Hegels bestemte negasjon

– Det finnes ikke noe endelig stadium hvor det oppstår en fullstendig enhet av motsetninger. Den dialektiske prosessen hos Hegel er prinsipielt åpen, skriver Terje Stefan Sparby. Her er fotografens linse rettet mot taket i Bruder Klaus Feldkapelle i Wachendorf, Tyskland, tegnet av den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor og ferdigstilt i 2007. (Kilde: Seier+Seier/Flickr.com)

FORSKNING: Den dialektiske prosessen hos Hegel er prinsipielt åpen, det finnes ikke noen endestasjon hvor det oppstår en fullstendig enhet av motsetninger. Standardlesninger av Hegels system som lukket og «totalitært» mister dermed sin berettigelse.

Av Terje Stefan Sparby, postdok ved Humboldt-universitetet i Berlin. Sparby disputerte ved Universitetet i Heidelberg med en avhandling på Hegels begrep om «den bestemte negasjon».

I min avhandling tar jeg særlig for meg Hegels begrep om den «bestemte negasjon». Den opprinnelige inspirasjonen til å fokusere på dette begrepet i Hegels filosofi kom fra Robert Brandom, som i den senere tid har utført innflytelsesrike fortolkninger av Hegels filosofi. Brandom kaller den bestemte negasjonen for Hegels «master-concept». Det er angivelig dette begrepet som utgjør kjernen i Hegels dialektikk og dermed hele hans filosofi, som fullt og helt bygger på en dialektisk forståelse av tenkningen.

Brandoms feiltagelse

Videre forstår Brandom den bestemte negasjon som «materiell inkompatibilitet». En materiell inkompatibilitet foreligger for eksempel i forholdet mellom egenskaper som firkant og sirkel. Disse egenskapene utelukker hverandre. Derimot er egenskaper som sirkel og rød kompatible. En sirkel kan være rød eller hvilken som helst annen farge, men en sirkel kan ikke være firkantet. Å forstå hva et begrep betyr handler for Brandom om å få oversikt over slike relasjoner, altså en forståelse av hvilke egenskaper som utelukker hverandre og hvilke som kan kombineres.

Ph.d. i filosofi Terje Stefan Sparby.

Det ble klart for meg at Brandom trolig har rett i at den bestemte negasjon er helt sentral i Hegels filosofi, men den kan neppe bety det Brandom hevder den gjør. For det første finnes det knapt noe belegg i Hegels tekster for at «bestemte negasjoner» har noe å gjøre med materiell inkompatibilitet. For det andre er det et særpreg ved Hegels filosofi at den kombinerer det som tilsynelatende er mest inkompatibelt.

Ta for eksempel begrepsparet «væren og intet». Tilsynelatende er begrepene de største motsetninger, men det stopper ikke Hegel i å kombinere dem. Når væren og intet «kombineres» oppstår tilblivelse. Det er slike kombinasjoner som er kjernepunktet i det Hegel foretar seg i sin filosofi, og det er her man når frem til begrepenes egentlige betydning. Å si at det å beherske begreper handler om å forstå hvilke begreper som lar seg kombinere og hvilke som ikke gjør det er, for Hegel, i høyden en halvsannhet.

Å beherske begreper filosofisk betyr å forstå hvordan tilsynelatende motstridende grunnbegreper dypest sett utgjør en enhet. Brandom kan altså umulig ha rett.

Tre ulike betydninger

I sekundærlitteraturen er det også tydelig at det er mulig å forstå den bestemte negasjon som en begrepslig manøver som bringer to motstridene bestemmelser sammen. Det er altså ikke noen klar konsensus når det gjelder hvordan man skal forstå den bestemte negasjonens egentlige betydning. Forklaringen er trolig denne: Hegel snakker om den bestemte negasjon bare seks ganger i hele sitt verk, og som regel på tre forskjellige måter. Avhengig av hvilke tekststeder man baserer sin fortolkning på, vil man få forskjellig resultat.

Ved en systematisk gjennomgang av disse tekststedene viser det seg at det er snakk om tre forskjellige betydninger av den bestemte negasjon:

1. En negasjon som har en bestemt kvalitet. Som regel er resultatet av en negasjon ubestemt. Hvis jeg sier «jeg er ikke i Oslo» så kan man ikke dermed si noe mer om hvor jeg er ut fra det. I filosofihistorien har det også vært vanlig å forstå negasjon som fravær av væren. Negasjoner har ingen egenværen, men er tenkte motsetninger til det som eksisterer. Hegel peker på at det finnes fravær som har en slags egenværen, en egen kvalitet. Et eksempel er mørke. Mørke er ikke bare fravær av lys, men har også en egen kvalitet som man kan beskrive, selv om mørke også vesentlig sett består av lysets fravær. Et slikt fravær, en slik negasjon, er bestemt.

2. En negasjon som er et resultat av en prosess hvor noe «går under» (negeres), men samtidig blir bevart i det nye som oppstår, det vil si i en ny bestemmelse. Et eksempel på en slik prosess er frøet som går under, men gjennom dette bringer seg selv videre i en ny form. Det er neppe tilfeldig at Hegel begynner Åndens fenomenologi med å sammenligne filosofiens historie med en roses vekst. Dette er et vesentlig aspekt ved hele hans filosofiske program; filosofiske posisjoner kan forstås som å stå i et utviklingsmessig forhold til hverandre – et standpunkt går under, men utvikler seg samtidig til det neste. Man kan si at dette er en logisk-filosofisk utarbeidelse av det goethske utsagnet «Stirb und Werde!» – dø og bli til! Hovedtanken er at noen negasjoner handler om utviklingsprosesser hvor noe både går under og blir videreført.

3. En negasjon som er en enhet av motsetninger. Hegel beskriver også den bestemte negasjon som en negasjon som forener to motsetninger i en ny bestemmelse. Dette er tanken som noen ganger refereres til som «syntesen av tese og anti-tese». Den er ikke helt særegen for Hegel, og kan spores tilbake til Heraklit, men det særegne i Hegels filosofi er den begrepslige gjennomarbeidelsen av denne idéen. Det er her man finner det egentlige «master-concept» i Hegels filosofi etter min mening; det danner grunnlaget for det som Hegel ser som filosofiens oppgave, nemlig å oppheve splittelser.

Disse tre betydningene av «den bestemte negasjon» svarer til tre stadier i den dialektiske prosessen slik Hegel presenterer den, og kan dermed forstås som utdypninger av en og samme prosess. Den andre betydningen inkluderer og er basert på den første, og den siste inkluderer og baserer seg på første og siste. Gjennom en slik forståelse blir det mulig å gi den bestemte negasjon en enhetlig betydning.

Det kan også bidra til å forklare forvirringen i sekundærlitteraturen. Forskjellige fortolkere har lagt vekt på forskjellige betydninger. Imidlertid viser det seg også tydelig at Brandoms fortolkning er feilaktig. Av de seks gangene den bestemte negasjon omtales av Hegel er det ingen som stemmer overens med Brandoms utlegning.

Enhet av motsetninger

Som nevnt går min avhandling også inn i de dypere sjiktene av Hegels dialektikk. Jeg ser spesielt på betydningen av idéen om en enhet av motsetninger og hva som er Hegels spesielle bidrag til forståelsen av denne idéen.

Man finner noen hint til denne idéen i Kants filosofi, for eksempel når han snakker om at noen kategorier kan se ut til å forene andre. Hverken Fichte eller Schelling, de filosofene som stod nærmest Hegel i hans samtid, kom frem til en fullt ut dialektisk forståelse av enheten av motsetninger. I Fichtes tidlige filosofi (som var den Hegel kjente til), siktes det mot en enhet av motsetninger, en enhet av det teoretiske og praktiske, men en slik enhet er noe man må strebe mot. Den tidlige Schelling formulerer en tanke om «indifferens», som er en enhet som ligger hinsides motsetningene, men som selv ikke kan beskrives nærmere (siden dette ville innebære å innføre en motsetning).

Hos Hegel er ideen om en enhet av motsetninger tvers igjennom prosessuell: den forstås som en sann uendelighet, definert som enheten av seperasjon og forening. Skillet mellom to fenomener forstås som kontinuerlig med deres enhet. Det betyr at man må nærme seg virkeligheten slik den foreligger som et direkte uttrykk for det absolutte. Sagt på en annen måte: Skillet mellom det absolutte og dets fremtredelser foregår i det absolutte selv.

Prinsipiell åpenhet

Avhandlingen legger grunnlaget for en forståelse av den dialektiske prosessen som åpen: det finnes ikke noe endelig stadium hvor det oppstår en fullstendig enhet av motsetninger. En slik fullstendig enhet ville selv stå i motsetning til det stadiet hvor enheten ikke er oppnådd, og ville derfor ikke være absolutt.

Dette kan anskueliggjøres ved å se på den første dialektiske bevegelsen i Hegels logikk. Som kjent dreier den seg om begreps-triaden væren, intet og tilblivelse. Væren går over i intet og vice versa. Bevegelsen sammenfattes i begrepet tilblivelse, som inneholder både væren og intet, men som en enhet. Men innenfor enheten vektlegges nettopp det enhetlige, og den dynamiske spenningen mellom motsetningene forsvinner. Dette fører til at enheten kollapser og et nytt begrep oppstår, hvor det motsetningsfulle igjen opptrer.

Det nye begrepet er tilblivelse (Dasein), som kan forstås som en mer konkret form for væren som står i motsetning til et intet. Det tyske ordet Dasein inneholder nettopp betydningen å være her (implisitt: ikke der). Innenfor tilværen står altså væren og intet igjen i et motsetningsfullt forhold, og oppstår fordi den enhetlige bestemmelsen av de to går fra å være dynamisk til å bli statisk. Enhver endelig enhet av motsetninger avhenger selv av en motsetning, og vil derfor gå under.

I essayet Glauben und Wissen peker Hegel på at vi erkjenner noe som en motsetning kun fordi vi også erkjenner eller føler den enheten som står i bakgrunnen for motsetningen. Med en vri på dette kan man si at man kun erkjenner noe som en enhet fordi man erkjenner eller føler den motsetningen som ligger til grunn for enheten. I avhandlingen hevder jeg at dette er gjennomgripende i hele Hegels filosofi, og at det derfor ikke finnes noen endestasjon for den dialektiske utviklingen.

Det er riktigere å si at for Hegel så er alt i en kontinuerlig prosess av oppløsning og opprettelse av motsetninger; disse betinger hverandre gjensidig og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre. Dette muliggjør et definitivt svar til «totalitære» lesninger av Hegel.

Filosofiens oppgave

Ut fra dette kan vi også si noe om hvordan Hegel forstår begrepers betydning, og hva som er filosofiens oppgave. Tradisjonelt sett innebærer det å bestemme noe å predikere en egenskap på en måte som utelukker en annen. Man bestemmer noe på en klar og tydelig måte når man sier noe om det som samtidig ekskluderer en annen egenskap. I prinsippet måtte man da ha oversikt over alle egenskaper i hele universet for å kunne bestemme noe fullt og helt.

For Hegel er det imidlertid slik at noe bestemmes ut fra en motsetning som vesentlig sett hører til det. Det er tydelig for eksempel i begrepspar som far-sønn. En sønn er forskjellig fra en far, men en sønn er også vesentlig sett sønn av en far. Man får ikke den ene bestemmelsen uten den andre. Å bestemme noe går altså ut på å finne ut av hvilke egenskaper står i slike vesentlige relasjoner til hverandre. For Hegel kommer all betydning, alle enkeltbestemmelser, fra slike begrepskonstellasjoner, fra helheter som inkluderer motsetninger.

Filosofiens oppgave er å gi en systematisk fremstilling av forholdet mellom slike helheter og hvordan de relaterer seg til en overordnet selverkjennelsesprosess. For å forklare dette nærmere må man trekke inn resten av Hegels filosofi, som i tillegg til hans logikk, består av en naturfilosofi og en åndsfilosofi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *