På selvhjelpens avveier

Selvhjelpslitteraturen kan ofte tåkelegge samfunnsproblemer, mener psykolog Ole Jacob Madsen. Han har gransket selvhjelpsideologien i den ferske boka «Det er innover vi må gå». (Foto: Ivan Tostrup)

Gå inn i deg selv, stress mindre og bli mer til stede i øyeblikket. Selvhjelpsbøkenes råd er besnærende, men tilslører de store problemene, mener psykolog Ole Jacob Madsen.

Av Haakon Flemmen. Utvidet versjon av intervjuet som opprinnelig ble trykket i Klassekampen 20. mars 2014.

– Så du artikkelen i Aftenposten om barnehagebarn som skal lære å bli ledere?

Vi har ikke rukket å sette oss engang, før Ole Jacob Madsen er i gang med et sammendrag av dagens nyhetssaker. Det vil si, sakene som bekrefter hans tese: Om at ideer fra selvhjelpslitteraturen siver inn på det ene samfunnsområdet etter det andre.

– Vi forsøker å behandle problemer som egentlig ligger utenfor oss, gjennom egenomsorg, sier den ivrige psykologen og filosofen.

På bordet foran oss ligger manuset til den siste boka hans, «Det er innover vi må gå». Der tar han for seg selvhjelpsideologien, som han gjenfinner i alt fra apper på mobilen til stortingsmeldinger. Men det er først og fremst bøkene om selvhjelp han har gravd i.

Stressets tidsalder

Bok: Det er innover vi må gå – Ole Jacob Madsen

Mindfulness heter trenden som framfor alt preger selvhjelpsbøkene i disse dager. Med meditasjon og bevissthetsøvelser forsøker tusenvis av nordmenn å bli mer til stede i øyeblikket – og lære seg å betrakte egne tanker og følelser på avstand.

– Suksessen til mindfulnesslitteraturen må ses i sammenheng med vår tids vektlegging av stress, slår Madsen fast.

Han viser til den amerikanske psykologen Dana Becker, som mener vi er besatt av stress. «Stressismen» har blant annet skapt et feministisk tilbakeslag, ifølge Becker: Man har registrert at kvinner er mer stresset enn menn. Løsningen er selvsagt at kvinner må lære seg teknikker for å takle det farlige stresset.

– Istedenfor å se på fordelingen av byrder og plikter i hjemmet – eller på forholdet mellom kvinner og menn, gjør man altså hele problemet til kvinnens ansvar. Dette har gitt grobunn for en hel industri av stressbekjempende produkter for kvinner – fra medikamenter til yoga og mindfulness.

Og her kommer vi til kjernen i Madsens kritikk: Selvhjelpslitteraturen foreskriver indre og individuelle løsninger på ytre og sosiale problemer. Eller som vi ofte hører: «Det viktige er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.»

– Til en viss grad kan du alltid endre hva du føler og tenker om ting. Men noen ganger ligger problemet utenfor oss selv. Da kan selvhjelpens individualistiske perspektiv gjøre at vi ikke reiser de vanskelige spørsmålene om samfunnet rundt oss.

Leter innover

Det var ikke alltid slik. Som Madsen beskriver i boka, betydde begrepet selvhjelp noe annet for et snaut århundre siden.

– Historisk sett handlet selvhjelp om at nasjoner skulle klare seg uten økonomisk hjelp utenfra. For eksempel i krisetidene på 1930-tallet. Med tida dreide begrepet seg mer i retning husholdningens økonomi. Og i neste omgang ble det et direkte personlig begrep.

Som Madsen skriver i boka: «Mest mulig nasjonal uavhengighet og selvberging er blitt til mest mulig individuell autonomi og selvstyring.» I takt med psykologifagets økte innflytelse, ble forståelsen av selvhjelp mer individuell.

– Det ble spesielt tydelig på 1990-tallet, da det skjedde en psykologisering av selvhjelpslitteraturen. Den ble mer innovervendt. Ta for eksempel den kinesiske læren om «feng shui», som fokuserer på møblering og innredning i henhold til visse harmoniske prinsipper. Denne tanken om at de ytre tingene påvirker sinnet vårt, var en periode svært populær, men har nå mistet troverdighet. I dag dreier det seg om indre kontroll framfor endring av omgivelsene. Vi ser en sterkere tro på at det indre i mennesket blir viktigere.

Autentisitet

– Hva skyldes denne utviklingen?

– Jeg ser det i sammenheng med det sosiologen Anthony Giddens skriver om refleksivitet – om at vi i dag må skape våre egne, personlige narrativer. Den gammeldagse ideologiske politikken er erstattet av en livsstilspolitikk. Hvem vi skal være, hvordan vi handler og hva vi skal gjøre med livene våre, er sentrale spørsmål for oss. Derfor er det stor etterspørsel etter autoriteter som kan gi oss moralske, religiøse eller vitenskapelige retningslinjer.

I boka setter Madsen dette i sammenheng med det den kanadiske filosofen Charles Taylor kaller «autentisitetens etikk»: Det hviler et påbud over oss, om at vi skal være tro mot oss selv og våre innerste drømmer – som det siste store kallet som står igjen etter at ideer som gud og fedrelandet har bleknet.

– I en tid preget av utallige valgmuligheter og alternativer lengter vi kanskje etter noen som kan gi oss enkle og autoritative svar på hvordan vi skal leve. Muligens har vitenskapen erstattet religionens rolle, sier Madsen som dermed berører en klassisk idéhistorisk debatt, om hvorvidt moderniteten er en fortsettelse av det førmoderne – eller om den er resultat av et genuint historisk brudd.

– Er vi mindre moderne og frie enn vi tror? Søker vi egentlig de gamle autoritetene, bare utkledd som vitenskap?

– Ja, eller kanskje er omgangen med selvhjelpslitteraturen en slags postmoderne lek. Vi morer oss med tanken om at det kan finnes noen klare svar, men vi nærmer oss dem alltid med ironisk distanse.

Overflatebehandling

Mye av selvhjelpslitteraturen slekter på den såkalte kognitive psykologien, ifølge Madsen. Kognitiv psykoterapi vektlegger endring av uhensiktsmessige tankemåter. Dette i kontrast til psykoanalytisk terapi, som tar sikte på å avdekke de dypereliggende og ubevisste røttene til våre tanker og følelser.

– I den kognitive psykologien sies det gjerne at pasienten skal få «hjelp til selvhjelp»; en skal lære teknikker for selv å behandle sine følelser og tanker, sier Madsen og viser til bøker som Hanne H. Brorsons «Tankevirus» og Solfrid Raknes’ «Psykologisk førstehjelp».

Denne type teknikker kan spores tilbake til den såkalte kognitive revolusjonen, hevder Madsen: Man håpet å kunne kartlegge «det mentale» som informasjonsenheter, slik man før hadde kartlagt kroppens anatomi.

– Slik man installerer og avinstallerer et dataprogram, skal man kunne avlære emosjonelle responser og reaksjoner.

I boka spør Madsen om selvhjelpslitteraturen er oss til gagn i møtet med vår tids altoverskyggende utfordring: miljø- og klimakrisa.

– Hvorfor tar du opp miljøsaken i en bok om selvhjelp?

– Én grunn er at flere av disse bøkene selv hevder å ha en løsning på miljøproblemet. Mindfulness skal for eksempel gjøre at individet fungerer bedre i samfunnet, noe som i neste omgang skal styrke mulighetene for å redde miljøet.

Det Madsen er mest opptatt av, er hva selvhjelpslitteraturen betyr for hvordan vi som enkeltmennesker forstår vår rolle i samfunnet. I boka viser han til den amerikanske sosiologen C. Wright Mills, som i sin tid introduserte begrepet «den samfunnsmessige forestillingsevnen». Det vil si vår evne til å se våre egne liv i sammenheng med større historiske og politiske hendelser.

– Når mindfulness introduseres som løsning på problemer innen for eksempel arbeidslivet, som i høyeste grad påvirkes av ytre forhold, er det en opplagt fare. Når tiltaket retter seg mot individet og ikke de sosiale forholdene, kan en fort tåkelegge problemkomplekset.

De individuelle, psykologiske løsningene selvhjelpslitteraturen tilbyr, gjør det altså uklart hva den enkelte kan og bør gjøre med et stort ytre problem som miljøkrisen, mener Madsen.

Det indre paradokset

Derfor, mener Madsen, er psykologenes store utfordring det han kaller «det indre klimaparadokset»: Vi lar oss rasjonelt overbevise om miljøproblemet og hva det krever av oss, men det emosjonelle engasjementet følger ikke etter. En gruppe såkalte «økopsykologer» forsøker å finne løsningen på dette.

– Økopsykologene mener det er naivt å tro at folk vil handle rasjonelt, bare de får presentert fakta. Isteden legger de vekt på at vi må skape positive fortellinger om oss selv som ansvarlige aktører. Også de peker på buddhisme og såkalt vipassanāmeditasjon som metoder som kan gjenopprette forbindelsen mellom mennesket og naturen.

– Du later til å mene at miljøkrisa er en psykologisk utfordring?

– Ja, jeg mener den også er det. Psykologi kan bidra til å gjøre folk mer engasjert. For eksempel ved å dulte dem i retning av å sykle oftere, resirkulere mer.

– Ligger det ikke spor av noe autoritært her? En tenker seg at eliten vet hva befolkningen må gjøre – og at psykologisk manipulasjon og «fortellinger» skal få dem til å gjøre det?

– Jo, det er noe autoritært ved det. Men har det ikke alltid vært sånn? At vi blir manipulert og regulert av staten og markedet?

– Må vi ikke skape en demokratisk kraft for å løse slike store samfunnsproblemer? Skal borgeren bare være en mottaker av direktiver fra ekspertene, som smøres med psykologiske teknikker – eller et aktivt samfunnsvesen som er med og former politikken?

– Kanskje jeg har forlest meg på teoretikere som Nikolas Rose, som viser hvordan psykologisk kunnskap har vært så viktig for dannelsen av det moderne, liberale samfunnet. Jeg ser nok for meg at det må være noen former for manipulasjon i styringen av et samfunn. Og jeg synes det er spennende å se på om psykologien kan spille en konstruktiv rolle i samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *