Et spørsmål om litterær kvalitet

I The Event of Literature finner Terry Eagleton frem til flere bestemte kriterier på hva som er litteratur. Et tilbakeskritt, mener vår omtaler. (Kilde: Wikimedia commons)

BOKOMTALE: I The Event of Literature imøtegår Terry Eagleton et premiss i en av sine tidligere bøker: At hva som er litteratur lar seg bestemme. Kriteriene som fremlegges er imidlertid ikke overbevisende, og hviler på en oppfatning av litteraritet som hører hjemme i det tjuende århundret.

Av Erik Bjerck Hagen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen

Spørsmålet om hva litteratur egentlig er, har pågått gjennom århundrene. En enkel og funksjonell definisjon er denne: Litteratur er språkbruk av en viss kvalitet. Så må man diskutere videre hva kvalitet er – dét er en diskusjon som lar seg føre innenfor noenlunde oversiktlige rammer – og man må bestemme hvor streng kvalitetsvurderingen skal være: Er det hvert år i gjennomsnitt tre norske romaner som kvalifiserer til betegnelsen litteratur, eller er det tretti?

Uansett: Definisjonen er fleksibel nok til å tåle mye indre diskusjon og uenighet, og samtidig robust nok til å jekke mange hakk ned de fleste av det tjuende århundrets mer spesifikke definisjoner av såkalt litteraritet: underliggjøring, ironi, apori, polyfoni, brudd, etc. etc. I tillegg vil definisjonen åpne for alle former for språkbruk, ikke bare de eksplisitt skjønnlitterære: Også filosofer, historikere og journalister kan skrive litteratur; også vitser, ordspill og den ordinære kafésamtale kan nå litterære høyder.

Nominalismestriden

Terry Eagleton (f. 1943) er en av de mest produktive og kjente britiske litteraturteoretikerne. I en tidligere bok som Literary Theory. An Introduction (1983) mente han at litteratur ikke lot seg definere, heller ikke på den minimale måten jeg her har antydet.

Bok: The Event of Literature – Terry Eagleton

Årsaken til det var at enhver kvalitetsvurdering var arbitrær og ideologisk. Dersom kvalitetsdiskusjonen mangler disiplin og orden og iallfall en viss konsensus, kan den ikke danne grunnlag for et noenlunde stabilt begrep om litteratur heller.

I The Event of Literature vil derimot Eagleton stramme grepet litt. Dette begrunnes via en gjennomgang av den såkalte nominalismestriden i middelalderen, der realistene hevdet at allmennbegreper («litteratur», «kunst», «tro», «kjærlighet») refererte til objektivt eksisterende essenser, mens nominalistene mente at slike begreper bare var navn som samlet opp og klassifiserte seriene av enkeltforekomster. Fordelen med realistenes argument, slik Eagleton ser det, er at det fører til en respekt for den ytre verden slik den er.

Dersom nominalismen ble helt dominerende, slik den har blitt i naturvitenskapen, blir tingene derimot underlagt den moderne vilje til makt. Dersom det essensielle ikke har en egen eksistens i tingene, forsvinner tingene inn de moderne individers hemningsløse klassifiseringer, abstraksjoner og stadig nye definisjoner og omskrivninger. Den klassiske realismens fortrinn var at den lar tingene yte motstand mot slik omskriving og slik makt.

Fem kriterier på litteratur

Eagleton er ikke Platon eller Thomas Aquinas, og han søker nå en middelvei mellom klassisk realisme og klassisk nominalisme. Denne middelveien finner han i Ludwig Wittgensteins begrep familielikhet, som betegner hvordan enkelttilfellene A, B, C og D alle kan falle inn under begrepet «litteratur» uten å ha ett samlende fellestrekk: I stedet kan B ligne på A på ett vis, mens C kan ligne A på et annet vis. D på sin side kan ha en del felles med C uten å dele noe med A, osv.

Dette leder Eagleton til å bestemme fem grunntrekk som gjør at vi gjerne kaller et stykke skrift for litteratur: Det skjer når verk 1) er fiksjonelle, 2) er bærere av innsikt i hva det vil si å være menneske, 3) bruker språket på en særlig kreativ eller selvbevisst måte, 4) ikke har et praktisk formål og 5) verdsettes som særlig verdifull bruk av språket. Kanoniske litterære verk (Shakespeare, Jane Austen) scorer da uten videre på alle fem kriterier, mens andre verk kan være litterære selv om de bare scorer på to eller tre.

På meg virker denne forsiktige og halvhjertede realismen som et tilbakeskritt i retning av det tjuende århundrets tenkning omkring litteraritet (jfr. kriteriene 3 og 4), altså alle slags varianter av hva det de russiske formalistene kalte underliggjøring, samtidig som fiksjonaliteten igjen får en alt for sterk stilling. Jeg synes vi skal nøye oss med kvalitetskriteriene (Eagletons kriterier 2 og 5) og si oss fornøyd med det:

Alle verbale utsagn kan være litteratur; det er den fortløpende diskusjonen av hva som bør være og ikke være litteratur som sikrer at bevisstheten om begrepet holdes ved like.

Misforstått polemikk

At Eagleton er på ville veier bekreftes av hans helt misforståtte polemikk mot Stanley Fish. Her fortsetter han langs samme håpløse vei som i After Theory (2003) der det påstås at nypragmatister som Fish og Richard Rorty underkjenner fornuften og agerer som «en doktor som argumenterer sofistikert for at man bør spise så mye junk food man bare kan svelge».

Fish’ sentrale anliggende er at ingen litterær fortolkning noensinne kan bli bekreftet ved å vise til fakta som ligger utenfor fortolkningen, altså uberørt av den der ute i den ikke-fortolkede virkeligheten. Eagleton tror dermed at en Fish-lesning aldri kan støte på harde fakta som motsier denne lesningen, men slik er det (selvsagt) ikke.

Eagleton bruker på unødig vis nypragmatistene som hoggestabbe i sin nye bok. (Foto: Wikimedia commons)

En Fish-lesning støter mot harde fakta hele tiden og prøver så godt den kan å gi den best mulige fortolkning (den mest koherente, den mest originale, den mest fullstendige, osv.) av disse fakta. Samtidig vet den altså at selve fortolkningens hypoteser og spørsmål hele tiden farger disse faktaene i et gitt lys. En Fish-lesning verken vil eller kan få et faktum til å bety hva som helst, men den hevder at vi aldri kan vite nøyaktig hva et faktum betyr uten gjennom den fortløpende diskusjon og samtale, den evige bevegelse mellom enighet og uenighet om hva faktumet altså betyr.

Det er dette erkjennelsesteoretiske standpunktet – Fish’ erkjennelsesteoretiske pragmatisme – som nettopp forklarer hvorfor det fortsatt ikke hersker mye enighet om hva Brand eller Vildanden betyr. Det er også et standpunkt som nettopp befordrer rasjonell diskusjon, ikke det motsatte, slik Eagleton påstår. Spørsmålet om meningen med Ibsens verk diskuteres like mye og like åpent som spørsmålet om hva som utgjør disse verkenes kvalitet og dermed også deres litteraritet.

Brand og Vildanden regnes inntil videre som litterære fordi det er stor enighet om at de begge representerer spesielt fremragende bruk av det norske språket. Denne bruken inkluderer selvsagt også verkets fulle innhold, ikke bare deres stil og form. På dette siste punktet er marxisten Eagleton vel verdt å lytte til:

Billie Holiday’s song «Strange Fruit» is both superb art and social propaganda. (69)

The claim that doctrinal commitment is always and everywhere the ruin of art is a hollow liberal piety. (70)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *