Arthur C. Danto (1924-2013)

Arthur C. Danto (1924-2013)

Den amerikanske filosofen Arthur Danto er død, 89 år gammel. Danto var i hovedsak kjent for sin innsats på to områder, historiefilosofi eller historiens metodelære, og estetikk, altså to områder der det ikke har foregått mye filosofisk forskning i Norge. Det er liten tvil om at Dantos bidrag vil være vesentlige og relevante i mange år fremover.

Av Thomas Krogh, professor i idéhistorie

Dantos arbeid på det historiefilosofiske feltet er først og fremst knyttet til boken Analytical Philosophy of History fra 1968, som ble gjenutgitt med tre nye kapitler som Narration and Knowledge i 1985. Nyutgaven representerer neppe noen endring i posisjonen, men en utvidelse og understrekning av vesentlige punkter. Og selv om han viser en fordypet interesse og innsikt i fenomenologi og tyske metodedebatter, forblir Danto åpenbart en analytisk filosof, om enn en med en svært individuell profil.

Som tittelen viser er hans hovedanliggende fremdeles det samme som i boken fra 1968: Historiefagets grunnlag, det vesentlige metodiske operasjon og grunnleggende kjennetegn, er det Danto kaller narrasjon. Det historikere gjør er å fortelle historier.

Dette impliserer videre at faget historie både er forbundet med og skiller seg fra naturvitenskapene. Det skiller seg fra dem fordi forklaringer ut fra lover ikke spiller noen rolle i historievitenskapen. Det ligner dem fordi narrasjon som organisasjonsprinsipp for historisk kunnskap har samme funksjon som metoden i naturvitenskapen: Også historisk kunnskap har en organisasjonsform som går ut over det gitte, og gir sammenheng og forbindelser mellom data.

Et grunntrekk ved det metodiske grep Danto kaller for narrasjon er historiens forhold til fortiden. Narrasjon presenterer fortiden sett fra et standpunkt i nåtiden. Danto følger det narrative prinsippet helt ned på setningsnivå. En narrativ setning er en setning som beskriver det som skjedde fra et perspektiv (ikke minst mot det som fulgte av det) som prinsipielt er utilgjengelig for de opprinnelige aktørene.

Dantos arbeider innen estetikk og kunstteori omfatter både anmeldelser og arbeider nært knyttet til den pågående kunstneriske produksjon. Her er det naturlig å nevne hans arbeid med Andy Warhol, og mer generelle, estetiske verker. Av de siste kan vel særlig nevnes The Transfiguration of the Commonplace: A Philosophy of Art fra 1981, The Philosophical Disenfranchisement of Art fra 1986 og til sist What Art is, som utkom i år.

Å oppsummere et forfatterskap som strekker seg over så mange år og som beveger seg på så mange plan, kan sies å være fåfengt. Ett hovedtema er likevel mulig å finne: Hva kan man si er det fundamentale spørsmålet som den modernistiske kunsten reiser?

I en moderne verden frembringer kunstproduksjonen objekter som knapt synes å ha noen forbindelse med det som tidligere ble kalt kunstverk, hvis det da i det hele tatt er stabile objekter som frembringes. Det synes videre vanskelig å avgjøre om det finnes noe spesielle kjennetegn som gjør et kunstverk til et kunstverk – utover, i følge et kanskje forterpet standpunkt, nemlig å bli kalt kunst, å bli utstilt i et lokale med en bestemt sosial funksjon, å tilhøre et galleri. Likevel, hevder Danto at det også under slike forhold er mulig å gi en teori om eller en karakteristikk av hva det er som gjør et kunstverk til et kunstverk. Danto innførte her begrepet om embodied meanings.

Dette er ikke stedet til en videre diskusjon av dette begrepet. Men det synes opplagt at vår nåværende situasjon skal forandre seg radikalt for at Dantos bidrag ikke skal fortsette å være vesentlige og relevante.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *