Kritikk og selvkritikk

– En stor filosof er den som skaper nye begreper: Disse begrepene både overskrider den sedvanlige tenkningens dualiteter og gir tingene en ny sannhet, en ny distribusjon, en ny inndeling, skrev Gilles Deleuze. Filosofien har helt siden Platons dialoger hatt som eksistensberettigelse at den inngår, reflekterer over, intervenerer eller skaper tidens store debatter. Det vil si dens kritiske funksjon har fra begynnelsen av vært dens raison d’être, skriver Remi Nilsen i dette innlegget.

DEBATT: Den analytiske filosofien reduserer begreper til påstander, benekter tenkningens historisitet og virker uinteressert i å innta en kritisk rolle i samfunnet. Kan det da kalles filosofi?

Av Remi Nilsen, redaktør for norske Le Monde diplomatique

La meg først få påpeke en viss inkompetanse. Jeg kjenner ganske dårlig til anglosaksisk/ analytisk filosofi. Da jeg for mange år siden tok hovedfag i Bergen måtte vi lese noen tekster om flaggermus og væsker med alle egenskaper som vann, men uten samme molekylsammensetning, samt noen underlige moralfilosofiske tekster om at det gode i kunsten også er det gode i etikken. Altså er mine forutsetninger for å gi inngående analyser dårlige, og fordommene relativt store. Men for debattens skyld vil jeg blottlegge dem så godt som mulig for at de forhåpentligvis vil gjøres til skam – for det eneste jeg med sikkerhet vet om analytisk filosofi er at jeg intet vet, altså et greit utgangspunkt for en sokratisk dialog, der jeg gjerne påtar meg rollen som Kratylos.

Spørsmålet om hva som skiller analytisk fra kontinental filosofi framstår for meg som en nokså konstruert problemstilling, selv om den åpenbart fungerer ganske bra på diverse filosofiske institutt. Men for å være utilbørlig streng: Ifølge Russells lov kan ikke en kategori inneholde seg selv. Filosofien er ufravikelig kontinentaleuropeisk i sine røtter, også den såkalt analytiske som via en amerikansk omvei i dag begynner å gnage seg innover Europa i takt med utbredelsen av den anglosaksiske universitetsmodellen, der filosofien strømlinjeformes etter modell av naturvitenskapene med skrivebordsfilosofer som publiserer artikler i krediterende tidsskrift få eller ingen leser.

Begrepets rolle

Filosofien oppsto i det antikke Hellas og har vært en europeisk disiplin/syssel fram til moderne tid (med noen ekskursjoner innom Nord-Afrika og Midtøsten). Selvfølgelig har det eksistert tenkning i andre deler av verden som har hatt sterke likhetstrekk med filosofien, men den ble ikke der skilt ut som en egen disiplin, systematisert og kanonisert som i Europa – med en 2500 år lang mer eller mindre sammenhengende diskusjon av denne kanon, som fram til nyere tid har vært det faget filosofi formelt sett har dreid seg om.

Ordet filosofi betyr som kjent på gammelgresk «kjærlighet til visdom», men en riktigere definisjon er, etter min mening, «kall til tenkning». For det er umulig å komme utenom tenkningen («visdom» innebærer ikke nødvendigvis tenkning). Filosofien er den systematiserte tenkning. En disiplin som har skapt seg midler for å strekke tenkningen lengst mulig (det som kaltes «spekulasjon» før bolig- og børshaiene stjal begrepet). Midlene er regulerende verktøy, især logikken (fra antikkens syllogisme fram til dagens formal- og symbollogikk). Men viktigst av alt er selve kongsmidlet som har vært definerende for filosofien siden dens opprinnelse i det antikke Hellas, nemlig begrepet, forstått som det rigorøse, operative begrepet, altså det filosofiske begrepet. Hvis vi leser Platons dialoger ser vi at de handler om å formulere begreper som gjør oss i stand til å forstå verden og menneskets eksistens i den. Tenk bare på hvor mange av Platons sentrale begreper som ennå finnes i dag – alt fra idé til demokrati (og for å unngå misforståelse: Platon laget ikke ordene, men gjorde begreper av dem). Åpenbart er Platons begreper ikke nødvendigvis akkurat de samme i dag som for 2500 år siden (hvilket blant annet er grunnen til at Platon var imot demokratiet), men det er nettopp dette som er filosofien. For å sitere Gilles Deleuze, etter min mening den største filosofen i forrige århundre:

En stor filosof er den som skaper nye begreper: Disse begrepene både overskrider den sedvanlige tenkningens dualiteter og gir tingene en ny sannhet, en ny distribusjon, en ny inndeling.1

Filosofiens oppgave er å skape eller reformulere begreper som skjærer til verden på en ny måte. Filosofi dreier seg om, eller mer presist, er, altså oppgaven med å skape begreper for å forstå verden og eksistensen. Men ikke hvilke som helst begreper, det dreier seg selvfølgelig om operative begreper, begreper som kan negeres, som fungerer, som ikke har selvmotsigende komponenter og danner produktive relasjoner til andre begreper. Filosofiens oppgave er skape begreper som fungerer til å forstå og gripe inn i verden.

Tenk for eksempel på Kants begrep om det sublime, som nærmest egenhendig gir en helt ny forståelse av hva kunst er ved å løsrive kunsten fra håndverkstradisjonens og representasjonens forståelse, og dermed legger grunnlaget for dagens Kunst med stor K. Fra Parmenides «væren» til har filosofien tenkt gjennom begreper og forsøkt å skape helhetlige, koherente plan av begreper, som gir en mulighet til å forstå og handle i verden. Filosofien har ikke noe monopol på de store spørsmålene (hva er sannhet, skjønnhet, det gode) og kan heller ikke defineres gjennom dem, fordi kunsten, og til en viss grad vitenskapene, også jobber med de samme spørsmålene, men gjennom andre midler enn begrepet.

Mange av begrepene har gjennom filosofihistorien blitt omdannet til vitenskapelige termer og etablert eller blitt innlemmet i vitenskaper, altså at man gjør dem til termer for empiriske undersøkelser innenfor psykologi, sosiologi, kosmologi. Samtidig har filosofien fått flere grener, blant annet utsagnslogikken som etter Frege har utviklet seg til den grenen som i dag kalles «analytisk filosofi», der man i all hovedsak, så langt jeg kjenner til feltet, forsøker å isolere filosofiske problemer for å avgjøre dem med basis i utsagnslogiske slutninger.

Filosofiens kritiske funksjon

Filosofien er – i likhet med matematikken – ikke en vitenskap, men snarere et redskap som kan brukes i både vitenskap og samfunnet generelt. Og det siste er et viktig trekk for det jeg antar legges i merkelappen «kontinental filosofi», altså europeisk filosof i forrige århundre og fram til i dag. Filosofien har helt siden Platons dialoger hatt som eksistensberettigelse at den inngår, reflekterer over, intervenerer eller skaper tidens store debatter. Det vil si dens kritiske funksjon (den i ettertid emblematiske kritikken av sofistene) har fra begynnelsen av vært dens raison d’être. I europeisk filosofi i forrige århundre var dette trekket særlig framtredende – for å bare å nevne noen få: Bergson, Russell, Frankfurterskolen, Sartre, Foucault, eller også Arne Næss etter sin spinozistiske vending. I dag kan vi trekke fram Giorgio Agamben, Jacques Rancière og Habermas som gode eksempler. Denne selvbestaltede (dvs. demokratiske) posisjonen hviler på en viktig forutsetning: Det Heidegger kaller «alltid-allerede», altså tenkningens og handlingens historisitet. Vi er født inn i en kultur og et samfunn med en historie, og vår tenkning skjer i en gitt historisk, ideologisk, økonomisk, politisk og sosial kontekst. Dermed må også filosofien jobbe med et vidt sett av allerede eksisterende og virkende historie, diskurs og begreper, som den må analysere, omformulere, eller skape nye, for å etterleve sin kritiske funksjon, inkludert selvkritikken.

Analytisk filosofi ignorerer, i mitt ignorante og fordomsfulle blikk, disse sentrale trekkene jeg har nevnt ovenfor: Den reduserer begreper til påstander, benekter tenkningens historisitet og virker uinteressert i å innta en kritisk rolle i samfunnet. For meg er det påfallende at ingen analytiske filosofer i dag har noen offentlig posisjon i noen land i verden (her må dere gjerne korrigere meg og min ignoranse), i motsetning til kontinentale (f. eks. Žižek, Stengers, Latour, Stiegler).

For min del trenger det seg dermed fram et presserende spørsmål: Hva er igjen av filosofien uten begrepet og kritikken? Kan det kalles filosofi?

La meg siterer et eksempel på enda større fordomsfullhet enn min, et utsagn som har blitt en referanse for «konflikten» mellom analytisk og kontinental filosofi i Frankrike. I et av sin siste intervju mente Deleuze at Wittgenstein innvarslet filosofiens død:

For meg er de [wittgensteinianerne] en filosofisk katastrofe, en skoledannelse av verste sort, en reduksjon av hele filosofien, en massiv regresjon for filosofien. Det er svært trist […]. De har skapt et skrekkelig system under påskudd av å gjøre noe nytt. Det er (ånds)fattigdom innstiftet som storhet. Det finnes ikke ord for å beskrive denne faren. Det er en fare som stadig kommer tilbake, det er ikke første gang […]. Det er alvorlig, og spesielt at de er ondsinnede, disse wittgensteinianerne. Og så knuser de alt. Hvis de stikker av med filosofi, ja, da har vi et mord på filosofien. Dette er filosofimordere. Vi må være årvåkne.2

Det er heller tvilsomt om Deleuze kjente så mye til Wittgenstein, og samtidig var han begeistret for Whiteheads «analytiske» språkfilosofi. Deleuze hadde også trolig lite kjennskap til analytisk filosofi, selv om han åpenbart må ha hatt noen dårlige måter med «wittgensteinianere». Likevel er det verdt å drøfte det fadermordet, det vil si å forlate filosofien som begrepstenkning og kritikk, som jeg oppfatter analytisk filosofi har som en beveggrunn når den antar en «vitenskapelig» form og blåser opp forskningselementet. Hvis den analytiske filosofien fullbyrder fadermordet, så vil filosofi bli noe langt annet enn det den har vært i 2500 år. Det kan virke som den analytiske filosofien helst vil være en vitenskap, noe den har all anledning til å skille seg ut som, bortsatt fra et feltet er fullt opp av psykologien, biologien, sosiologien, kosmologien, osv. Altså er det ikke fullstendig irrelevant å si at analytisk filosofi framstår som en trussel mot det filosofi tradisjonelt har vært betegnelsen på. På den andre siden er filosofihistorien en historien om grener og skoler som implisitt eller eksplisitt har ment at filosofien er blitt overflødig, slik analytisk filosofi i dag synes å hevde at formallogikken er alt vi trenger.

Den positive vitenskapen

Tillat meg en liten digresjon i beste kontinentale tradisjon, til et tidligere forsøk på å vitenskapeliggjøre tekningen, nemlig ideologene. På slutten av 1700-tallet ville Destutt de Tracy i opplysningstidens og den franske revolusjonens ånd lage den ultimate vitenskapen om tenkningen, ideologien, læren om hvordan ideer fødes, spres og dør, og forholdet mellom dem. De Tracys prosjekt inngikk som en viktig del av ideen om sciences positives, vitenskaper som både skulle bidra positivt til samfunnsutviklingen og ha et fast materielt grunnlag, altså det Auguste Comte senere begrepsfestet som positivismen – og via ulike omveier også ledet til den logiske positivisme i Wien på 1920-tallet, hvor analytisk filosofi har sin røtter. Ideologenes positive vitenskap skulle bekjempe det de kalte «obskurantistene», ikke tåketenkerne eller hva det er Jon Elster kaller alle han er uenig med, men de som mente at tilgang til kunnskap og tenkning burde begrenses.

De Tracys prosjekt om en analytisk vitenskap om ideene, det vil si tenkningen, strandet av flere grunner, blant annet at Napoleon erklærte regelrett krig mot ideologene for deres frittalende tilbøyeligheter. Napoleon gjorde alt han kunne for at ideologi skulle bli et skjellsord. Dette kan vi seg hos Marx som så kjent benytter seg av ordet i denne retning i Den tyske ideologien, med betydningen «falsk forestilling om verden» (som senere er blitt et filosofisk begrep). Ulike Marx-fortolkninger og oppkomsten av marx-inspirerte samfunnsvitenskaper har siden gitt begrepet ideologi et mangfoldig og nokså forvirrende begrepsinnhold, alt fra helhetlig politisk verdenssyn til «alt er ideologi» (særlig i psykoanalytisk tenkning).

De Tracy og ideologene beredte også grunnen for en retning på 1800-tallet som i dag er lite kjent utenfor Frankrike, kalt de franske spiritualistene. Ikke spiritualisme i senere forstand, men fra det franske esprit (sinn), altså en sinnsfilosofi, som tok opp mange av de problemstillingene dagens analytiske sinnsfilosofi sliter med, især alle problemstillingene rundt av kropp/sinn og innfangningen av «bevissthet». De franske spiritualistene har i dag mer eller mindre havnet på filosofihistoriens skraphaug, både på grunn av at konteksten de skrev innenfor satte for stort (ideologisk!) stempel på tenkningen og fordi Bergson ryddet bordet og delte ut kortene på ny med en ny bevissthetsfilosofi som ble en svært viktig for europeiske filosofi i det 20. århundret, blant annet via Heidegger, på tross av hans underlige misvisende kritikk av Bergson i innledningen til Væren og tid.

Moralen i digresjonen er historisiteten. Av og til når jeg møter analytiske filosofer får jeg inntrykk av at de tror løsningen på eldgamle og strengt tatt uløselige problemer (i det minste innenfor filosofien) ligger like rundt hjørnet, som om de holdt på med kjemi eller fysikk, eller politikkutforming. Filosofiske grener og skoler har kommet og gått gjennom filosofihistorien, og analytisk filosofi vil garantert støte på sin Bergson – om det ikke allerede har skjedd?

På denne bakgrunnen er spørsmålet om en bachelorgrad i filosofi skal inneholde kontinental filosofi absurd, nærmest som man spør om en bachelorgrad i filosofi skal inneholde filosofi! Analytisk filosofi er jo bare en gren av europeisk filosofi. Da jeg tok det som den gang het cand. mag. på slutten av 90-tallet, inngikk det lite analytisk filosofi. Siden har internasjonaliseringen (les: anglifiseringen) kommet for fullt og gjort spørsmålet mulig. Da jeg studerte filosofi i Paris rundt år 2000, tror jeg ikke ville folk der ville skjønt spørsmålet; i dag har de funnet ut at det er en karrierevei.

Det slår meg i min fordumsfullhet at analytisk filosofi nettopp har noe karrieristiske over seg. Filosofi har alltid vært ubrukelig (til annet enn å bli upopulært kranglevoren og/eller ex phil-lærer), inntil nå. Nå er forskningsstillingene utvidet og ikke minst kan man sitte i etiske råd og liksom felle med kompetente dommer, noe som koker ned til lite annet enn outsourcing av demokratiet, der filosofen brukes til legitimering i stedet for bidrag til demokratiske debatter og beslutninger.

I stedet for å utdanne folk til kritisk tenkning, utdanner man «filosofikere» til å bli statsfilosofer – med den glimrende Rancière kunne man si at man utdanner folk til leke politi (forvalte og fordele hva som kan sies og tenkes) i stedet for betenke politikken. Men det er bare mine fordommer.

Noter

1 Le Bergsonisme, s. 28. Formuleringen gjentas i ulike varianter i hele Deleuzes forfatterskap.

2 L’Abécédaire de Gilles Deleuze, «W comme Wittgenstein», 1987.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *