Det konkretes forbannelse

Lider samfunnsdebatten under kravet om å være konkret? Her er Snorre Valen (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) i debatt på Samfundet i Trondheim. (Foto: Lars H. Andersen, NRK P3)

AKTUELT: «Kan du være mer konkret?» sies det ofte i den offentlige debatten. Men bak det tilforlatelige spørsmålet skjuler det seg et alvorlig problem, mener forfatteren Jan Maintz Hansen. Det stadige kravet om å være konkret ødelegger for utviklingen av nye idéer og løsninger i det deliberative demokratiet, mener han.

Av Haakon Flemmen, opprinnelig trykket i Klassekampen 16. januar 2014.

Å være konkret regnes som en dyd i den politiske debatten. Straks en politiker blir vidløftig, kommer kravet: Kan du være mer konkret?

Men dette er et sykdomstegn, skal vi tro den danske forfatteren Jan Maintz Hansen. Den konkrete tankemåten er i ferd med å ødelegge samfunnsdebatten, hevder han.

Jan Maintz Hansen

– Politiske ideer blir møtt med et krav om at de skal kunne realiseres her og nå. Det blir ikke plass til prinsipper, ideologi, håp og visjoner – alt det som burde være styrende for politikken, forklarer han med klar røst på telefon fra København.

Skribenten og læreren, med bakgrunn fra filosofi og samfunnsfag, er aktuell med den lille boka Kan du være mere konkret? på Information forlag. Der får framfor alt journalister og politikere gjennomgå.

Store spørsmål er ut

Alle som har ytret seg kritisk til den rådende politikken, kjenner til det: «Jaså, du er mot EØS? Hva er da det konkrete alternativet?» Dette spørsmålet, om konkrete alternativer, penser alltid debatten inn mot løsninger av samme type som vi allerede har i dag. Slik blir kravet om å være konkret et forsvar for status quo.

– Det er synd at man knapt kan diskutere og tenke stort og alternativt. Hva er frihet og rettferdighet? Hva er dannelse? Hva er det gode liv, et godt samfunn eller et godt demokrati? Slike spørsmål er det ikke lenger plass til i den politiske debatten. De oppfattes ikke som relevante, sier Hansen.

Han ser «konkretismen» i sammenheng med målstyringsmanien i det offentlige.

– I kravet om å være konkret ligger det en streng nyttetenkning; alt må kunne ha umiddelbar bruksverdi her og nå. En skal kunne måle resultater av alt en gjør; det man foreslår skal kunne etterprøves empirisk. Men alt kan ikke måles. På én side gjelder det subjektive erfaringer. På den andre siden gjelder det de store spørsmålene.

Slik skyves spesielt noen grupper ut av debatten, mener han.

– De som best mestrer den tekniske, økonomiske styringsrasjonaliteten, får de viktigste stemmene i det politiske livet. Det er typisk høyt utdannede personer med bakgrunn fra økonomi, forvaltning og jus. Lavtutdannede faller utenfor. Det samme gjør humanister; teologer og filosofer, sier han.

Trang debatt

Bok: Kan du være mere konkret? – Jan Maintz Hansen

– Hvordan har denne tenkningen fått så godt fotfeste?

– Det er flere årsaker. Én er utviklingen i mediene; særlig nyhetsformidlingen. De store tv-kanalene og avisene blir mer sensasjonspregede, innslagene blir kortere, og de som snakker, får snauere og snauere taletid. Da kommer fort kravet om å ordlegge seg kort og konkret; rommet for politisk analyse krymper.

Mediene fungerer dermed på en måte som matcher den rådende nyttetenkningen. Den er i sin tur drevet fram av økonomer og nyliberalisme. Men ikke bare det.

– Nei, for når en politiker blir bedt om å være konkret, tenker ikke journalisten bevisst på hvorvidt politikerens forslag vil øke brutto nasjonalprodukt eller ikke. Det dreier seg om noe mer underliggende enn som så. Det har med ideologi å gjøre.

Et gufs av positivisme

Tenkningen Jan Maintz Hansen beskriver, er beslektet med det vi i norsk samfunnsdebatt gjerne kaller positivismen. Den hadde sitt utspring i en naturvitenskapelig idé; om at bare påstander som kan testes empirisk er meningsfulle. Noen har ment at også humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag bør operere med samme krav – noe som fort satte abstrakte ideer og sosiale strukturer i skyggen. Slik oppsto flere runder med ilter positivismestrid, ikke minst på 1960-tallet.

Når en snakker med Jan Maintz Hansen, får en inntrykk av det nettopp er et gjenskinn av den gamle positivistiske tankemåten vi ser i det omfattende kontroll- og målstyringsregimet som preger offentlig sektor i dag.

– Vi lever i en hypervitenskapelig tid, hvor man ikke lenger slipper unna med metafysiske antakelser om livets eller historiens mening. Isteden møter vi stadig kravet om bevis og realiserbarhet. Samtidig er verden mer kompleks, globalisert og arbeidsdelt enn noen gang. Det gjør det vanskelig å snakke om normgivende, abstrakte ideer. Hvem kan vel i dag overskue store felt som økonomien eller klimaet? For ikke å snakke om sammenhengen mellom dem? spør Hansen retorisk.

I boka viser han til den britiske sosiologen Anthony Giddens, som treffende påpeker at ingen «kan være ekspert på mer enn en meget liten del av de mangfoldige aspektene ved det moderne sosiale livet». Vi lever i de små informasjonsbrokkenes tid, skal vi tro den danske forfatteren.

– Vår evne til å tenke og diskutere på abstrakt nivå utfordres av at verden er blitt så kompleks. Vi klarer ikke lenger å forstå og beskrive verden rundt oss på en helhetlig måte. Å formulere et appellerende håp om en annen verden er vanskelig.

Konserverende

– Er det et spesielt stort problem for venstresida?

– Ja, paradoksalt nok. For i én forstand burde mulighetene for å opponere mot tingenes tilstand være gode. Hvis vi nå lever i nyliberalismens tidsalder, da burde det være mulig å formulere en annen, alternativ fortelling. Også finanskrisa burde gi muligheter for å snakke fengende om andre måter å innrette samfunnet på. Men forbløffende nok synes de borgerlige å ha definisjonsmakten.

– Er det noe konserverende i måten samfunnsdebatten fungerer på?

– Ja, det ser vi i alle fall i Danmark. Vår nye regjering med Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre har programfestet at den tar utgangspunkt i den forrige regjeringens økonomiske politikk. Vi ser det også i andre land: Venstresida har tatt over liberalistene måte å tenke økonomi på.

– Er kravet om å være konkret mest et problem for måten vi snakker på, eller får det direkte politiske konsekvenser?

– Måten vi snakker på, får politiske konsekvenser. Vi får tenkt ut dårligere løsninger på problemene våre.

Hvilket demokrati?

Måten dagens samfunnsdebatt fungerer på, går ut over demokratiet, mener Hansen. Han vil ha en offentlighet der vi på fornuftig vis kan utvikle nye tanker og løsninger, ikke et demokrati som bare speiler ønskene og preferansene folk allerede har.

Det er altså det såkalte deliberative demokratiet Hansen forsvarer. Dette er et ideal om et samtaledemokrati, som Jürgen Habermas har gått i bresjen for, der det gode og fornuftige argument får vinne fram.

– Den politiske, offentlige samtalen bør være et rom for utvikling av felles erkjennelser, der vi skaper nye måter å gjøre ting på, nye alternativer og løsninger. Og der vi kan diskutere hvilken vei samfunnet vårt skal gå. En slik samtale ødelegges når det ikke er plass til å drøfte våre felles visjoner og mål.

Populisme og ekspertstyre

– Tenkere som Habermas ser for seg en offentlighet der deltakerne legger egne økonomiske interesser til side for å diskutere «fornuftig». Går det an? Trenger vi ikke et demokrati der ulike grupper får kjempe for sine interesser?

– Det kan ikke være et enten eller. Mitt poeng er at vi har utviklet et radikalt avspeilingsdemokrati. På den ene siden dyrker det fram en populisme som appellerer til menneskers ønsker – og på den andre siden et ekspertstyre som skal sette disse ut i livet. Isteden trenger vi en demokratisk samtale hvor det er plass til mer, der vi saklig og mer fornuftig kan debattere de store spørsmålene.

– I Norge, og kanskje enda mer i Danmark, har vi de seinere årene opplevd at den politiske diskusjonen forvandles til verdidebatt. «Kulturkamp» blir den gjerne kalt. Noen vil si at det største problemet i dag er denne verdidebatten, som er alt annet enn konkret.

– Vi har en verdidebatt som ikke foregår på en god måte. Man lytter for lite til hverandre. Og ofte blir det en debatt mellom borgerne, eller mellom intellektuelle. Altfor sjelden blir det en debatt mellom borgerne og politikerne. De folkevalgte går ikke inn i de prinsipielle spørsmålene.

Tåkelegging

– Jeg har en annen innvending mot din kritikk. Ofte snakker jo politikere både abstrakt og vidløftig for å unngå spørsmål eller tildekke sannheten. Er ikke medisinen mot tåketale en mer konkret debatt?

– En kan kanskje si at vi blir mer enige dess mer vi abstraherer: De fleste, på tvers av partier og fløyer, kan si at frihet, likhet og brorskap er viktig. Men jeg legger noe mer i begrepet om det abstrakte. Jeg sikter til utvikling av nye visjoner og drøfting av prinsipielle spørsmål. Og at det blir plass til det som er vanskelig å måle. Kravet om å være konkret kan tolkes som et vern mot «spin» og utenomsnakk, men det må være en balanse mellom det konkrete og det abstrakte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *