Glemte pionérer

Marie le Jars de Gournay gikk i glemmeboken en gang på 1700-tallet og ikke ble gjenoppdaget før i det 20. århundret. Gournay ble av sin samtid regnet som en de mest berømte kvinnene gjennom tidene, skriver Ingeborg W. Owesen i dette innlegget. Samtidig med å løfte Gournay frem fra gjemselen, reflekterer hun også rundt nettopp fenomenet gjemte og glemte kvinner. (Kilde: Cambridge University Library og Wikimedia Commons)

ESSAY: Hvis René Descartes er den moderne filosofiens far, er Marie le Jars de Gournay den moderne feminismens mor. Hva er så grunnen til at hun – i likhet med andre kvinnelige pionérer – er blitt glemt?

Av Ingeborg W. Owesen, PhD i filosofi

Å gå i glemmeboken synes å være en skjebne som oftere rammer kvinner enn menn. Kvinner som var berømte og feirede i sin samtid, glemmes ofte når historien skal skrives, slik tilfellet også var for Marie le Jars de Gournay (1565-1645). Når kvinner stadig glemmes, skapes det et inntrykk av at kvinner aldri har bidratt nevneverdig til filosofi, litteratur, billedkunst osv. «Why have there been no women artists?» spurte kunsthistorikeren Linda Nochlin i sitt kjente essay med samme tittel fra 1973. Det samme spørsmålet kunne ha vært stilt om kvinnelige filosofer: Hvorfor har det aldri funnes store kvinnelige tenkere?

Artikkelen er en bearbeidet utgave av en tekst som ble trykket i Filosofisk supplement.

Da kvinner for fullt entret akademia på 1960- og 70-tallet, ble man raskt oppmerksom på et påfallende fravær av kvinner på pensumlistene. På universitetet studerte man menn, all forskning var en slags skjult mannsforskning. Dette ga støtet til en fornyet feministisk giv og resulterte i såkalt kvinneforskning og akademisk feminisme. I tillegg til kvinners rolle og situasjon i samfunn og familie ville man forske på kvinner som forfattere, filosofer og kunstnere, det vil si også på kvinners kulturbidrag. Betydde fraværet av kvinner på pensumlistene i for eksempel filosofifaget at kvinner aldri hadde tenkt eller reflektert noe som var verdt for ettertiden å lese? Eller hadde kvinneundertrykkingen til enhver tid vært så omfattende at ingen kvinne hadde hatt anledning til å «filosofere», eller var det slik at de rett og slett hadde blitt glemt?

Linda Nochlins kjente spørsmål fra 1973 om hvorfor det aldri har eksistert store kvinnelige kunstnere, er et spørsmål som forutsetter nettopp dét det spørres etter, nemlig at det ikke noen gang har funnes noen store kvinnelige kunstnere. Å forsøke å besvare spørsmålet bare forsterker dets negative implikasjoner, skriver Nochlin. Spørsmålet konstruerer den forestillingen den vil til livs.

Fraværshypotesen

I Seksualitetens historie presenterer Michel Foucault det han kaller «undertrykkelseshypotesen», som kort fortalt går ut på at vi går rundt med en antagelse/hypotese om at menneskene i tidligere tider har vært seksuelt undertrykt, og at det først er vi opplyste og moderne borgere av i dag som har klart å riste av oss denne snerpetheten. Bokens første kapittel, «Vi viktorianere som er annerledes», begynner slik: «Vi skal visstnok lenge ha utholdt et viktoriansk regime» (Foucault 1999). En analog hypotese kan sies å hvile over forestillingen om at kvinner har vært fraværende i kulturen og filosofien, og at det først er i dag at kvinner slipper til. Dette er feil – kvinner har bidratt på den kulturelle og filosofiske arena, om enn mot mange odds og diverse vanskeligheter. Mange kvinner var store og feirede i sin samtid, men blir, når historien skal skrives, dessverre «glemt».

Den feministiske historikeren Judith Bennett etterlyser en større historisk bevissthet når hun i sin bok History Matters (2006) kritiserer den feministiske holdningen som kun forholder seg til samtid og framtid, ignorerer historien og antar at det nyeste og siste også er det beste. En slik holdning bidrar til å karikere fortiden som en elendig og bedrøvelig avgrunn dagens likestillingsorienterte samfunn heldigvis har unnsluppet, skriver Bennett. Å tro at kvinner ikke har bidratt i historien før nå, representerer altså en karikert forståelse av historien og fortiden, med andre ord en forfeilet fraværshypotese. Denne fraværshypotesen representerer en historisk analfabetisme eller historisk afasi og hukommelsestap. Kanskje er det heller slik at dersom vi endrer vårt syn på historien, vil dette endre vårt syn på oss selv og framtiden.

Vi bør altså kvitte oss med både forestillingen om at det ikke har funnes store og interessante kvinner i historien, og forestillingen om at fortidens feminisme har gått ut på dato. Skrivende og tenkende kvinner er intet nymotens fenomen.

Montaignes «adoptivdatter»

Marie le Jars de Gournay, som jeg her ønsker å hente frem fra gjemselen, skrev både skjønnlitterære, filosofiske og politiske tekster. Hun var født og oppvokst innen fransk adel, og var i stor grad selvlært. Som tenåring hadde hun lest Michel de Montaignes Essais (1580), som hun ble svært begeistret for. Gournay sendte Montaigne et brev og oppfordret ham til å avlegge Gournay-familien et besøk, og etter et møte i Paris utviklet det seg et varmt vennskap dem imellom. Den store aldersforskjellen gjorde at Montaigne omtalte henne som sin fille d’alliance, oversatt til norsk en slags «adoptivdatter». Årsaken til at Gournay var så begeistret for Montaigne, var kanskje at han i sine essays blant annet skriver at kvinnene aldeles ikke tar feil når de forkaster de leveregler som er innført i verden, ettersom det er menn som har laget dem uten kvinnenes medvirkning. Montaigne kritiserte også samtidens dobbeltmoral på erotikkens område, der kvinnene ble forventet å være kalde og varme på en og samme tid, altså både kyske og villige.

I 1595 fikk Gournay i oppdrag av Montaignes enke å redigere den tredje utgaven av Essais, og det er sitt virke som redaktør for denne utgaven, samt et fyldig forord der hun hyller og forsvarer Montaigne, hun er mest kjent for. Dette arbeidet ga henne anerkjennelse i Frankrikes litterære og intellektuelle kretser, og la sannsynligvis grunnen for at det ble mulig for henne å velge et utradisjonelt liv som selvstendig skribent og femme de lettre. Hun fant sine beskyttere og knyttet kontakter med innflytelsesrike personer, blant annet ved Europas hoff.

En likestillingens formoder

Debatten som gjerne kalles Querelle des femmes, altså krangelen om kvinnene, utgjør bakteppet for Gournays feminisme. Dette var en flere hundre år lang debatt, diskusjon eller kontrovers i Europa der man diskuterte kvinners vesen, stilling og moral. Debatten tok form av en pro/kontra-diskusjon, altså at man enten forsvarte kvinner eller angrep dem.

De fleste av dem som tar opp kampen for kvinnene, og motsetter seg den arrogante forrangen menn gir seg selv, svarer med samme mynt, og vender preferansen i kvinners favør. For min egen del unngår jeg alle slike overdrivelser og nøyer meg med å likestille kvinnene med menn, gitt at naturen motsetter seg, også i dette tilfellet, så vel overlegenhet som underlegenhet. (Gournay 1641)1

Slik åpner det antagelig første likestillingsforlaget i moderne tid. Nå er det nok med alle overdrivelsene, det være seg kvinners fortreffelighet eller kvinners underlegenhet i forhold til menn, mente Gournay, og hevdet at hun nøyet seg med å slå fast at kvinner og menn er like. Kvinner og menn er mer like enn de er forskjellige, og kvinner seg imellom er mer forskjellige enn hva mange kvinner er fra enkelte menn.

Pamfletten Égalité des hommes et des femmes fra 1641 er som sagt sannsynligvis det aller første likestillingsforslaget i moderne tid. Likestillingsforslaget hennes må sees på bakgrunn av tiden hun levde i. Fra antikken og fram til renessansen var det Aristoteles’ kvinnesyn som var rådende. Ifølge Aristoteles er kvinner og menn fra naturens side vesensforskjellige, en holdning som også gjennomsyret kristendommen. For Aristoteles er kvinnen et ufullstendig vesen, hun har visse mangler sammenlignet med en mann. Mannen er for Aristoteles idealet og normen, og når kvinnen avviker fra denne normen, betyr det at hun mangler noe. Gournay viser derimot til Platon og hans forslag om at i idealstaten kan både kvinner og menn kan ha viktige verv og oppgaver, det er ens evner og ikke ens kjønn som er avgjørende i Staten. Ved å gjøre bruk av Platon argumenterer Gournay for at det ikke er kvinners natur, men kulturen som gjør kvinner underordnede. Altså en slags tidligmoderne versjon av Beauvoirs tese om at man ikke er født kvinne, men blir det. Gournay lister også opp store kvinner fra historien som eksempler på at det ikke er kvinners natur å være annenrangs. Å gi kvinner utdanning og skolering er for Gournay nøkkelen til likhet/likestilling.

Marie de Gournay var både kjent og anerkjent i sin samtid. I likhet med mange andre kvinner som var nettopp det, ble hun allikevel glemt inntil hennes Égalité des hommes et des femmes kom i nyutgivelse i 1910, som den første siden 1600-tallet. Gournays rolle som tidlig pionér i feminismens historie bygger derfor i stor grad på nyere forsknings gjenoppdagelse av henne. Simone de Beauvoir nevner mademoiselle Gournay i sin gjennomgang av feminismens forhistorie, men Beauvoirs historiekapittel er igjen av de minst kommenterte sidene ved Beauvoir (Beauvoir 2000).

Likhet: en moderne idé

Det som gjør Gournay særlig interessant, er at hun tar i bruk begrepet «likhet» (égalité). Dermed legger hun grunnen for det som kan kalles moderne feminisme. Selv om begrepet feminisme er av nyere dato, mener jeg at det gir god mening å bruke merkelappen feminisme om alle tilløp til å velte kjønnshierarkiet, også de som fant sted før begrepet fant veien inn i ordbøkene. Marie de Gournays feminisme er moderne på samme måte som Descartes’ filosofi er moderne. Det vil si at de bygger på rasjonelle argumenter framfor teologiske spekulasjoner. I likhet med Descartes utgjør Gournay et vendepunkt i moderne tenkning; før henne tok alle tilløp til feminisme utgangspunkt i teologi og bibelfortolkning. Hvis Descartes er den moderne filosofiens far, er Gournay den moderne feminismens mor, kunne man kanskje hevde. Litt forenklet kan vi si at all feminisme etter Gournay på sett og vis bygger på ideer om likhet og forskjell eller er variasjoner over likhetstanken. Året 1641 binder også på forunderlig vis Gournay og Descartes sammen. Selv om Gournay hadde utgitt sin pamflett Égalité i flere tidligere versjoner, er det 1641 som har blitt stående som utgivelsesår. 1641 er også året Descartes’ Meditasjoner utkom for første gang.

Likhetstanken var en ny og radikal idé i det tidligmoderne Europa. Denne likhetstanken førte senere både til den amerikanske uavhengighetserklæringen «all men are created equal», den franske revolusjons idealer om «égalité, liberté et fraternité», FNs menneskehetserklæring samt kampen for kvinners likestilling med menn. Ideen om likhet er blitt så selvfølgelig for oss at vi glemmer at den har en historie. Likhetsbegrepet, égalité (fransk) eller equality (engelsk), er et relativt nytt begrep som ikke ble tatt i bruk i europeiske språk før på 1300-tallet, skjønt lignende ideer og prinsipper om rettferdighet kan dateres tilbake til antikken. Égalité er opprinnelig en term fra matematikken, men fant gradvis veien inn i filosofiske og politiske diskusjoner, der det fortsatt er et ideal og et omstridt begrep den dag i dag. Mens matematisk likhet gjelder kvantitativ likhet, dreier sosial likhet seg om kvalitativ likhet. Gournay foreslo altså at det var en kvalitativ likhet mellom menn og kvinner. Dette mener jeg at burde gi henne en plass i filosofiens historie.

På historiens hittegodskontor

De siste tiårenes mange forsøk på å historisere feminismen, på å skrive feminismens historie, har ryddet av veien oppfatninger om feminisme eller likestillingstenkning som et fenomen med relativt kort historie, som noe som oppstod på 1960- og 1970-tallet, eller som en bevegelse i tre bølger som begynte med de engelske suffragettene. De siste tiårene har vi sett flere forsøk på å historisere feminismen og se denne som en idéstrømning i seg selv, en selvstendig tankeretning eller gren av filosofien. De mange arbeidene som har løftet frem glemte kvinner og menn(!), har avdekket vestlig feminisme som et fenomen eller kanon med en 600 år lang historie.2

Kulturviteren og egyptologen Aleida Assmann har foreslått at vi bør se fenomenet kanon som en del av det hun kaller kulturelt minne. På samme måte som hos enkeltindivider er den kulturelle hukommelsen selektiv. Det vi glemmer, både på individ- og kulturnivå, blir ikke visket ut for alltid, men legger seg i underbevisstheten som i et arkiv. «The archive is a kind of ‘lost-and-found office’ for what is no longer needed or immediately understood» (Assmann 2008:106).

Fra dette historiens hittegodskontor kan vi lete fram igjen fortellinger vi trodde var gått tapt, eller som ingen har sett før. Og det er fra dette historiens hittegodskontor vi kan grave frem igjen glemte kvinnelige tenkere som Marie le Jars de Gournay.

Sannsynligvis ligger det også mange andre glemte kvinner her og venter på å bli gjenoppdaget. Chicago University Press utgir en bokserie de har kalt «The Other Voice in Early Modern Europe», der de ønsker å oversette og gjøre tilgjengelig tekster av kvinner som bidro til Europas intellektuelle historie. Serien var først tenkt som et beskjedent bidrag på noen få utgivelser, men teller nå over 60 bind. Også Marie le Jars de Gournay er å finne i denne bokserien.3

Nothing suceeds like success

Hva er det da som gjør at vi glemmer tenkende og skriveferdige kvinner? Den fransk-belgiske filosofen og feministen Luce Irigaray hevder at vår kultur er hom(m)ososial. Med det mener hun at menn først og fremst er opptatt av andre menn, menn leser andre menn, refererer til andre menn, ønsker seg anerkjennelse fra andre menn og så videre. Begrepet homososial betegner et forhold menn imellom som ikke er av erotisk karakter, men handler om sosiale bånd mellom menn. Antikkens tekster beskriver mange slike homososiale relasjoner som for eksempel Platons berømte Symposion. I likhet med Simone de Beauvoir mener Luce Irigaray at kulturen definerer menn som primære og kvinner som sekundære. Menn engasjerer seg om kvinner, men ikke med kvinner, skriver Irigaray (1985:172). Denne homososialiteten bidrar til å fortrenge kvinner som fortjener en plass i filosofiens kanon eller på pensumlistene.

1700-talls-filosofen Immanuel Kant gir oss i sin tredje kritikk, Kritikk av dømmekraften, nærmest en oppskrift på hva som skal til for å erklæres som stor kunstner eller geni (Kant 1995). I paragraf 49, «Om de evner i sinnet som utgjør genialitet», skriver Kant at i tillegg til talent for kunst og originalitet må geniet også være eksemplarisk i den forstand at det må danne skole.

Det er altså ifølge Kant ikke nok å være kreativ, talentfull og original. For å havne på genienes stjernehimmel, eller en pensumliste eller i filosofiens kanon, må geniet ha dannet skole eller fått etterfølgere.

Nå er jeg ikke først og fremst ute etter å genierklære verken Gournay eller andre glemte kvinner, men krysser vi Kants geni-analytikk med Irigarays teori om homososialitet, ser vi at det er svært få kvinner forunt å danne skole. De få kvinnene som har klart å erobre en plass i kanon, står der ofte som isolerte tilfeller og unntak, slik litteraturviteren Harold Bloom slipper Emily Dickinson, Jane Austen, George Eliot og Virginia Woolf til i Vestens litterære kanon (Bloom 1996). Som unntak danner ikke disse kvinnene skole.

Følger vi Kants argumentasjon, er kvinner som ikke danner skole, uansett hvor interessante og originale de er, ikke genier. En stor kunstner eller tenker trenger både publikum og elever. Jeg tror Kant her er inne på noe vesentlig, nemlig at resepsjonen av stor kunst eller tenkning er helt avgjørende for dets videre liv. Når geniene eller store kunstnere og tenkere har fått status som nettopp det, da blir de kanoniske og havner på pensumlister, i oversiktsverker og i kanon, og da er det ikke bare menn, men også kvinner som leser, refererer og siterer disse. For hver gang en kanonisk tenker blir lest som en kanonisk tenker, blir dennes posisjon som kanonisk tenker forsterket. Nothing succeeds like success.

På grunn av denne selvforsterkende effekten er det desto viktigere å bevisst hente frem igjen glemte og forsømte kvinner. Men å hente dem frem igjen er ikke på langt nær nok – vi må lese, tolke, diskutere og sette dem inn i en sammenheng, og utvide kanon og plassere disse kvinnene i den kulturhistorien der de hører hjemme.

Noter

1 Min oversettelse.

2 Feminismens historie byr ikke bare på gjemte og glemte kvinner, men også menn som Poulain de la Barre (1647–1725) og Marquis de Condorcet (1743–1794).

3 Denne utgaven av Gournay presenterer hennes feministiske tekster som «The Equality of Men and Women» og «The Ladies Complaint». Boken gir en fyldig presentasjon av Gournay, og den er også utstyrt med kommentarer om hver tekst.

Litteratur

  • Assmann, A. 2008, «Canon and Archive», i Erll, A. og Nünning, A. (red.), Cultural Memory Studies. Walter de Gruyter, Berlin og New York, s. 97–108.
  • Bennett, J. 2006, History Matters. Patriarchy and the Challenges of Feminism, Pennsylvania University Press, Philadelphia.
  • Beauvoir, S. 2000, Det annet kjønn, Christensen, B. (overs.), Pax, Oslo.
  • Bloom, H. 1996, Vestens litterære kanon, Gundersen, J. B. (overs.), Gyldendal, Oslo.
  • Foucault, M. 1999, Seksualitetens historie, Schaanning, E. (overs.), Pax, Oslo.
  • Gournay, M. 1993, Égalité des hommes et des femmes, Libraire Droz S.A., Genève.
  • Gournay, M. 2002, Apology for the Woman Writing and other works, Hillman, R. og Quesnel, C. (red. og overs.), The Chicago University Press, Chicago.
  • Irirgaray, L. 1985, This Sex Which Is Not One, Porter, C. og Burke, C. (overs.), Ithaca, New York, Cornell University Press.
  • Kant, I. 1995. Kritikk av dømmekraften, Hammer, E. (overs.), Pax, Oslo.
  • Montaigne, M. 2009 [ 1580], Essays, Vibe, B. (overs.), Bokklubben, Oslo.
  • Nochlin, L. 1973, «Why have there been no great women artist?», i Art and Sexual Politics, Hess, T.B., og Baker, E.C., Macmillian, New York, s. 145–178.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *