammenlignbare kan vi, i likhet med Sidgwick, konkludere med at enkeltmenneskets egeninteresse ikke, entydig, er underkastet ens moralske forpliktelser, og vi kan si, som Sidgwick, at begge typer handlinger synes, på hver sin måte, å være handlinger i tråd med fornuften.

Sidgwick endte med dette opp med en ganske pessimistisk holdning til moralfilosofiens prosjekt. Men når vi studerer forholdet mellom våre moralske og prudensielle grunner nøye, kan det også synes som ekte konflikter mellom moral og egeninteresse ikke er så utbredte eller dramatiske som Sidgwick, og mange andre, synes å tro. Det er gode grunner til å mene at både det moralske og det prudensielle ståsted er «moderate», i den betydning at de tar hensyn til hverandre. At en handling vil være til skade for verdien av mitt eget liv kan være en moralsk grunn til ikke å velge handlingen, og at en handling er moralsk påbudt kan være en prudensiell grunn til ikke å velge handlingen. Denne moderasjonen utelukker ikke at det kan finnes ekte konflikter, men gjør at konfliktene ikke vil ha en ekstrem karakter.

Politisk løsning

En annen grunn til optimisme er at graden av sammenfall mellom vår egeninteresse og det å overholde moralske plikter til dels er under vår kontroll. Sammenfallet kan påvirkes av aktøren selv gjennom en form for praktisk deliberasjon kalt «integrasjon», der aktøren organiserer sitt liv slik at konflikter mellom aktørens egeninteresse og moralske forpliktelser unngås, og der aktøren gjennom refleksjon kan oppdage hvordan moralske hensyn ofte er relevante for det som gir verdi til aktørens eget liv. Men en kanskje viktigere måte å skape sammenfall på er sosial og politisk.

Gjennom å skape et velordnet og rettferdig samfunn, gjennom å fremme moralske verdier og følelser i samfunnet og skape tillitt, og gjennom å sanksjonere umoralske handlinger, kan man oppnå at det ikke vil være i hver enkelts egeninteresse å handle umoralsk. Tvert imot vil det å handle moralsk være det riktige valget ut fra moralske så vel som prudensielle grunner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *