På en glissen kirkebenk med Žižek

Påske, ideologikritikk og politisk revolusjon

Flagellazione di Cristo, malt av Caravaggio i 1607. Bildet henger i Musée des Beaux-Arts de Rouen. (Kilde: Wikimedia Commons)

Psykoanalytikeren Jacques Lacan anbefalte sine studenter på et tidspunkt å lese Paulus i ferien. Som prest kan jeg anbefale Lacans hengivne disippel Slavoj Žižek som påskelektyre. Minst like underholdende som påskekrim, og tidvis like eksistensielt som Jesu påskedrama.

Av Ole Jakob Løland, universitetsstipendiat og prest i Den norske kirke

I sterk kontrast til julehøytidens fullstappede kirker, er de samme kirkene påfallende glisne i den kristne kirkens viktigste høytid: Påsken. Nordmenn flest følger solens rytme fremfor kirkeårets puls, og sverger til appelsiner og solkrem i stedet for evangeliske pasjonsfortellinger i påskeferien.

Som barn av offisiell ateisme i et kommunistisk østblokkland, må sloveneren Slavoj Žižek kunne sies å være vel så sekularisert som vår norske hærskare av påsketurister. Men Žižek anser seg ikke ferdig med Gud, selv om den slovenske filosofen anser Ham for å være stein død. For Žižek har ennå ikke fått has på eller ryddet av veien det han kaller «korsets gåte»: hva døde egentlig på korset?

Det er flere grunner til at Žižek har sin egen korsvei eller vei til Jesu kors. For det første har han Hegels filosofi på slep i nærmest alt han foretar seg; en filosofi hvor påskeukens drama befinner seg i hjertet av dialektikken og spesielt i Žižeks utgave av denne. Žižek er jo ikke mindre depressiv i sin karakter enn at han betoner negativitetens moment i Hegelsk dialektiske maskineri. Det er «denne verdens natt», «dødskreftene» og innenfor Hegels kristne vokabular også Jesu død hvor subjektet blir fremmedgjort, men hvorigjennom subjektet også oppdager sin substans.

Det som dør på korset er for Žižek ikke bare Gud eller gudsforestillingen, men også all ideologi.

Ideologien har helt tilbake til Jobs bok i Det gamle testamente forsøkt å rettferdiggjøre menneskelig lidelse. Når Job protesterer mot teologien som forsøker nettopp dette, gjør han seg til verdenshistoriens første eksponent for ideologikritikk, ifølge Žižek. Job ser hulheten i det ideologiske sofisteri han møtes med i de teologiske forklaringsmodellene, men han proklamerer ikke Guds død selv om han oppdager Guds impotens og avmakt. Job har nemlig altfor stor sympati for denne avmektige guden som ikke kan gripe inn og gjøre noe med Jobs lidelse. I solidaritet holder han munn, skriver Žižek.

Det er her påskens hovedperson går et avgjørende skritt lenger når han roper fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15,34). Ifølge Žižek roper Jesus der hvor Job tier, og avdekker på denne måten at det ikke finnes noen Gud til å hjelpe og lindre lidelsen. Jesu rop utgjør ikke bare fundamental ideologikritikk i fom av kritikken av ideologien eller teologien som står til rådighet for å (bort)forklare og legitimere hans lidelse. Det åpenbarer også at det ikke skjuler seg en gud bak ideologien som avsløres. Bak det ideologiske skallet er det ingen guddommelig kjerne. Det er bare tomhet. Mennesket er alene i verden, og det er kristendommens dypeste åpenbaring og mest dyrekjøpte erfaring: den sterke, mirakuløse og overnaturlige Gud som enten kan legitimere menneskelig handling med «koordinater» eller ideologiske forestillinger, finnes ikke. Den mektige Gud er død. Hva står da igjen?

Det som er igjen på Jesu kors er negativiteten, tomheten og avmakten. Det er med andre ord langfredagens temaer som står igjen som en eksistensiell gåte: Hva døde egentlig på korset? Det er her Žižek kunne tatt følge med meg som kristen inn i en kirke og bort til en glissen kirkebenk en langfredag i påskeuken. Langfredag er dagen da Jesu oppstandelse ennå ikke har funnet sted, dagen da ingen lovprisning kommer ut av prestens munn, og dagen da menigheten etterlates i et rituelt uvisse og mørke. Men ville Žižek stilt seg ved siden av meg påskemorgen for å feire Oppstandelsen?

Slavoj Žižek og Alain Badiou. (Kilde: Sabitfikir.com)

I likhet med sin filosofiske kompanjong og ateist Alain Badiou regner Žižek Jesu oppstandelse som «fabel» – om enn som en nyttig, ja, kanskje helt nødvendig fabel. For påskeukens store drama er for de to filosofene kroneksempelet på en Sannhetshendelse. Paulus’ proklamasjon av Jesu død og oppstandelse er for disse selverklærte kommunistene intet mindre enn paradigmatisk for alle revolusjonæres holdning til revolusjonen. Ved å gjenta Paulus’ militante og kompromissløse holdning til den universelle sannhetshendelsen, har revolusjonære fra middelalderens millenarister til Lenin og den arabiske våren på samme vis vært lojale og trofaste mot politiske revolusjoner med universell karakter og betydning for hele menneskeheten. Derav navnet på Alain Badious bok om Paulus, La fondation de l’universalisme. Den første eksemplariske revolusjonære var altså apostelen Paulus, selv om han er et eksempel til etterfølgelse i formen – ikke når det gjelder innholdet i sannhetsbegivenheten han holder for sann.

«Kristus er oppstanden» er med andre ord et innholdstomt utsagn for Žižek. Kristendommens grunnsetning er tom i den forstand at det eneste som gjenoppstår på den tredje dag er en menneskehet som forstår at de må gjøre jobben selv – uten noen gud. Derfor kunne Zizek snakke om Den hellige ånd da han talte til Occupy-bevegelsens aktivister på Wall Street:

What is Christianity? It’s the holy spirit. What is the holy spirit? It’s an egalitarian community of believers who are linked by love for each other, and who only have their own freedom and responsibility to do it. In this sense, the holy spirit is here now. And down there on Wall Street, there are pagans who are worshipping blasphemous idols.

Etter å ha sittet side om side på langfredag og meditert over Jesu korsfestelse, hadde Žižek droppet salmesangen «Påskemorgen slukker sorgen» på høymessen 1. påskedag for i stedet å forkynne Guds død til politiske aktivister. For ifølge ateisten er Gud død. Menneskene må gjøre jobben selv. Derfor er Den hellige ånd iblant dem. God påske!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *