Lyset fra PH (1)

Kulturradikalismens arkitekt

PH bak pendelen Snebold (1958). Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

BOKESSAY: Kulturradikalismen er stadig under debatt. Ikke minst i Danmark, der to prosjekter om den ultimate kulturradikaler, arkitekten og skribenten Poul Henningsen – mannen bak PH-lampen – har kulminert i tre bøker: Hans Hertels PH – en biografi og debattantologien Poul Henningsen dengang og nu, samt Carl Erik Bays På sporet af PH, om den unge PHs arkitekturteori. Hvorfor er arven fra PH noe danskene stadig både samles og slåss om?

Over tre artikler vil Per Anders Aas belyse lysmakeren – hyllet og hatet av mange som selve hovedarkitekten bak en moderne dansk livsform. Hvem var han (biografien), hva betyr han (antologien), hva tenkte han (teorien)? Og endelig: Kan PH og den danske debatten sette norsk kulturradikalisme i relieff?

«[PH] har haft større betydning for, hvordan livet leves i Danmark, end nogen anden litterær skikkelse i dette århundrede» (Redaktør Bent Hansen, 1964).

«[I] langt højere grad end nogen anden enkeltperson har han præget nutidens mentalitet og forestillingsverden» (Prest Søren Krarup, 1968).1

PH5 – lyser i hvert femte danske hjem pluss offentlige institusjoner. (Foto: Wikimedia Commons)

«Afsløring: Pia Kjærsgaard har også PH-lamper» var tittelen da Information i 2009 omtalte en ny bok om Dansk Folkepartis stifter. Avsløringen hadde vakt oppsikt, men avisen så ikke det store skupet i at «Kjærsgaard, der har gjort det til sin levevej at skælde ud på den kulturradikale elite, selv hygger sig ved Henningsens lys». Da heller gledelig at «den danske kulturarv rummer klenodier, som både Kjærsgaard og hendes modstandere er nænne om. Det er ikke forskellige universer, vi lever i».2

I det danske univers er altså lyset fra PH – arkitekten og skribenten Poul Henningsen (1894–1967) – blitt en arv som alle deler, men stadig debatterer. Hvorfor?

Sampling av fordommer

Hans Hertel, professor i nordisk litteratur ved Københavns Universitet, arrangerte i 2006 seminarrekka «PH dengang og nu», en oppfølger til serien «Den kulturradikale udfordring» i 2000.3 Begge ganger ble PH hyllet – og hundset. Han var «borgerlig spasmager» og «overfladisk bajas», slik han i mellomkrigstida ble kalt «det fladpandede Bourgeoisis Kælebarn», «villavejshumanist», «rødgrødsintellektuel», «frisindet manegeklovn», «lampeskærmsfilosof», «funkistosse», «åndsbolsjevik» og moralsk nihilist. Men også «renlivet demokrat». (D9f4)

Kanskje skyldes engasjementet at PH var blitt et symbol på det moderne danske, drømmen eller marerittet. Digget og disset av mediene, kirken, politikere fra kommunistene til Dansk Folkeparti. Foraktet som elitær, men folkekjær med sine sanger og lamper.

Et problem er at PH tidlig (og ikke uten egen hjelp) ble nettopp et bilde, en merkevare som fikk sitt eget liv som resepsjonsfenomen, fordi han passet til så mye. Særlig til fenomenet kulturradikalisme, som – i mangel av et klart innhold – med PH fikk et klart ansikt. Slik ble han både idol og syndebukk, en slags sampling av publikums forestillinger, basert på fordommer og uvitenhet.

Biografien og debattboka

Hans Hertel er professor emeritus i nordisk litteratur ved Københavns Universitet. (Foto: Morten Holtum/ Gyldendal)

Det er dette bildet Hans Hertel vil bakom, med en ny kildekritisk tilnærming. Mye av folks kunnskap om PH har bygd på Paul Hammerichs Lysmageren (1986), som Hertel finner ukritisk og romantisk harmoniserende: «Hvad Hammerichs biografi og andre portrætter tegner er ofte mer det vi troede vi vidste om PH, end PH.» (B12) Også tekstutgivelsene har bidratt til kanonisering. Pioner-antologien Kulturkritik 1–4 (1973) rommer bare 10–15 % av produksjonen og gir «en opstrammet og modigelsesfri PH, uden ret mange rynker, sving og særheder» (D11).

Derfor har han villet begynne forfra, belyse PH via flere kilder, «grave langsomt ud med teske» (B13). Hertel er utvilsomt mann for oppgaven, nå emeritus etter et halvt hundreår som gransker og formidler av det moderne gjennombrudd, dansk mellomkrigslitteratur og den kulturradikale tradisjon, ikke minst PH.5 Resultatet er to inciterende bøker, med Hertel som henholdsvis forfatter og redaktør:

Hans Hertels PH – en biografi (Gyldendal 2012)

PH – en biografi (Kbh. 2012) viser Poul Henningsen som kunstner og kjendis, skapende person i offentlig posisjon. Hver livsfase får sitt fokus: den kreative, den politiske og den pedagogiske PH. Tags er arkitektur og lysdesign, jazz, revy og film, kulturkamp, kropp og kjønn, demokratidebatt, forbrukerjournalistikk, språk og versekunst. Pluss PH-resepsjonen med kritikk, kult og likrøveri.

Debattboka Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys (Kbh. 2012) samler innleggene fra 2006-seminaret og nye bidrag, supplerende og problematiserende innspill til biografien.

Bøkene er raust illustrert, og framstillingen matches av margtekster og sitatmosaikker: PH, kritikere, kommentatorer. Verket blir flerstemt, demokratisk i den forstand at leseren kan krysse mellom tusen sider i to bind, ulike forfattere, primær- og sekundærkilder.

Antologien Poul Henningsen dengang og nu (Gyldendal 2012)

Og NB: Verken biografien eller debattboka vektlegger PH som privatperson. Det er ikke detaljer fra intimsfæren Hertel har gravd ut, heller ikke mimres det om slikt i antologien. Alt handler om PH som Public Man – det han er interessant som.

PH som kulturarv

Hertels gamle lærer F.J. Billeskov Jansen mente det var «nødvendigt for et Kultursamfunds Selvbekræftelse» å behandle sine største personligheter sammenfattende to–tre ganger i hvert århundre (B16). Hvis PH speiler det danske, kan et oppgjør med tilgrodd tro også inngå i en debatt om nasjonens selvforståelse.

Seminaret, biografien og debattboka må sies å utgjøre et samlet forskningsprosjekt som bidrar til dette. Mer eksplisitt er tittelen på et samtidig prosjekt ved Syddansk Universitet i Kolding og Odense: «Poul Henningsen og den danske kulturarv» (2006–11).To forskere herfra bidrar også i Hertels antologi, men ellers har Kolding-Odense-prosjektet gått parallelt, med flere utgivelser og et smalere sikte: studier i den tidlige PHs arkitektur, design og kritikk, samt revytekstene. Et eksempel er Carl Erik Bays På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy (Århus 2012), som skal omtales her (artikkel 3).

Bøkene utfyller hverandre. Hertels biografi og antologi viser bredden i livsverket og drøfter den fasetterte resepsjonen, mens Bay går i dybden innenfor et kortere tidsrom og identifiserer tankeformer hos den unge PH. Bays funn kan også prøves som tolkningsnøkkel til den seinere PHs posisjoner; de antyder et originalt standpunkt som ikke kan reduseres til de sjablonger publikum seinere forsto ham i forhold til.

Mer om dette siden. Dagens tekst er Hertels PH – en biografi.

Ikke sønn av Brandes

I 2007 kom PH på frimerke i serien «Store danskere». Hertel finner ham så dansk at han kunne utstilles i Tivoli (som han dels var arkitekt for); samtidig kom han til å personifisere det internasjonale. De første lampene fikk gullmedalje på Verdensutstillingen i Paris 1925, og er blitt ikoner for den internasjonale modernismen.

Georg Brandes: «Det forfærdelige ved Dem, Poul Henningsen, er at De altid har ret.» (Foto: Wikimedia Commons)

Aksen nasjonal/internasjonal er et stående tema i PH-resepsjonen. Hvis han representerer det danske qua nasjonal tradisjon (det er slik man blir folkekjær), risikerer han å trekkes inn et ideologisk uføre. Og som bærer av moderne, universelle verdier risikerer han å bli frastøtt som fremmed.

I siste fall deler han skjebne med forbildet Georg Brandes – som han visstnok en tid håpet var hans far. Ikke så fjernt, da moren, den radikale forfatteren Agnes Henningsen, hadde en affære med Brandes, men først noen år etter Pouls fødsel. Georg Brandes var, sammen med broren Edvard, gjest på hans 18-årsdag i 1912, og som arkitekturkritiker på tjuetallet rakk PH å høste heltens noe tvetydige anerkjennelse: «Det forfærdelige ved Dem, Poul Henningsen, er at De altid har ret.» (B35)

Fire spor

Hvem var han? «Den legende og sammensatte humanist» er tittelen på Hertels innledning, som rydder fire spor: multikunstneren, kulturkritikeren, folkeoppdrageren og livskunstneren.

Multikunstneren speiles i en serie titler: arkitekt, lampekonstruktør, viseforfatter, kritiker, redaktør. PH tegnet hus, men ble etter 1925 særlig kjent som lampedesigner. Arkitekturen var kjernen i tidsskriftet Kritisk Revy (1926–28), som også hadde en bredere agenda. Fra 1929 skrev han revysanger, og skapte filmhistorie med Danmarksfilmen i 1935.

Kritikeren går fra kunst og arkitektur til generell kulturkritikk, fra konkrete estetiske utgangspunkt til samfunnsmessige perspektiv. Og kritikkens politiske side er kampen for demokratiet – suksessivt mot nazismen, kommunismen og kommersialismen.

Folkeoppdrageren er pedagogen og «rigsvækkeren», aktiv i aviser og radio, debattant og foredragsholder. I etterkrigstida forbrukernes talsmann som redaktør av tidsskriftet Tænk.

Og hele tida: livskunstneren som malte og skrev sanger, spilte trekkspill og debatterte, bygget lamper og fløy med drager. Men hvorfor ble han hatet av så mange?

Antologien Kulturkritik i fire bind (1973) rommer bare 10–15 % av PHs produksjon. (Foto: Per Anders Aas)

Kulturradikaleren

«Hans rolle som fjendebillede og hadeobjekt skyldes også den tradition han inkarnerer, især arven fra den i sin tid ligeså hadede Georg Brandes», sier Hertel og fikserer PHs ideologiske brennpunkt i kulturradikalismen. Denne definerer han som «en partiuafhængig tilknytning til et antivictoriansk og rationalistisk frisind vendt mod autoriteter og vanetænkning», med bakgrunn i liberale idealer fra de borgerlige revolusjoner (1789/1848), supplert med Brandes’ kritiske vitenskapelighet, sosialisme og nykantianisme, Freuds psykoanalyse, Marx’ materialistiske historiesyn og en humanistisk-rasjonell etikk. (B31f)

I Danmark ble begrepet brukt sporadisk på trettitallet, men for alvor introdusert i en debatt mellom Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff i 1955.6 Hertel mener kulturradikalismen som reformbevegelse døde med PH i 1967, men overlevde hos enkeltpersoner og som inspirasjon på ulike felt. Etter kommunismens fall ble den samlebegrep for alt forhatt på venstrefløyen.

Sigurd Hoel – PHs venn og meningsfelle. (Kilde: Wikimedia Commons)

PH så selv kulturradikalismen som «et livssyn, en livsanskuelse», men foretrakk ord som «frisind», «progressiv holdning» og særlig «humanisme», med vekt på menneskets ansvar og respekt for individet. (B31f)

Hertel parallellfører PH med den norske Mot Dag-kretsen og «det radikale trekløver» Helge Krog, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland; som de to siste ble han også antikommunist etter krigen. I Danmark står han nær dikteren og kritikeren Otto Gelsted, som koplet nykantianisme med marxisme og psykoanalyse. Biografen eksellerer i de mange ismer PH er identifisert med: «nykantianer, funktionalist, anti-funktionalist, marxist, kommunist, liberalist, socialdemokrat, brandesianer, hørupianer og grundtvigianer». PH var ikke konsekvent, men litt av alt. (B35)

Søker vi «et Kultursamfunds Selvbekræftelse», kan vi kombinere karakteristikkene. Er PH alt Danmark elsker og hater (og elsker å hate) ved seg selv? Er det sammensattheten som gjør ham så anvendelig, eller er det sammensetningen som treffer noe sentralt? Hvorfor kan ikke et nasjonalt referansepunkt plassbestemmes mer entydig?

Det eklektiske

Hertel finner PHs idéverden eklektisk, preget av praktiske kompromisser. Bak hans modernitetsidé ligger «en vag fremskridstro med træk af Hegels og Karl Marx’ historiesyn, darwinistisk udviklingslære og ny teknikdyrkelse». Ideologisk navigerer han i «trekanten radikalisme/kommunisme/sosialdemokrati», idéhistorisk i «farvandet mellem Marx, Stuart Mill og Brandes, med aversion mod økonomisk liberalisme, men også mod planøkonomisk styring – og med en understrøm af anarkisme og en overvægt af liberal individualisme». (B36)

Altså ikke én forankring, men fri manøvrering i et Bermudatriangel av storm- og forlisfarer.

Navigasjonsmetaforen er fruktbar. Definisjonsmakten ligger i orienteringspunktene. Setter vi passeren i koordinatene omkring, blir PH en avhengig, vinglete variabel. Men setter vi spissen i PH, seiler han støtt mellom skjærene. Om det er et kompromiss å gå klar av klipper, bør det ikke være kompromitterende. Idealet han navigerer etter – å skape frie, selvstendige mennesker – er dansk fellesarv, ikke forbeholdt én etablert posisjon: «PH’s individualistiske frihedssyn forener altså Grundtvig, Brandes og den demokratiske socialismes ‘mennesket i centrum’.» (B38f)

Men frihet i Mill-tradisjonen krever hensyn, balanse mellom individualisme og solidaritet. Alt på tjuetallet er PH dobbel: nykantianeren som ønsker orden og harmoni (klasseløst fellesskap) – og individualisten som elsker uorden, disharmoni og mangfold. «Der er en rationel kollektivist og en anarkistisk individualist i samme hjerneskal, og det er varianter af den gamle konflikt mellem lighed og frihed.» (B 41f)

Som vi skal se, er dette kulturradikalismens klassiske konflikt (artikkel 3). Men så langt ideologien. PH begynte som praktiker.

Gjennombruddet: lampen som vant gullmedalje i Paris 1925. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

Det elektriske

På treårsdagen (sic) fikk Poul Henningsen en høvelbenk i presang. Gleden over håndverket – å lage lamper, møbler, drager – forlot ham aldri. Han gikk i murerlære, utdannet seg til bygningskonstruktør, prøvde seg som kunstmaler og arbeidet som arkitekt; etter hvert også som skribent, kunstteoretiker og anmelder. Han ble venn med Otto Gelsted, som gjorde ham interessert i estetisk teori og politikk, og bidro i tidsskriftet Klingen 1917–20. Påvirket av Gelsted og nykantianismen søkte han her å formulere en matematisk-logisk arkitekturteori som skulle løfte faget opp mot den rene kunst, tilstrebe vitenskapelig klarhet og objektivitet ved å følge det maleriske formspråkets lover. Dette ble noen år seinere videreført i arbeidet med tidsskriftet Kritisk Revy.

Som kulturkritiker tar han utgangspunkt i det konkrete: tingen, bygningen, byplanen. Hertel påpeker PHs interesse for «kultursammenhængen» – mellom samfunns- og kulturform, ideologi og stil. Talentet er «evnen til at eksemplificere, at skrive om hele verdenssituationen ud fra en gaffels formgivning» (Henning Stangerup). Normen er det moderne, ekthet og åpenhet mot fasade og fortielse, med kubisme og funksjonalisme som referanse. (B26ff)

Det er mot midten av tjuetallet PH framstår som lampedesigner. Tidas utfordring er å bruke de nye elektriske glødepærene på en måte som unngår skarpt direkte lys, og PH utformer på vitenskapelig basis sin blendfrie variant. Firmaet Louis Poulsen & Co presenterer Système P.H. på Parisutstillingen 1925, med ti varianter av bord- og hengelamper. Vinteren 1925–26 utformes den klassiske PH-lampen med tre skjermer (tallerken, skål, kopp), seinere utviklet i over 40 varianter og spredd i milliontall i privathjem, offentlig virksomhet og industri.

Diplom fra verdensutstillingen i 1925, der PHs skjermsystem tok gull. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

PHs parallelle arbeid med teori og praksis følger av hans syn på arkitekturens sosiale funksjon. Arkitektur er anvendt kunst: «Foruden at løse sin praktiske Opgave kæmper enhver Bygning for et Livssyn». Å forme hus og byer er å bygge samfunn – med Hertel: «nye rammer for menneskers liv i lys og luft, frihed og lighed». Blant inspiratorene er Ebenezer Howard og den engelske hagebyen. Og «det ægte Moderne» viser seg – med Gelsted: ikke i form av skyskraperen, «denne kapitalistiske Byld», men i en logisk byplan. (B66ff)

Funkis?

Tidsskriftet Kritisk Revy ble avgjørende for PH på 1920-tallet. Paperback-antologien fra 1963 markerte PHs klassikerstatus.

Koplingen mellom arkitektur og samfunn gjennomsyrer Kritisk Revy, redigert av en gruppe yngre arkitekter med PH i midten. Dette var et tidsskrift for kunst og teknikk, men ifølge PH «et kulturblad, som stod midt i striden for den demokratiske udvikling, med centrum i det arkitektoniske». Bladet behandlet filosofi, litteratur og musikk, samfunnsteori, psykoanalyse, etter hvert populærkultur som jazz og revy. (B70)

Mens resepsjonen har identifisert en klisjé av PH med en klisjé av funksjonalismen, påviser Hertel en ambivalens. PHs image som «funkistosse» og talsmann for steril saklighet er misvisende. Han avskydde lenge termen funksjonalisme, og advarte Le Corbusier mot å bli like formalistisk i sin dyrking av jernbetong, stål og speilglass som de gamle hadde vært det i dyrking av søyler og symmetri. Det nye skulle gi mangfold og rikere livsvilkår; stilen måtte ikke bli en tvangstrøye. I en hyllest til Bauhaus-arkitekten Hannes Meyer framhever PH det økonomiske og ukunstlete i motsetning til den estetisering som ellers preger Bauhaus, «som en farsot af Staalrørsstole og Narrestreger over Vesteuropa». (B80ff)

Skillet mellom PH og modernistiske formfetisjister går på forholdet mellom funksjon og estetikk: PHs skjønnhetsbegrep er nytteorientert; skjønnhet er et biprodukt og ikke mål i seg selv.

Men om modernismen er den falske venn, er tradisjonalismen arvefienden. Om PH angriper «det klinisk udvendige» i Bauhaus-stilen, underslår ikke Hertel likheten: «den funktionelle grundidé, vekselvirkningen kunst-teknik-industrialisme, det sociale og internationale grundsyn, den praksisorienterede æstetik der overskred håndværkstraditionen med afprøvning af nye materialer i industriel serieproduktion». Og funksjonalismen er en klar modernitetsmarkør i trettitallets kulturkamp, som stil og mentalitet – av flere med PH sett som demokratiets uttrykk. (B81ff)

PHs «æstetikskræk» omfatter ikke bildekunsten. Moderne malere åpner folks øyne for det som ikke er fastslått vakkert, demokratiserer synssansen og frigjør skjønnhetsbegrepet fra dets klassepreg knyttet til tradisjonstunge statussymboler. Kubismen velter «Symmetriens Tyranni», det nye blir en «Oplevelsesevnens Gymnastik». (B93ff) Her framtrer pedagogen PH; folket skal oppdras til frihet fra tradisjonstvang og klassekunst.

Men pedagogen blir provokatør. Folket frastøtes av friheten.

«Negeren i os alle»

Josephine Baker i sitt legendariske banankostyme. (Kilde: Wikimedia Commons)

I 1928 opptrer Josephine Baker i København. Hun trakasseres i pressen som umoralsk «niggertøs», og hylles motstrøms av PH for det kroppslige, naturlige, frigjorte i dansen. Hertel ser PHs møte med Baker som et «stød med billardkøen» som sender kulene i nye retninger: revyen, amerikansk kultur, jazzens folkelighet og sanselighet, det opprinnelige – med et politisk potensial: «En ungdom flasket op med ‘jazz og funkis, uærbødighed, friluftsliv og evne til seksuelt at ta selv’, vil have større modstandskraft mot nazismen.» PH kvalmes ved rasismen som nå viser seg latent i Danmark. (B106f)

I den vitalistiske idealiseringen av jazz, Baker og svart musikk aner Hertel drømmen om den edle ville, en parallell til drømmen om det frigjorte menneske hos den Wilhelm Reich-inspirerte Sigurd Hoel. PH ser de fargedes rytmesans som antitotalitær – de går ikke takt; «der er en neger i os alle sammen som udryddes ved den traditionelle opdragelse».

Man må passe på «at negeren i os alle ikke går tabt» (B 120ff). Baker-hyllesten parkerer ham i rollen som provokatør.

På trettitallet er PH i også gang som revyforfatter. Revyene med hans forbokstaver ( Paa Hodet, 1929; Paa Halen, 1932, osv.) er pedagogiske våpen, meningsrevyer som ikke skal snakke folk etter munnen, men vaske ører og pusse briller på publikum så de får et nytt syn på livet og begynner å tenke selv. (B127) Her er jazzen et element.

Problemet med jazzen – «negermusikken» – slår ut når PH får i oppdrag fra Utenriksministeriet å lage en propagandafilm for Danmark. Han vil skape en usjåvinistisk film om hverdagslivets Danmark, også arbeidslivet. Men Danmarksfilmens stoff, formspråk og musikk møter kritikk. Jazzen som følger bildene blir opplevd som «udansk». Filmen assosieres med internasjonalisme, et skjellsord i slekt med kommunisme og modernisme. Alt i alt en skandale. Hertel ser filmen som et uttrykk for trettitallets radikale mobilisering av kulturlivet i skyggen av Hitler. Seinere filmvitere har kalt den banebrytende.7

Menneskevenn og folkefiende

Før krigen driver PH multitasking som designer og forfatter. Han tegner lamper, møbler og hus, dikter viser, skriver artikler, holder foredrag og deltar i debatter. Han formgir ting, og vil dermed formgi folk og samfunn. Men PH provoserer både folket han vil oppdra og politikerne som vil representere folket.

Et problem er folkets stil. Kunsten skal skape en ny mentalitet. PH misliker den småborgerlige fascinasjon for tradisjon, og fordømmes som salongradikal forakter av den jevne manns smak. – Hvorfor kan ikke arbeiderklassen ha portierer og palmer? spør sosialdemokraten Hartvig Frisch. – Fordi de i det lange løp er giftige, svarer PH. (B164f)

PH bak den klassiske treskjermslampen i bordversjon. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

Når han avskrives som estetiker på uforpliktende avstand til arbeiderbevegelsen, er problemet også manglende partitroskap. Heller ikke kommunistene vil ha ham. For PH er demokrati å sette folket heller enn staten eller overklassen i sentrum, og i kronikken «Troen på mennesket» (1938) angriper han diktaturene både i Tyskland og Sovjet. Brandesianeren i ham kan ikke bli partikommunist, og kommunistene forkaster ham som borgerlig.

For PH er demokrati, modernitet, internasjonalisme og humanisme sider av samme sak (B185ff). Men denne samme sak lar seg ikke identifisere med én politisk posisjon. PH svikter kommunistenes Sovjet-troskap, men støtter deres internasjonalisme, og blir suspekt hos de konservative.

Inge og Sten Hegelers seksualopplysning kom helt til kinoen. (Kilde: Filmbasen.no)

PHs tro på mennesket gjør ham ikke populær i folket. Den siste – og mest medievennlige – provokasjonen er seksualiteten.

Kvinnefrigjøring koplet til seksuell frigjøring står sentralt i PHs verdikompleks. En humanist må være feminist, og tidas kultur er «jazzen, dansen, friluftslivet og den deraf flydende elskov» (1934). I manifestet «Nutidsmoral», bladet Sex og samfund, tar han til orde for en ny seksualmoral på humanistisk grunnlag, uten det «vældige orgel» av synds- og tabuforestillinger som kristendommen spiller på (1937, B204f). Seksuelt avhold er skadelig. Frigjøringen vil avskaffe pornografi og prostitusjon, og vaksinerer mot nazisme og reaksjon.

PH blir en yndet skyteskive i kampen om seksualmoralen langt inn i etterkrigstida, og mange ser det symbolske i at seksualopplyseren Sten Hegeler ( Dagbladets «Inge og Sten») er sønn – utenfor ekteskap – av Poul Henningsen.

Hertel mener PH fikk rollen som symptombærer for stort sett alle samfunnsnedbrytende krefter. – Ved Brandes’ fot sitter PH og bidrar til «en jazz- og Negerkultur, der truer med at føre dansk ungdom mod Afgrunden», tordner en trettitallsskribent som finner ham udansk og Moskva-inspirert. Tross PHs gjentatte presisering av at han ikke er kommunist, kan Hertel oppsummere imaget i offentligheten før krigsutbruddet: «kommunist, seksualist, unational – og i øvrigt talentløs». (B207ff)

Nazisten i oss alle

At PH sto på nazistenes dødsliste, fikk han tilfeldigvis vite da «en pæn ung fyr med skæg og snadde» etter krigen ringte på og sa han hadde hatt i oppdrag å myrde ham i 1943. De kom i prat, tydeligvis også om totalitarisme i øst, for det endte med at PH lånte sin mulige morder Arthur Koestlers Mørke midt på dagen. (B215)

PHs «Man binder os på mund og hånd» inngikk i Kjeld Abells revykomedie Dyveke.

På trettitallet skrev PH mot nazismen, og under okkupasjonen ble han avholdt for teksten til den dobbeltbunnete fedrelands-tangoen Man binder os på mund og hånd, framført av Liva Weel i Kjeld Abells revykomedie Dyveke (1940–41).8 I motstandskampen ville han unngå en sykelig nasjonalfølelse, som var typisk nettopp for nazismen man bekjempet. Men verdier som demokrati, modernitet og frisinn fenget mindre enn det danske.

PH ble demonisert i nazipressen, og i 1943 var han såpass i fare at han – sammen med Arne Jacobsen – måtte flykte over Øresund i robåt i høy sjø. En historie som skapt for heroisering (som i Hammerichs Lysmageren ), men kildegranskeren Hertel finner to småkorpulente arkitekter med begrensete krefter, to koner som øste uavbrutt – mens femtemann, en ung jødisk studentroer, i realiteten berget livet til alle.

Alvar Aalto skaffet arkitektene losji i Stockholm; PH kom snart i aktivitet (utviklet en PH-lampe i erstatnings-/papirversjon) og ble sentral i eksilmijøet sammen med norske intellektuelle, blant annet Sigurd Hoel, som han fikk et særlig nært forhold til.

PH så nazisme som småborgerlighet satt i system. Småborgerlig er et stående skjellsord hos ham, nærmest vrangen av det folkelige. Nazismen var en fare som ikke forsvant med krigen, en mentalitet som løftet et småborgerlig livssyn opp til et statssystem. Også Hoel betraktet nazismen som stadig latent; det fins en liten nazist på bunnen av de fleste av oss. Hertel sammenlikner Hoel og Henningsen: Begge utgikk fra venstrefløyen, flyktet som antinazister og vendte hjem som skeptikere mot totalitarisme generelt, inklusive kommunismen. Det siste kostet dem venner.

Poul Henningsen sammen med sin kone Inger utenfor det gamle bondehuset de kjøpte i Usserød utenfor København. Idyll med stråtak balanserer et mulig metallisk funkis-image. (Foto: Wikimedia Commons)

Rettskultur mot rus

PHs demokratibegrep utviklet seg avgjørende i eksilmiljøet: «Fra en socialistisk utopi om et klasseløst samfund blev det til en bredere humanistisk tro på tolerance og frihedsrettigheder.» (B295)

Ut fra disse verdiene reagerte han på rettsoppgjøret; en demokratisk rettskultur ble her underminert av nasjonalistisk rus. Mot folkestemningen hevdet han landssvikernes krav på humanitet. Man måtte bort fra utrenskningens hat, tilbake til rettssamfunnet som basis for et virkelig demokrati. På samme grunnlag angrep han den dehumaniserende behandlingen av tyske flyktninger i danske leirer. Han ble dømt for injurier, men seinere granskning ga ham rett.

Nasjonalisme er ikke humanisme; PH setter allmenne humanistiske og demokratiske prinsipper over det nasjonale. Men det populære i dansk etterkrigskontekst (og neppe bare der) er det partikulære, ikke det universelle.

PH falt også ut med de mindre populære internasjonalistene til venstre, på grunn av sin kritikk av ytringsfrihetens kår i Stalins Sovjet. Hertel ser holdningen som en reetablering av den kulturradikale linjen fra Brandes: en partiuavhengig kritikk av alle totalitære fristelser. Selv opplever PH seg som en ibsensk dr. Stockmann mot den kompakte majoritet.

Demokrati som disharmoni

På slutten av førtitallet reflekterer han mye over demokratiet – som styreform og livsform: Demokratiets eksistens kan måles på opposisjonens eksistens. Et samfunn må ikke bli harmonisk på bekostning av friheten, som Sovjet med snorlike livssyn og byplaner. Disharmoni og uenighet gjør sterk; demokratiet må «lede med lys og lykte efter oppositionen». (B303)

PH ser kommunismens samfunnskritikk som uunnværlig, men dens vei til et nytt samfunn som livsfarlig. Han finner også totalitære trekk i USA, men reagerer på at danske intellektuelle tier om overgrep mot opposisjonen i øst; at «kommunistene kun anser opposisjonen som hellig og ukrenkelig når opposisjonen er dem selv, mens regjeringen er hellig og ukrenkelig når den er kommunistisk» (B319).

«Jeg er hverken kommunist eller antikommunist men kritisk indstillet», sier han i 1948 (B306). Kjernen er ytringsfriheten. «PHs indsats blev at fastholde det kompromissløse frisind og vriste den brandesianske arv løs fra kommunismens favntag», hevder Hertel og plasserer hans demokratiforsvar tett på andre fra Stockholmsmiljøet: Sigurd Hoel, Ivar Harrie, Eyvind Johnson, Herbert Tingsten – i europeisk kontekst Karl Popper med Det åpne samfunn og dets fiender. PH inntar en særstilling «fordi han som demokratisk socialist og individualist var en af de første på venstrefløjen der led for led demonterede kommunismens jesuitisme» (B320ff).

Men på begge fløyer får han også respekt for sitt «mod til at sige imod». Selv identifiserer han seg stadig mer med sosialdemokratiet, og flytter i 1950 som skribent fra Information til Social-Demokraten. Han er nå «narren ved det socialdemokratiske hof», med oppgradert image: «…i sin Tid kendt allestedsopdukkende Kværulant og Bedrevider, men efterhaanden modnet til en Aandens Stridsmand, en Demokratiets nidkjære og højtfortjente Forkæmper, en Tolerancens utrættelige Profet» ( Fyns Socialdemokrat 1948). (B320ff)

Ped

PH5 (1958). Elegant, men med sitt vitenskapelig uttenkte skjermingsprinsipp gir den lite lys – noe PH selv innrømmet – og blir en sårbar metafor for det kulturradikale opplysningsprosjektet den kom til å symbolisere. (Foto: Per Anders Aas)

 

Pedagog og pessimist

Hertel ser Stockholmstida som skjellsettende, en slags dannelsesreise der PH modnes som demokrat. Etter å ha fastholdt friheten mot totalitære trusler fra høyre og venstre, skulle han nå være klar for harmonisk identifikasjon med det sosialdemokratiske etterkrigsdanmark. Men i stedet går han til kamp mot en tredje trussel.

Forbrukermagasinet Tænk utkom for første gang i 1964 – med PH som redaktør. Tænk 1/1964. (Kilde: taenk.dk)

«Velfærdsstatens gartner og folkepædagog» er Hertels karakteristikk av PH på femti- og sekstitallet. Det lyder idyllisk, men rollen er langt fra den harmoniske hagedyrker. PH går fortsatt ut mot kommunismen, i skikkelse av forfattere som Hans Scherfig og Hans Kirk. Men nå åpnes en ny front. Det handler i vid forstand om pedagogikk, med inspirasjon blant annet fra A.S. Neill og Summerhill-filosofien: å oppdra til frie mennesker.

Friheten – det vil si demokratiet – er truet. En ny totalitarisme, markedets, betyr «frihedens undergang i forbrugsslaveri» (1959, B353). «Vi har ikke en velfærdsstat men en industri- og sørøverstat, hvor profitten hentes hjem på varer, ingen har haft bud efter.» Å bortforpakte fritida til en ensrettende underholdningsindustri er å forråde folkestyret. (B364) Men slike kampsaker gjør ham ikke populær.

I 1964 blir han redaktør for forbrukermagasinet Tænk, hvor han kan fronte sitt poeng: at folk passiviseres og standardiseres av reklame og medier, og av småborgerlig angst for avvik. Individet er fratatt retten til å velge selv. Hertel definerer den tapte utopien:

Som paradis- og syndefaldsmyte ligner den idéhistorisk et rotskud af mellemkrigstidens vitalisme: drømmen om Den Ægte Arbejder og Proletaren som «det oprindelige menneske», en vor tids ædle vilde – ligesom PHs andre romantiske idealtyper: Negeren (og Grønlænderen), Det Uspolerede Barn og Outsideren, der kunne være sigøjner, vagabond, forbryder eller kunstner. (B358)

Dette er mennesket som forføres av forbrukersamfunnet. Hva blir så forholdet til folket?

Grand Prix

På sekstitallet er PH etablert modernitetsikon, medieyndling og etterspurt foredragsholder. Klassikerstatusen markeres med Kritisk Revy-utvalg i paperback i 1963, kulminerer med stort fakkeltog på 70-årsdagen og innvalg i Det Danske Akademi. Han er stadig omstridt; beundret av de liberale og bekjempet for sin radikalisme av det politiske og religiøse høyre.

Men flere ser ham som akterutseilt. Hans liberale program er realisert, PH har fått rett og er ute av stand til å fornye seg. En lege har kalt ham fossil og konstatert «at der ikke i aarevis er sket og indtil hans legemlige død ikke vil ske mer i den mands hjerne» ( Information 1956, B373).

Problemet er vel at det som nå skjer i PHs hjerne, er for mørkt til å fenge. Hertel peker på desperasjonen i hans siste fase: Folkestyret trues av «et industridiktatur med reklamen som propagandaministerium», stemmeretten blir illusorisk: «Ønskekoncerterne, Sommerens melodi, pressens lotterier og vaskemidlernes konkurrencer vil til den den tid være, hvad mennesker har at vælge mellem.» Underholdningsindustrien er en ny okkupasjonsmakt (B377), «…det står for mig som den udvikling der sker med pressen, reklamen og forbruget er den største fare, demokratiet nogensinde har svævet i. Større end Hitlers trusel.» (B424)

PH har også utfall som ikke så klart følger av samme program: mot naturfredningsideologi (ser ikke den begynnende miljøkrisen) og fortidsdyrking (avskriver gullalderen, finner Kierkegaard søvndyssende), og Hertel mener hans sikksakk-kurs blir mer allergisk enn logisk: «Den lille anarkist i ham hadde muteret til det engang så forbudte: kulturpessimist.» «Han syntes fanget i en selvaccelererende negativisme, og den blev forstærket fordi autodidaktens subjektive historiebevissthed hindrede ham i at træde et skridt tilbage og anskue situationen i et historisk-relativt perspektiv.» (B383ff) «Praktikerens force var de polemiske luftangreb, ikke historisk sans» (B496).

Det som løfter ham i sluttfasen er Tænk, mener Hertel. PH ser rollen som forbrukernes vakthund i forlengelse av Kritisk Revy, motsetningen arbeider/arbeidsgiver avløst av motsetningen forbruker/produsent: «Jeg regner selvstændiggørelsen af forbrugeren for et ligeså historisk vendepunkt som kvindebevægelsens begyndelse i sin tid og arbejderklassens opvågnen.» (1964, B389).

Det siste delområdet Hertel belyser er den kreative PH, språkkunstneren som ble utskjelt for sin talemålsnærhet i viser og dikt, men vant folkets og etter hvert forskernes anerkjennelse. I 1965 gjorde han noe så folkelig som å vinne dansk Melodi Grand Prix med teksten For din skyld, med varme og feministisk brodd.9 Resten av biografien er viet resepsjon og refleksjon: «Folkelighed, frisind og arven fra PH».

Desperat eller bare konsekvent?

En søndag i 1946 knyttet en bibelselger neven mot PH og anklaget ham for å ha tatt stilling mot Den allmektige. PH brukte episoden i oppgjøret med Sovjetkommunismen, og Hertel ser den som uttrykk for sekulariseringen, med Brandes og PH som symbolfigurer i krig mot autoriteter og viktoriansk arv. For Brandes var det ikke troen, men kritikken som flytter fjell. For PH var frisinnet plikt og besvær: ikke å tro framskrittet, men tvile på det. Ikke overraskende finner Hertel et frisinn med blinde flekker og selvmotsigelser, og i sluttfasen desperasjon.

Da PH gikk i svart – hva skjedde med hans progressive program? Hertel rekapitulerer: Kulturradikalismen var «et livssyn om personlighedens integritet som autentisk verdi», «en fusion af demokrati, frisind, fremskridstro og internationalisme», en sekularisert humanisme støpt over Brandes’ idéer, tidlig definert i motsetning til nasjonalisme og kristendom. (B427) PH foretrakk selv termen humanisme framfor kulturradikalisme. Men: «Jo mer PH rasede mod tiden, jo mer krympede hans humanisme og blev negativ.» I et foredrag om «Mennesket i centrum» i Humanistisk Forbund 1960 talte han om humanismens tilbakeskritt: konformisme, forbrukerslaveri, underholdingsindustri, merkantilisering.

Standardfortellingen var at PHs kritiske program hadde seiret seg til døde. Det godtok han ikke, men drev prosjektet over i det innbitte. Også Hertel viser større distanse enn ellers når han omtaler den desperate PH.

PH bak pendelen PH5, relansert i nye fargevarianter. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

Kanskje han likevel ikke hadde seiret, men folket (og eliten) var fornøyd med friheten i trash-utgaven han angrep. Når PHs kritikk eskalerer, kan det tolkes som desperasjon – men også som konsekvens: Han fastholder friheten, humanisme som kamp mot skjebnen, nå i form av en umyndiggjørende forbruks- og underholdningskultur.

Men i en tid da ideologiene er døde og det liberale qua fritt marked står alene igjen på valen, får ikke det liberale qua fri kritikk noen appell. Med et fungerende demokrati og et kulturelt (seksuelt) frigjort folk, ligger det nær å anta kulturradikalismens mission accomplished. De frisinnete følger ikke PH i kritikken av det totalitære markedet, like lite som kommunistene fulgte ham i kritikken av den totalitære staten.

Kunsten og folket

PH gjør det ikke lett for seg. Folkets ambivalens overfor PH får sitt motstykke i PH selv: «ambivalensen over for Det Store Småborgerlige Folk» (B447).

Knuten er kunstsynet. I 1946 hevdet PH at demokratiets eksistens kunne måles på opposisjonens eksistens, i 1963 at demokratiets situasjon kunne måles på avstanden mellom samtidskunsten og folket. Altså fra radikalisme til eksklusivisme. PH pantsetter demokratiet hos kunsten, noe som ifølge Hertel medfører flere «misvisninger»:

Mens PH i mellomkrigstida så kunstens slagkraft i dens politisk-kritiske potensial, er den i 1958 blitt «vores eneste indgang til et rigere liv», altså religionserstatning. Andre misvisninger er tvangsavantgardisme, at kunst per definisjon skal sprenge tradisjonen, og eksklusivisme: Når det store publikum forstår kunsten, er dens misjon endt. (B428ff)

PHs ukritiske avantgarde-dyrkelse står i kontrast til hans skepsis overfor andre moderne fenomener. Hertel etterlyser et sosiologisk synspunkt, et blikk for at kunsten blir offer for markedets krav om nye varer, moter. Her er PH elitær og selvmotsigende.

PHs kritikk av historisme i arkitekturen generaliseres til hele kulturarven. I den herostratisk berømte kronikken «Fra guldalder til Panduro» (1963) beklager PH paperback-lanseringen av Kierkegaard, som alminnelige mennesker ikke vil kunne presse «en dråbe åndelig føde» ut av. I forholdet til historien skiller han seg fra Brandes, som gjorde fortida produktiv i kulturkampen: «PH var autodidakten uden historisk sans». (B433ff)

Hertel opppsummerer misvisningene: « hypostateringen af kunsten som en elitær erstatningsreligion, tvangsavantgardismen med dens nyhedskrav og negationsæstetik som udfordring for udfordringens skyld; eksklusivismen – dvs. kunstens forargerlighed og eksklusivitet som kvalitetskriterium; afskrivningen af kulturarven». (B437)

Som forståelsesnøkkel til PHs misvisninger bruker han Frederik Stjernfeldts begrep den negative opbyggelighed, en strømning utgått av tysk romantisk kunstreligion og forsterket av Nietzsche og vitalistisk filosofi. Kunstneren blir en helveteshund i kamp mot papirtigre og småborgerlighet; negativismen blir estetisk ideologi, normbrudd bevis på originalitet. Negasjonsestetikken har to utløpere i det 20. århundre, med felles utspring i vitalismens dyrking av det spontane: på den ene siden idéen om at vi alle er latente kunstnere når vi går ned i våre primitive lag, på den andre siden mytologiseringen av kunstneren som opprører, den store ensomme à la Ibsens folkefiende. Hertel finner begge i PHs siste fase: dyrking av proletaren, negeren, barnet, den edle ville, kunstneren i oss alle – og kunstneren som outsider, den estetiske fagmann og fødselshjepler for det ennå ikke frigjorte folk. Disse paradoksene «græssede side om side i PHs rummelige personlighed», men ga ham et pedagogisk problem. (B438)

Edens kolonihage

Problemet er folket. PH benekter ikke at god kunst kan fenge hos de mange (Chaplin, Monroe, Armstrong, eller om Storm P.: «det sjældne: paa en gang dybt original og helt folkelig», B439). Men det er kunstens idé å gi folk det de ikke liker, og han angriper den forretningsmessige folkelighet: at industrien sørger for at folk vil ha det den vil gi dem. Det er forakt for folk å gi dem det de liker.

(Det store apropos, som leseren aner i forlengelsen: Vil det være i PHs ånd å kjøpe PH-lamper i Louis Poulsen-original, som bare eliten har råd til – eller billigkopier som Folket har råd til? Er man ikke da over i den verste småborgerlighet, offer for smaken, etterlikningen? Eller er eliten med sine originale klassikerlamper offer for nøyaktig det samme?)

Detalj fra pendelen Koglen (Konglen), et bestillingsarbeid til Langelinie-paviljongen ved Københavns havnefront, 1958. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

Alt i 1937 påpekte PH det som arkitektens oppgave ikke å tilfredsstille arbeidernes smak for det de fant vakkert, men å forstå hans sanne boliginteresser. Altså å forstå folket bedre enn det forstår seg selv. Hertel ser PH som «fagmanden som støttepædagog der formgiver samfundet ud fra en højere viden om Folkets sande interesser.» (B441) Og i 1958 kontrasterer han arbeiderens hjem, tvangsinnredet etter andres smak, med kolonihagen der han utfolder seg fritt. Bakom ligger syndefallsmyten: «Arbejderen var fra kolonihavens paradistilstand lokket ud i Faldet ned til bylivets falske statusværdier.» (Hertel, B445)

«Guru og almen kæledegge»

Hva ble så bildet? PHs elitisme og pessimisme vant ikke venstresiden; høyresiden så den som symptom på en utdefinert kulturradikalisme – og folk flest som provoserende arrogant.

Men hans hverdagsutopi holdt stand. Sosialdemokrat og statsminister Anker Jørgensen hyllet PH, og hans partifelle Bent Hansen mente han hadde hatt større betydning for hvordan livet levdes i Danmark enn noen annen litterær skikkelse i det 20. århundre: Ved å fri danskene fra de mange åndelige korsetter gjorde han livet lettere og lykkeligere. For mange sekstiåttere var PH en sur olding som ville forme folket, men han inspirerte også ungdomsopprøret: fantasien til makten. (B458)

Fortellingen falt på plass. «Ved sin 100-årsdag i 1994 stod PH nærmest som nationalklenodie, guru og almen kæledegge, overhældt med doven hyldest og nedladende anerkendelse», fastslår Hertel. (B481)

Men så revnet den danske konsensusen. For flere ble PH-arven farlig: Kulturradikalismen førte til verdioppløsning, og PHs dyrking av fargete og tro på menneskets gode natur banet vei for fremmedkultur og nasjonalt selvmord.

PH på hodet

Søren Krarup — prest og politiker med førti års hatkampanje mot PH. (Foto: Folketinget.dk)

Søren Krarup, konservativ prest og seinere folketingsmann for Dansk Folkeparti, hadde tidlig startet hva Hertel kaller en førti års hatkampanje mot PH: «den bestefaderlige spåmand, frisindets lammefromme biskop, det bedste borgerskabs blide samvittighed». Også Krarup mente at PH «i lang højere grad end nogen anden enkeltperson har […] præget nutidens mentalitet og forestillingsverden» (B478). Krarups anklage var at kulturradikalisme og humanisme gjør mennesket til herre – og konsekvensen var totalitarisme fra 1789 til Gulag og Hitler.

Krarup hevdet at PH gjorde sitt demokratiske program negativt avhengig av nazismen, og dermed ga det samme totalitære karakter:

Det er den nazistiske absolutisme, der taler gennem Poul Henningsen, når Poul Henningsen taler for demokratiet … Ingen skal af den bestefaderlige snakkesalighed og folkelige cigaret lade sig forlede til at tro, at en demokratisk nazisme fører til andre resultater end Hitlers. (1976, B477)

Men han fikk svar av teologen og idéhistorikeren Johannes Sløk: Hva polemiserte PH mot? «Mod ting som bornerthed, dogmatisme, livsangst, småborgerlighed, hykleri, moralisme, overgreb, dumhed – kort sagt: mod demokratisme! Og av presten Johannes Møllehave: «Hitler brændte 6 mill. jøder. Poul Henningsen protesterede mod, at en eneste af de ansvarlige efter krigen blev henrettet.» (B477f)

Kirkehistorikeren Hal Koch hevder PHs fortjeneste var å vise at demokratiet aldri kunne klare seg uten et kulturprogram som punkt for punkt var et motsvar til nazismens. Dette fordreide Krarup til totalitær demokratisme. Hertel ser dette som å snu PH fullstendig på hodet, slik Krarup også ellers feiltolker de tekster han bygger på: «Alt i alt må Krarups skildring af figuren PH betegnes som bevidst og systematisk historieforfalskning». (B479ff)

En borgerlig konspirasjonsteori

Hertel går skarpt ut mot forvrengninger av PH til projeksjonsfigur. Med adresse til Rune Lykkebergs Kampen om sandhederne. Det kulturelle borgerskabs storhed og fald (2008) lanserer han «Myten om den store fusion», det vil si idéen om at kulturradikalismen ble den sosialdemokratiske velferdsstatens doxa, og at en kulturell overklasse, «en art fusion mellem PH, kulturradikalisme, velferdsstat og sosialdemokrati», har smaksundertrykket folket til den ble stemt ut i 2001, med VKO-koalisjonens (Venstre og Det Konservative Folkeparti med støtte fra Dansk Folkeparti)10 antielitære opprør mot bedreviterne. (B451)

«Det Store Småborgerlige Folk», her et lite utsnitt: Dansk Folkepartis husvogn under folkemøtet i Allinge på Bornholm den 16. juni 2011. Dansk Folkeparti ble grunnlagt i oktober 1995 av Pia Kjærsgaard og tre andre utbrytare fra danskenes Fremskridtsparti. (Foto: Wikimedia Commons)

Etter systemskiftet i 2001 ble PH the man you’ll love to hate. Dansk Folkepartis Søren Krarup og Jesper Langballe promoterte ideen om at skiftet var folkets opprør mot «den herskende klasse, som går tilbage til Brandes og Poul Henningsen», og at deres hat til den alminnelige befolkning ligger bak de herskende klassers positive holdning til innvandringen. (B481)

Hertel kaller dette en gammel konspirasjonsteori, som han vil ta ved vingebeinet: For det første det historisk uholdbare i 2001 som folks opprør mot herskerklassen på linjen Brandes—PH; de to var ikke herskere, men i minoritet mot opinionen. For det andre var ikke velferdsstaten et kulturradikalt prosjekt, men et eldre konsensprosjekt. Og PH kan heller ikke gjøres til vimpel for en fusjon kulturradikalisme/sosialdemokrati, kildestudiene har vist en ganske annen kompleksitet.

Hertel demonterer ledd for ledd «myten om den store firmafusion mellem socialdemokrati, kulturradikalisme, modernisme og PH». PH blir en projeksjonsfigur, mens politikere utnevner seg til talerør for en folkelighet «der ikke er mer ægte end den syntetiske underholdningsindustri». (B456) Altså et falskt bilde av PH mot et falskt bilde av folket.

Lommetyvenes omfavnelse?

Etter en større kritisk distanse i behandlingen av den gamle og desperate PH, gjenforenes biografen med sitt objekt. «PHs skarpsyn og friskhed gør ham stadig til et arsenal hvor man kan hente kraft, krudt og kugler», konkluderer Hertel og vender blikket mot en annen PH-resepsjon, de som snur ham 180 grader for å bruke ham til eget formål.

PH-gjenbruken preges generelt av reaktualisering og projeksjoner: mytologisering, heroisering, demonisering, likvidering. Hertel finner at de giftige avlivningene ofte går på tvers av kildene; de er projeksjoner som retter seg mot venstrefløyen generelt. PH, lampen og funksjonalismen buntes sammen i et syndrom. Lampen er en velkommen metafor: den som ikke lyser, pæren som brente ut.

Men gjenbruk er også annektering: selvprofilering og legitimering. PH ble tidlig vimpelen man brukte til egne formål, noen valgte «at stjæle hans lys». (B473) Det var en skjebne Sigurd Hoel kalte «å bli omfavnet av konservative lommetyver».

PH 4/3, utviklet av PH-fabrikanten Louis Poulsen så seint som 1967, er med sin enkle treskjermsstruktur et ekko av de mønsterdannende lampene fra 1920-tallet. Den er kanskje den PH-pendelen som gir mest lys for pengene, og er ikke minst derfor populær. (Foto: Per Anders Aas)

Når det gjelder kirken, kan det diskuteres om det var tyveri eller felleseie. Selv om deler av Folkekirken plasserte PH i djevelgalleriet, påpeker Hertel at andre deler på 60-tallet åpnet seg for PHs livssyn, mer fordomsfritt enn han selv så på kirken. Hal Koch så PH som en sekularisert kirkefader som i tjueårene virket mer fornyende enn tidas religiøse nyorientering – som forløper for velferdspolitikk, med advarsel mot totalitarisme og diskusjon av nye livsformer. Selv indremisjonskretser myknet overfor «kulturens evige gadedreng» fordi han ville utvide våre opplevelsesevner, og grundtvigske prester hyllet hans humanisme mot hykleri, seksualangst og fortielse – for rett, frisinn og støtte til de svake. En prest mente PH hadde sagt mange av de sannheter Kirken burde sagt, og at han hadde sine hovedpunkter fra Jesus. I 1968 siterte en biskop ham i en kongelig bryllupstale. (B475f)

PH selv ble ikke forarget over annekteringen: «En række kendte filosoffer som Sokrates, Platon, Jesus, Kant har været optaget af samme livssyn, og det er for mig betryggende nok til at fastholde det gjennem nutidens omskiftelser. (…) Pladderhumanist? Ja, det var Jesus også. Det gør ikke så meget. Jeg kommer i pænt selskab.» ( Social-Demokraten 1954, B476)

Strategisk bodysnatching

Verre enn lommetyveri er likrøveri. Hertel konstaterer at PH under VKO-regimet (2001–11) først var syndebukk og symbol for en ofte udefinert kulturradikalisme, et samle-skjellsord for alt man avskydde. Men så snudde strategien: Den liberale PH ble gjort til forbundsfelle i kampen mot muslimske innvandrere.

Alt i 1984 hadde Fremskridtspartiets Mogens Glistrup erklært PH som forbilde i opprør mot den etablerte penhet, hykleriet, det forlorne og småskårne. I 1991 fant Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard fram PHs idé om liberalisme i kunstlivet (ikke offentlig støtte), og i 2008 ble han – med Hertels bilde – body-snatchet av Kjærsgaard til partiets kampanje mot innvandrere og islam, da hun fastslo at «det er Dansk Folkeparti, der agerer som vor tids Poul Henningsen» (B484).

«Jeg savner sgu PH», skriver samme partis Søren Espersen i Politiken 2009, og spør hva PH ville sagt til at hans kulturradikale lærlinger nå allierte seg med sine naturlige fiender, langskjeggete middelalder-mullaer.11Jyllandspostens Muhammed-tegner Kurt Westergaard ser PH som en forbilledlig provokatør, og kulturredaktør Flemming Rose gjenbruker ham i Taushedens Tyranni (2010), om ytringsfrihet i en multikulturell verden.

Det er dette Hertel kaller strategisk gravrøveri. Verdikampen etter 2001 utspilles også i enrindringspolitikken, som kamp om kulturarven. Hertel viser til kulturgeografen David Lowenthal, som skjelner mellom to typer bruk av fortida: history, den arkeologiske fortida som historikerne prøver å rekonstruere kildekritisk og objektivt – og heritage: fortida som kulturarv, erindring iscenesatt til aktuelle (kommersielle, politiske) formål. Idéhistorikeren Niels Peter Skou definerer Dansk Folkepartis bruk av kulturradikalismen/PH (religionskritikk og ytringsfrihet) i innvandringsdebatten som heritage og «strategisk reaktualisering». (B485)

Hertels metafor er kreativ. De gamle bodysnatcherne stjal lik for å tjene på dem. Under kniven lå kroppen taust i andres vold. Så kan man assosiere. Selv sa PH om de døde at «vi har ingen ret til at forlænge deres meninger frem til et punkt, hvor de lige passer os nu» (B493).12

En dansk samvittighet?

I arbeid med biografien ble Hertel overrasket over hvor ekstremt PH har vært hatet, baktalt og misforstått. Og støttet og anerkjent. «Som offentlig figur har han fået langt større slagkraft end den kulturradikalisme han blev symbol for.» (B496f) Vi koster på oss Hertels pregnante oppsummering:

De små og større mirakler spænder over 35 år: genistregerne PH-lampen, Kritisk Revy og Danmarksfilmen, 1920’rnes og 30’rnes arkitektur-og kunstkritik der voksede til central kulturkritik og kulturkamp. Fornyelsen af revykunsten. Det svenske eksil 1943–45 der ble til et politisk kvantespring. Fra 1945 den firdobbelte kamp mod retsopgøret, mod dansk flygtningepolitik, mod den fjernstyrede kommunisme – og for et fornyet demokrati. Disse dramatiske år ble his finest hour, og hans kritik af «nazismen i os selv» anfægtede modigt en udbredt bloktænkning der opdelte verden i «rigtige» og «forkerte». Og så kom 50’ernes «folkepædagogik» med utrættelig aktivitet ved skrivemaskine og på talerstole i debat om skole, velfærdsstat, industridiktatur og forbrugerpolitik. (B498)

PH-lampe i plissé, utviklet i Sverige under krigen. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

Til tross for sprekker og brudd finner Hertel en klar linje i PHs kulturkritikk. «Hans aktive humanisme er konsekvent og stadig relevant. Hans design er tidløs.» Øverst på hans totempæl sto ytringsfriheten; det er her han kan i bidra i dag, da oppgaven er å skape balanse mellom basal ytringsfrihet, respekt for andres verdier og en nødvendig religions- og diktaturkritikk. (B459f)

PH – en biografi er et imponerende arbeid, båret av omhyggelige kildestudier, skarpe analyser og et språk som stadig overgår seg selv i kreativ pregnans. Særlig tankevekkende er bokas påvisning av hvordan et selvstendig standpunkt som PHs – på mange måter rettlinjet, men stadig reflekterende – møter komplekse resepsjonsmekanismer. Den skjebne å bli annektert, forenklet og fortegnet inn i en foreliggende frontkonstellasjon.

Det er sjelden man finner dette så presist dokumentert og analysert. Historien om PH blir de moderne danske – og norske – verdienes historie, en historie der skjebnen på godt og vondt heter kontekst.

Hertel konkluderer med å karakterisere PH – med referanse til et Dumas-utsagn – som en elv i landskapet: «Jeg ser ham som den store, grågrønne flod, strømmende ned gennem dansk debat og dansk dagligliv fra 1920’erne ind i det 21. århundrede. Ustoppelig, på godt og ondt, men livgivende og uundværlig» (B501).

Sagt mindre poetisk: Med PH møter det moderne Danmark seg selv i døra. Samfunnets sekulariserte samvittighet, det humanistiske idealet fra Grundtvig og Brandes, i uforutsigbart provoserende konsekvens. Lyset fra PH kan man sole seg i – inntil det blir for avslørende, utfordrende. Og mannen er skarpere enn metaforen, ikke så skjermende og blendfri. Kanskje hyllesten og hundsingen av PH speiler en samvittighet, selvtilfreds eller skyldbetynget, overfor et moderne dansk verdigrunnlag.

LES OGSÅ: Lyset fra PH (2) – Kulturradikalisme som kulturarv • Lyset fra PH (3) – Modernitet og menneskelighet

Noter

1 Bent Hansen, redaktør og seinere sosialminister (Socialdemokraterne), i bladet Aktuelt 28.10.64. Søren Krarup, prest og seinere Folketingsmedlem (Dansk Folkeparti, 2001–11), i boka Demokratisme, 1968, s. 15. Referert i Hans Hertel: PH – en biografi, s. 458 og 478.

2 Andre klenodiefunn hos Kjærsgaard var Tove Ditlevsen og Dan Turell. Information 03.09.09. http://www.information.dk/202314.

3 Seminarrekka om kulturradikalismen kom også i bokform (Rifbjerg m.fl. 2001), jf. omtale i Aas 2003.

4 I de tre Salongen-artiklene refererer B til sidetall i biografien (Hertel: PH – en biografi ); D til debattboka (Hertel (red.): Poul Henningsen dengang og nu ) og A til arkitekturboka (Bay: På sporet af PH ).

5 Hertel skriver ikke minst innsiktsfullt og underholdende om den danske litterære institusjon. Om de to PH-bøkene blir for store for nattbordet, anbefales porsjonspakningene i Litteraturens vaneforbrydere. Kritikere, forlæggere og lystlæsere – det litterære liv i Danmark gennem 200 år, København: Gyldendal 1999.

6 Jf. Hoel 2012; se ellers Flemmen 2012 for en innføring i begrepshistorien. Den norske debatten om kulturradikalisme-begrepet vil bli kommentert i den tredje artikkelen i Salongens PH-serie.

7 Flere kutt fra filmen ligger på YouTube (søk på «PH’s danmarksfilm»), f.eks.: http://www.youtube.com/watch?v=gwWgC1ae7JE&list=RDgwWgC1ae7JE#t=105. Om mottakelsen: http://www.youtube.com/watch?v=m36doRckEFY.

8 Sangen med PHs kommentar: http://www.youtube.com/watch?v=4DKqdbE4oP0&list=PLZ1UCEdcpRLc0K6bPAlaCKmy9pmAsa3mX

9 «For din skyld», framført av Birgit Brüel: http://www.youtube.com/watch?v=Vd5ArHG65U0. Kvinnerollen var tema i flere Grand Prix-låter på denne tida. PHs sang fikk 7. plass i Europa-finalen, vunnet av France Gall med «Poupée de cire, poupée de son», som fikk enda et ekko i Sandie Shaws 1967-vinner «Puppet on a string».

10 Forkortelsen VKO: tilnærmet partienes bokstavkoder på stemmeseddelen.

11 Politiken 31.10 2009. http://politiken.dk/debat/ECE822446/soeren-espersen-jeg-savner-sgu-ph/. (B485)

12 Fortidas bodysnatchere solgte lik til disseksjon, mens PH selv donerte sin kropp til legevitenskapen. Hans preserverte torso inngår i preparatsamlingen ved Panum Instituttet, til bruk for medisinsk undervisning.

Omtalte bøker:

  • Bay, Carl Erik: På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy, Aarhus: Arkitektskolens Forlag 2012,166 [+18] s.
  • Hertel, Hans: PH – en biografi, København: Gyldendal 2012, 566 s.
  • Hertel, Hans (red.): Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. En debatbog redigeret af Hans Hertel, København: Gyldendal 2012, 428 s.

Annen litteratur:

  • Flemmen, Haakon: «Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie», Arr 3/4 2012, s. 61–71.
  • Henningsen, Poul: Kulturkritik 1–4 (red. Sven Møller Kristensen, Carl Erik Bay og Olav Harsløf), København: Rhodos 1973.
  • Hoel, Sigurd: «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn», Arr 3/4 2012, s. 61–71. [ Politiken 15.05.55, opptrykt i Hoel: Ettertanker. Etterlatte essays og artikler ved Leif Longum, Oslo 1980.]
  • Aas, Per Anders: «Gammel dansk? Kulturradikalismen og kritikken», Norsk Teologisk Tidsskrift 4 2003, s. 228–230. [Omtale av Klaus Rifbjerg m.fl.: Den kulturradikale udfordring, Kbh. 2001, og Torunn Borge: Gudsskrekk, Oslo 2000.]. http://www.idunn.no/file/pdf/33223950/Gammel_dansk_Kulturradikalismen_og_kritikken.pdf

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *