Tilgjengelighetens grenser

Hegel foreleser i Berlin i 1828. Tegning etter litografi av Franz Kugler. (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: Å tilgjengeliggjøre Hegels filosofi er en farlig øvelse. Dag Johnsens oversettelse av tredje, og siste, del av «Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene» er gjennomtenkt, men lider under mangelfullt redaktørarbeid.

Av Espen D. Stabell

Med Åndsfilosofien har Vidarforlaget og oversetter Dag Johnsen avsluttet arbeidet med oversettelsen av G.W.F. Hegels «Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene» (Enzyklopädie der philosophischen Wissenschaften). Logikken, verkets første del, ble utgitt av Vidarforlaget i 2011. Annen del, Naturfilosofien, ble utgitt to år tidligere. Nå, etter utgivelsen av Åndsfilosofien, har vi altså for første gang fått en komplett utgave på norsk av dette sentrale verket i Hegels tenkning.

Bok: Åndsfilosofien – G.W.F. Hegel

«Encyklopedien» var opprinnelig ment som et kompendium for studentene som fulgte Hegels forelesninger over hans filosofiske system. I Åndsfilosofien redegjør Hegel for den delen av systemet som omhandler Geist, altså ånd, i dens ulike gestalter og teoretiske former. Det begynner med en utlegning av «subjektiv ånd», herunder psykologi, fenomenologi (bevissthet) og antropologi. Deretter går vi over til «objektiv ånd», som er ånden slik den fremtrer i kollektivets skikkelser: i samfunnslivet, staten og historien.

Til slutt får vi en komprimert redegjørelse av det Hegel kaller «absolutt ånd», som omfatter religion, kunst og filosofi. Verket munner ut i intet mindre enn en teori om filosofien som den absolutte erkjennelsens virksomhet: «den evige ideen … som virker, skaper, og nyter seg selv som absolutt ånd».

Ingen snarveier

Skrevet som det var for studenter, skulle man kanskje tro at Hegel i «kompendiet» gikk pedagogisk til verks. Det er riktignok lettere å følge «Encyklopedien» enn den notorisk vanskelige Åndens fenomenologi og den grandiose Wissenschaft der Logik (den såkalte «store logikken»). Men Hegels fremmedartede terminologi, paret med hans særegne argumentasjonsform og et til tider svimlende abstraksjonsnivå, gir en filosofi som sterkt motsetter seg pedagogisk formidling. I alle fall dersom man med pedagogisk mener «lett tilgjengelig», altså noe som noe som ikke krever særlig anstrengelse fra leserens side.

Hegel er, uansett hvilket verk man går løs på (med mulig unntak av de tidlige, av Hegel upubliserte ungdomsskriftene), usedvanlig vanskelig lesning. Enhver som går inn i det filosofiske byggverket hans skrifter utgjør med ambisjoner om å trenge gjennom det, vil på et eller annet tidspunkt gå seg vill i labyrinten av begreper og begrepssammenhenger.

Med en god dose tålmodighet vil man også finne veien ut; og har man vært oppmerksom underveis, vil man kunne forlate byggverket med et nytt blikk på sentrale filosofiske problemstillinger, og med nyttige verktøy for filosofisk analyse – noe resepsjonshistorien til Hegel etterlater liten tvil om.

En tilgjengelig Hegel?

Oversetter Dag Johnsen har et uttalt mål om å tilgjengeliggjøre Hegel. Tilgjengeliggjøring er vel og bra, dersom man klarer å beholde meningsinnholdet samtidig som formen ikke reduseres fullstendig til dette. Jeg har i en tidligere anmeldelse kritisert Johnsens fremgangsmåte for tilgjengeliggjøringen. I min anmeldelse av Logikken argumenterer jeg for at Johnsens oversettelse av enkelte sentrale termer forvansker heller enn letter lesningen.

Spesielt skeptisk er jeg til oversettelsen av det tyske Erscheinung, som Johnsen velger å oversette med det for meg fremmedklingende (og i konteksten det opptrer i nærmest uforståelige) ordet «foreteelse». Erscheinung har en helt grei standardoversettelse til norsk, nemlig «fremtredelse». Jeg hevder ikke at det er en problemfri oversettelse, og jeg berømmer Johnsen for å forsøke å finne en bedre løsning. Men i mine øyne er «foreteelse» et så merkelig valg at jeg, på tross av Johnsens forklaring i innledningen til oversettelsen, ikke med min beste vilje kan forstå hvorfor han har valgt dette ordet framfor det mer kjente, og dermed også mer tilgjengelige, «fremtredelse».

Gjennomtenkt oversettelse

I Åndsfilosofien holder Johnsen seg på den oversettervei han tråkket opp i første bind. Utover det jeg tar opp av problematiske oversettelsesvalg i anmeldelsen av Logikken, er det mest diskutable i Åndsfilosofien etter min mening oversettelsen av Sittlichkeit. Dette oversettes i Åndsfilosofien med «sed og skikk». I Johnsens oversettelse av Rettsfilosofien ble det også oversatt til «samfunnssinn». Det ser han ut til å ha gått bort fra. Adjektivformen av ordet, sittlich, oversettes med vekselvis «sosial» og som det som angår «samfunnslivet».

På engelsk oversettes Sittlichkeit gjerne med «ethical life». Jeg stiller meg bak Johnsen i hans valg av «sed og skikk» i stedet for «etisk liv», som har sterke konnotasjoner til etisk teori og moralfilosofi. Sittlichkeit har klare konnotasjoner til etikk og moral. Men en viktig nyanse går tapt dersom man oversetter med «etisk liv». Nemlig den at det i stor grad dreier seg om moralsk og etisk overlevering, om tradisjon – altså sed og skikk. Sittlichkeit er noe som foreligger i det borgerlige (moderne) samfunnet som en form for «ubevisst» eller ureflektert system av kulturelle og sosiale normer, som utfolder seg i familien og samfunnslivet og får sin objektive og systematiske utforming i staten eller statsforfatningen.

Det er med andre ord mindre snakk om et liv i tråd med etisk teori eller doktrine enn et for individet internalisert og for samfunnslivet institusjonalisert system av seder og skikker.

Et alternativ kunne vært å oversette med «sedelighet», som jo er det norske ordet som ligger tettest opp mot det tyske. Det er imidlertid i dag mange som forbinder dette med «sedelighetsforbrytelse», og det er en uheldig assosiasjon i denne sammenhengen.

Redaksjonelt slurv

I forrige anmeldelse påpekte jeg en del feil i oversettelsen. Mange av feilene var åpenbart resultat av mangelfullt redigeringsarbeid; de burde vært fanget opp i korrekturen. Det samme gjelder i Åndsfilosofien. Min liste over feil er riktignok kortere her. Likevel gjør feilene den i utgangspunktet svært krevende lesingen vanskeligere enn den kunne og burde ha vært.

Noen av feilene gjør at innholdet kan misforstås. La oss se på et par eksempler. På side 195 står det: «Fordi et slikt ytterpunkt [endelig ånd] forholder seg til den naturen det står ovenfor og på grunn av denne foreligger som noe naturlig …». Her skal det stå «overfor», ikke «ovenfor». At ånd står overfor natur er noe annet enn at den står ovenfor den, som noe høyerestående. Feilen, som man må anta er en ren glipp fra oversetterens side, gir dermed et feilaktig bilde av forholdet mellom ånd og natur i avsnittet.

På side 211 i den norske utgaven kan man lese om det logiskes «foreteelser», mens det i den tyske originalen står Erscheinung i entall. Det kan skape forvirring om avsnittets mening. Det finnes dessverre mange eksempler på slike feil i utgivelsen. Heldigvis er de fleste av mindre alvorlig art. Feilene kunne lett vært unngått med et grundigere redigeringsarbeid.

Veien videre

Vidarforlaget har planer om en ny oversettelse av Åndens fenomenologi (som allerede foreligger på norsk fra 1999), samt en oversettelse av den store logikken (Wissenschaft der Logik). Jeg har stor sympati for prosjektet, og applauderer de videre planene. Jeg håper imidlertid at de fremtidige oversettelsene blir grundigere redigert og mer autoritative enn oversettelsene fra «Encyklopedien».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *